Headingen er rett og slett rappet rett ut av avisen som skrev om Mud Run Norway i helga. Og så utrolig deilig å lese, det er et lavbudskjettløp, målet er å gå i null og at folk skal ha det gøy. Likevel tviler de ikke på å kalle det en idrett. En idrett med masse gøy!

Dette leste jeg fredag kveld, dagen før Mud Run Norway i Skien. Et løp jeg så vidt har hørt om ifjor. Og et løp jeg brått bestemte meg for å løpe. Det var noen som ønsket meg nedover, og plutselig tenkte jeg – hvorfor ikke! Og fikk tak i billetter til både meg og jentene. Den siste tiden før løpet, har også Mud Run selv lagt ut flere teasere. Teasere som fikk meg til å bli gira. For fra å være et løp jeg egentlig ikke helt visste hva jeg skulle forvente meg av, så ble det til et løp jeg hadde store forventninger til.

Forventningene ble heller ikke mindre da vi kjørte inn mot banen på lørdag og jentene i baksetet plutselig ropte – Der er det!!! Og visst var det, det var musikk, det var en svær åker som var pløyd til ære for oss, det var hinder, på hinder, på hinder – det var peg, det var vegger, det var monkeybar, ringer, ninjasteps OG vanntanker (i flertall). Jeg må innrømme at jeg bokstavlig talt nesten datt ut av bilen, like ivrig som jentene, og sammen raste vi rundt på banene og sa «se der, og der og der!» Sola skinte fra nesten blå himmel og det eneste som bekymret meg var at vinden blåste apekatter fra nord! Det var grisekaldt!

Til en utrolig digg forandring for min del var det ikke tidtaking her, vi ble sendt avgårde puljevis med ca 6-8 personer i hver pulje og fokus på hele løpet var at folk skulle ha det gøy. Men arrangøren la heller ikke skjul på at de ønsket å utfordre oss. Da jeg «sutret» litt over vannet på starten av løpet (mest fordi jentene ble så himla kalde ute i skogen) fikk jeg beskjed – «Ifjor startet de stående i en vanngrav!» …så lot jeg det ligge. Og mens jeg sto og ventet på startnummeret vårt, kom Bobby bort til meg og sa «Vær forsiktig…skogen lever!» med et glimt i øyet. Jaja tenkte jeg…jeg har da løpt hinderløp i skogen før! Men…jammen måtte jeg bite i meg de ordene da vi hadde brukt ca 40 minutter på snaue 2 km! Etter å ha først pepret oss ihjel med hinder inne på startområdet (beina skalv til slutt etter å ha hjulpet jentene opp og over div høye vegger), ble vi sendt ut i skogen…altså i skogen da! Ingen stier, ikke noe var ryddet, var det en bekk skulle vi ut i den, ja vi måtte tilogmed ned på alle 4 og kravle oss gjennom en bekk med tømmerstokker over. Helt rått, men tempoet gikk noe voldsomt ned. For det var ikke akkurat platt terreng heller – på de 7 km samlet vi faktisk ikke mindre enn 400 høydemeter ;) Opp og ned og opp igjen! Og da snakker vi skråninger, ikke bakker! Sånn krabbe og holde seg fast i røtter-skråning!

Men la oss snakke hinder…det er jo derfor vi løpet hinderløp ikke sant! Jeg lovte egentlig å løpe med Go’pro i helga, men i all ståheien så glemt jeg dessverre det. Jeg må innrømme at jeg forbannet uendelig mange ganger i løpet av løpet, for det var så mye nytt og gøy og oppfinnsomt. Et hinder behøver ikke være kjempefancy og dyrt for å være gøy! Nå er jeg dessverre litt dårlig på å huske nøyaktig alle hinder og i korrekt rekkefølge, men her er noen av de hindrene vi måtte gjennom:

Fra start gikk det bortover og rett til noen «enkle» stokker man skulle over og videre i krabbenett – det var mange krabbenett kan jeg love dere. Og de var strammet godt så man ble ikke bare tvunget ned på alle fire, men nesten ned i åling på det verste.

Var de ikke snille, de hadde pløyd opp store deler av gresset så det ble «bedre» løpebane for oss…ja også vannet de den litt…bare sånn at det ble litt gjørme liksom ;)

Etter bare noen få meter var det rett oppi ikke 1 men 2 containere fyllt med isvann, fy så kaldt det var, og etter det kom hindrene:

– 2 x vegger

– monkeybar/ringer/lastestropper

– ninjasteps

– nett/krabbe/nett

– høyballer

– skråvegger

– rampe

– peg

– traversewall

– dekkbæring

– dekktrekking

– dekkflipping

– krabbe under biler x flere

– rør å krype gjennom

– sklie på presenning

– skli ned gjennom rør

Ja jeg må si det – til å være et så lavterskelløp, på kun 7 km var det helt utrolig hva de hadde klart å få til. Til og med ute i skogen sto det hinder, plutselig dukket en monkeybar opp, så var det et klatrehinder, spiderweb og ikke minst diverse gjørmehull vi måtte over, bekker å gå i og ved et sted var det lagt stokker i kryss over en bekk med presenning over. Man ble tvunget ned på magen i det iskalde vannet, det var god klaring til å puste i, men likevel kjente man litt på klaustrofobifølelsen når man ålte seg gjennom isvannet!

Alt i alt har MudRun gutta klart å samle sammen over 70 hindre til oss, noen selvlagde, noen naturlige – og for dere som ikke fikk gleden av å være med i helga – ikke vær lei dere, det kommer en mulighet til – 16.september er det nemlig dags igjen! Så bare å holde av – følge med på FACEBOOKSIDEN deres!

Når yngstedattera di stikker fra deg på slutten av løpet, er det utrolig godt at det er med andre som tar ansvar og sørger for trygg landing i det kalde vannet! Sikkerhet var det aldri tvil om, det var mer enn nok hindervakter både inne på slette og ute i skogen!

Her er det bare gøy gøy gøy – og det beste er at fokuset skal kun være på å ha det morsomt og mestre ting! Jeg liker det!

KlemMari

Takk MudRunNorway for vel levert løp! Gleder meg til 2017!