Hverdagene mine den siste uken:
Så skjedde det da! Det som absolutt ikke skulle skje. Jeg har vondt i et kne!
Jeg har vært for hissig på grøten i januar, for ivrig i det nye året med nye mål og drømmer. Det ble løpt langt flere kilometer enn jeg gjorde de siste månedene av forrige år, og det måtte bare gå galt. Dette er jo noe jeg vet så inderlig godt, men likevel så kan det skje. Når løpeendorfinene tar overhånd, er det lett at fornuften kommer til kort.
Over halvveis i januar kjente jeg litt stikking på forsiden av kneet i starten av løpeøktene, men det gikk seg til og jeg blås det bort med «det er bare litt stølhet». Likevel tok jeg en roligere uke og håpet at det var nok. Det var det altså ikke! Stikkingen i starten av løpeturene gikk brått over til verking etter løpeturene. Da skjønte jeg at noe var galt. Med tanke på at jeg også er utdannet fysioterapeut, har jeg trodd at jeg klarer å kjenne slike signaler så tidlig at det ikke får utviklet seg til skade. Det gjorde jeg for så vidt, men det er bare det at løpehjertet overstyrte det rasjonelle hodet et par uker før fornuften slo inn. Da var skaden et faktum.
Det er heldigvis ikke så altfor galt. Kneet er litt ømt, det er noe der som ikke er bra, men det er i bedring. Jeg har tatt en hel uke løpefri, og jeg kan love at det gjør langt mer vondt enn kneet! Det gjør nemlig vondt for hodet å ikke få løpe. Jeg kjenner hvor avhengig jeg er av de ukentlige løpeturene. Jeg blir rett og slett dårlig når jeg ikke får det regelmessige påfyllet med endorfiner og tid for meg selv ute på tur. Kroppen blir vond og hodet blir helt tullete. Jeg er kanskje mer avhengig enn jeg trodde, men det lever jeg godt med. Det er jo lett å bli avhengig av slike opplevelser.
En uke uten så mye som et eneste løpesteg har riktignok gjort godt for kneet. Det kjennes bedre ut nå. Jeg har vært flink og gjort øvelser for styrke og stabilitet hver eneste dag, sammen med litt betennelsesdempende og massasje. Balanseputen og en treningsstrikk for styrkeøvelser har vært nok. Det er ikke så mye som skal til og styrkeøvelser er helt klart lurt. Jeg synes i utgangspunktet at det er skikkelig kjedelig å gjøre øvelser. Jeg vil jo helst bare være ute og løpe. Kanskje jeg lærer denne gangen at det må til som faste innslag hver eneste uke. Hvis det er det som skal til for å holde meg skadefri og løpende, så er det så absolutt verdt det.
Det er vel bare å erkjenne at kroppen har kommet opp i en alder som ikke lenger er vedlikeholdsfri. Jeg har igjennom årene vært veldig heldig når det gjelder skader. Foruten beinhinnebetennelse (som ble operert med godt resultat) har jeg sluppet veldig billig unna. Det har vært litt småvondt her og der, men det meste har gått raskt over av seg selv. Kneet har jeg aldri hatt vondt i før, så det er heldigvis ikke en gammel skade som kommer tilbake. Da er muligheten stor for at jeg får kontroll på kneet dersom jeg bare gjør det riktige nå. Øvelsene skal utføres hver dag, og jeg skal opprettholde løpefri noen dager til. Jeg drømmer om en liten testtur mot slutten av uken.
I mellomtiden kan jeg drømme, både drømme meg tilbake til gode løpsopplevelser og drømme om nye mål. Barnslig nok har jeg hengt alle medaljene fra løp på gardinstangen rett over sengen min. Da kan jeg titte opp på de før jeg sovner og titte opp på de før jeg står opp. Medaljene betyr overraskende mye, selv om de hverken består av gull eller førsteplasser. For meg består de av mye mestring og gode opplevelser. De er et synlig bevis på at jeg kan løpe, fullføre løp, noen av de ganske så lange. Det er en god følelse å ta meg seg både i drømmeland og før jeg starter dagene.
Det positive i denne knesituasjonen er at det skjer nå og ikke når vi nærmer oss mai. Jeg har over 3 måneder på meg før jeg skal løpe Ecotrail 26. mai. Det skal være nok tid til å få både kontroll på kneet og gjøre meg klar til løpet. Jeg må bare stole på at grunnlaget er godt nok. I tillegg får jeg nå lagt inn styrketrening og får forhåpentligvis en god og ny vane. Sett i et større perspektiv er et ømt kne når jeg løper kun en liten bagatell. Der er bare det at krisen er ganske så stor når du elsker å løpe!
