Jeg er en av de som ikke er storfan av den materielle konsumerjulen og opplevde da at det å reise bort en uke i julestria, få lys og varme, var en helt glimrende løsning i fht å korte ned på denne perioden.

Valget falt på Tenerife. Det var første gang vi besøkte denne øyen. Vanligvis reiser vi en uke til Gran Canaria i februar. Denne gangen blir ikke det noe av, pga at jeg reiser ned dit noen dager i januar, for igjen å løpe over øyen fra nord til syd på 3 dager, med Sondre Amdahl, Didrik Hermansen og Moses Lovstad, og så ned igjen i slutten av februar for å delta i Transgrancanaria for første gang. Jeg skal løpe maratondistansen og er VELDIG spent! Blogginnlegg fra forrige Gran Canaria kryssing kan leses her: https://www.runnersworld.no/blogs/angelika/index.htm?date=2016-02-01

Ferieuken endte opp som den rene løpecampen. Vi har aldri vært så aktive på en ferie før. Tenerife er en fantastisk øy for terrengløping. Den har det meste, fra strandpromenadeløping, ravineopplevelser, ordentlig utfordrende vertikalklatring i lavastein, kullsort lavasand å spinne oppover i og så «seile» nedover igjen, og høydetrening opp i 3700 meter over havet.

Nasjonalparken Teide er på UNESCO’s verdensarvliste. Det er laget stier, som man må holde seg på for å beskytte miljøet. Nasjonalparken besøkes av ca 3.5 millioner personer årlig. Kun vulkanen Fuji i Japan har flere besøkende. Vulkanen Teide er verdens 3. høyeste vulkan, 3718 moh. Krateret i bakgrunnen er den eldre vulkanen El Pico Viejo.  Etter 30 meters løping måtte jeg ha pause for å roe svimmelheten og få pusten igjen. Det måtte også etterfylles meg gelèbamser for å stagge sukkerbehovet, som raskt dukket opp.

Vi startet hardt ut allerede andre dagen på ferien. Vi tok banen opp til Teide, fra parkeringsplassen på 2300 meter og opp til 3500 meters høyde. Vi kom ikke helt opp på toppen, pga begrenset tilgang og nødvendigheten av innvilget tillatelse på forhånd, noe vi ikke rakk å få i stand før avreise. Det var interessant å oppleve effekten av lite oksygen og løping. Det gikk ikke mange meterne med løping før jeg måtte stoppe opp, pga svimmelhet. Behovet for sukker ble også presserende, så skal du opp i høyden så husk å ta med deg glukose i en eller annen form.

Landskapet vi løp i var helt annet enn det jeg tidligere har opplevd, svært fascinerende! Det var ugjestmildt, hardt, bratt, høyt og spennende, det ga ekstra mestring å klare å løpe i slike omgivelser. Etter å ha løpt ned Teide, 1300 høydemeter, var lårene ganske kjørt i et par dager. Det ble derfor løping før frokost langs strandpromenaden neste gang vi var i stand til det. Det er en grei og kjapp måte å få oversikt over nærmiljøet på.

Restitusjonsløping på strandpromenaden. Lårene foretrakk flat løype.

Jeg var ikke mettet på vulkaner og kratere, derfor dro vi opp igjen til El Pico Viejo på 3135 høydemeter, det gamle store krateret rett nedenfor Teide. Der kunne vi gå helt opp til krateret uten å måtte ha tillatelse. Tenerife har laget et godt nummerert stisystem på øyen, med beskrivelse av hva som kan vente deg. Vi endte opp med sti nr 28 opp til El Pico Viejo, den er regnet som ganske hard. Det viste seg etterhvert at det skulle stemme. Løpeturen endte raskt opp med ca 1000 meter vertikalklartring i løs, svart lavasand. Her skulle vi absolutt hatt staver! Turen opp er verdt alt slitet; fantastisk utsikt, svært krater og tynn luft ventet. Akkurat det siste kan i lengden oppleves noe oppskrytt, samboeren min forsto plutselig hvordan det må føles å være alvorlig hjertesyk. Jeg var selv spent på hvordan jeg ville takle høyden. Det viste seg å gå bedre enn fryktet, det lover bra for utforsking av andre spennende løpesteder i verden. Vi tok sti nr 9 ned igjen. Den ble anbefalt av andre møtende turgåere. Det viste seg å bli en veldig kjekk nedfart, der vi seilte nedover i svart, fin lavasand. Lærdom; ta med løpegamasjer, så slipper du å tømme skoen med jevne mellomrom for sand. Vi brukte Hoka Speedgoatsko, de var perfekte til det harde og skarpe underlaget.

Helt spesiell opplevelse å løpe i dette mektige utenomjordiske landskapet.

Den siste fantastiske terrengløpeturen vi fikk med oss var ned og opp ravinen fra den tidligere bortgjemte og isolerte landsbyen Masca. Ønsker man seg skikkelig teknisk løpeterreng så er dette definitivt stedet. Ravinen hadde alt! Jeg elsker teknisk terreng, da har hjernen noe å være opptatt av og jeg merker ikke at jeg blir sliten på samme måte som på jevnere underlag. Turen ned ravinen er beskrevet som utfordrende og krevende for turgåere, normal tidsbruk ned er regnet fra 3 til 5 timer på ca 4.5 km. Vi brukte 1 time og 20 minutter ned, inkludert fotosesjon. Det er verdt å stoppe opp å ta inn omgivelsene. Man kan IKKE løpe og se rundt seg samtidig. Vi brukte 1 time og 40 minutter opp igjen, vi mistet stien, pga vi ikke så pilen som markerte hvor vi skulle tatt av. Dermed ble det en litt lengre tur på oss, til vi fant ut av feilen.

Den beste og mest endorfintriggende løpeturen jeg noen gang har hatt. Her fra et litt «flatere» og åpnere parti i ravinen. Det var like gøy å løpe opp som ned, det er noe jeg aldri har opplevd tidligere. Kan det være fremgang å spore??

Det endte opp med å bli en aktiv, utforskende og fantastisk ferie. På flyet hjem sovnet jeg mens samboer holdt på å fortelle meg noe, hadde trengt en ferie å hvile ut på i etterkant ;)

Vi rakk bare å utforske noen deler av øyen. Tenerife har enda mer å by på av varierende natur og terreng. Kan anbefales på det varmeste!

Foto: Tbjx