Etter noen runder med meg selv er jeg klar for å stå frem som en periodevis tredemøllebruker. I enkelte løpemiljø virker det nesten som om det er en skam å gi seg hen til møllen. Jeg er nå klar til å forsvare den og fremheve dens gode kvaliteter og egenskaper. Det betyr IKKE at det å løpe ute er av mindre verdi på noen som helst måte. Det er mange fordeler og positive sider med å løpe ute, men det vet de fleste.

Greit nok er tredemøllen en smule rigid og noe tvangsnevrotisk og kan fremstå som kjedelig i lengden. Den overrasker for eksempel aldri med et nytt underlag. Den er noe fantasiløs, selv om den har prøvd å vise fantasi med programmet «random», men i visse situasjoner er det greit med den tvangsnevrotiske sorten.

Det fine med en god tredemølle er at den alltid er trofast, uansett vær og føreforhold eller tid på døgnet. Har vi en avtale så stiller den alltid, bakker aldri ut. Den er punktlig, holder det den lover, utfordrer ikke uten at vi har bedt den om det. Den lar oss se hva vi er god for, den holder takten, er tålmodig, det er ikke møllen som gir seg etter et visst antall kilometer. Den lar alltid oss avgjøre når nok er nok. Den har et uendelig antall meter med underlag å by på, «det er en evighetsmaskin».  Det er opp til oss å gjøre tiden vi tilbringer sammen interessant.

Det mest spennende for min del hittil, var den dagen jeg bestemte meg for å se om jeg klarte å løpe noen sekunder med en fart på 20 km/t. Det er den farten verdensrekorder i maraton har blitt løpt på, i over 2 hele timer sammenhengende! Ufattelig for meg….på nåværende tidspunkt!

Det fine med en tredemølle er at man da har fullstendig kontroll over farten, det er lett å måle sin utvikling. Det fløy en del katastrofebilder gjennom hodet mitt i forkant av forsøket. Så for meg at jeg lå slengt utover i treningslokalet mens båndet suste videre og folk lurte på hvilken idiot, som hadde utfordret tredemøllens ellers så sindige personlighet. Jeg fikk nok hjelp av ekstra adrenalin trigget og utløst av fartsangst på forhånd, for jeg klarte faktisk å løpe i 20 km i timen i 10 sekunder! (dette er mye for meg som har løpt under to år) Det ble da fartsintervaller den dagen; Fem 10 sekunderøkter à 20 km/t. Prestasjoner bygges sakte med trofast og målrettet trening. Siste gang jeg hadde denne fartsintervalltreningen ble det løpt sammenlagt 0.7 km i denne farten. Det betyr at det bare(!) gjenstår 41.495 meter (sammenhengende, vel å merke) før jeg kan konkurrere med verdenseliten og faktisk få en pallplassering.  Det er viktig å drømme stort, da kommer man i hvert fall et stykke på vei. Man kan more seg med så mangt;)

Fordelene med løping på tredemølle er at underlaget er noe snillere med kroppen enn det asfalt er. Man kan måle sin egen utvikling ganske så nøyaktig. Fartsintervaller er lett å kontrollere og gjennomføre. Progressive økter og nøyaktige grader på bakkeintervaller er lett å loggføre. Været er alltid bra, man kan trene i lette klær, selv på vinteren. Man trenger ikke være redd for glatt underlag. Noen har tilgang til skjermunderholdning, vann og toalettfasiliteter er ofte lett tilgjengelig.

Så gi tredemøllen en sjanse innimellom, hvis været ute er for ufyselig eller helseskadelig å begi seg ut i, eller fordi du har lyst på en avveksling.