… ladepauser med orientering.

Langtur med elbil med kort rekkevidde kan være en tålmodighetsprøve. Kan orientering i ladepausene være en løsning? Sikkert ikke, men det må prøves.

Siste feriedag-blues

Det er siste dag av sommerferien og vi skal hjem. Alle kjenner følelsen. En blanding av lettelse og melankoli. Lettelse fordi det alltid er godt å komme hjem etter en lang ferietur. Melankoli fordi ukesvis med dager som bare kommer etter hverandre, uten å bry seg om kalenderens behov for å sortere dagene i sitt sirlige system er over. Men denne gangen sniker det seg inn en annen følelse også: Frykt! Vi dro på langtur med elbil – med kort rekkevidde – og nå skal vi hjem på én dag.

Ingen omveier er egentlig gyldne

Ingen hever øyenbrynene over at folk har elbil lenger (Nå har det vel nesten gått så “langt” at folk hever øyenbrynene hvis du sier at du har bensinbil). Problemet vårt er at rekkevidden på bilen begynner å bli ganske begrensa: 10 mil. Hvis det er medvind og fint vær. Og lite oppoverbakker. Null problem til daglig. Litt mer styrete når vi skal på langtur. For eksempel de 628 kilometerne det er fra Inderøya til Indre Østfold.

Inderøya og den gyldne omvei. For den som ikke orker å kjøre lenger enn man må, så er det godt å vite at en får sett mye gjennom et bilvindu også. «Omvei» er forresten ikke et ord det er lov å bruke i bilen vår.

Dette har vi gjort før, så vi vet det kommer til å ta tid. Og, vi har god tid slik at vi kan “ta det som en tur”, som det jo heter. Null stress. Det er ikke så mye rekkeviddeangst lenger heller. Det finnes ladestasjoner ganske jevnt fordelt langs ruta. Det er ventinga når bilen lader som skiller en elbiltur fra andre bilturer nå om dagen: 20-30 minutter på mobilen eller vandrende hvileløst i det mer eller mindre turisvennlige nærområdet til hurtigladeren eller en til en powernap (for den som får til sånt). 

Hele Norge er et o-kart

En av de mange o-løypene jeg hadde laget på forhånd for å korte ned ventetida mens bilen ladet.

Den lyse ideen denne gangen var å prøve å utnytte pausene til å få trent. Før vi dro avgårde hadde jeg laget i stand små orienteringsløyper med utgangspunkt i de ladestasjonene vi måtte regne med å kjøre innom. Før sommeren hadde karttjenesten mapant.no blitt lansert. Her er det mulig å hente ut kart med tilnærmet o-kartkvalitet for hele Norge. I kombinasjon med usynligo.no kan du lage o-løyper med virtuelle poster. Mobiltelefon sier i fra når du har funnet posten.

Sjokkerende ved Malvik Senter

Midt-Norges mest dramatiske kjøpesenter ligger ved Malvik.

Vi forlater Straumen i Inderøykommune kl 9.10 denne søndagsmorran. Det er litt i det blå hvor mange ladepauser (og dermed treningsøkter) det blir, så jeg har laget opplegg for flere ladestasjoner enn det jeg kommer til å får bruk for. Forhåpentlig vis.

Først stopp blir Malvik like nord for Trondheim. Vi ruller inn på den romslige parkeringsplassen ved Malvik Senter. Nesten ingen andre biler. Det er tross alt kl 10 på søndagsmorran. Heldigvis ingen andre elbiler heller. Det er bare å sette i gang med ladinga, få på seg o-skoene og løpe ut. På kartet har jeg sett at det er et lite vann like ved kjøpesenteret og jeg har laget ei løype som går rundt dette blant annet.

Hvor mange kjøpesenter har slike omgivelser? Tipper det ikke er andre enn Malvik Senter. Malvik Senter, der altså. (Denne setningen er laget i samarbeid med Malvik Senter).

Det går en liten sti rundt vannet og selv om vannet ligger klemt inn mellom et kjøpesenter og en motorvei, får jeg faktisk følelsen av å være ute i naturen. Sola skinner, vannet glitrer og jeg finner et par poster. Mobilen spiller en motiverende fanfare hver gang jeg er innenfor en radius på 10 m fra posten. Da jeg er tilbake ved bilen har batteriet nått 80 %, som er den moralske grensa for hvor mye du kan lade batteriet (iallefall hvis noen andre venter på å få bruke laderen).

Ikke akkurat Størens bakeri

Neste stopp ligger an til å bli Støren. På vei dit kjører vi bokstavelig talt gjennom min barndoms dal: Gauldalen, men turen tillater ingen avstikkere, så vi kjører ikke innom foreldrene mine. I overkant kynisk, sier du? Vel, vi har tross alt vært der i 14 dager allerede denne sommeren. I overkant lenge, sier du? Ja, det var det ikke jeg som sa.

Når vi er framme ved Støren stasjon står det en annen bil der og lader. Det er et syn som kan få hjertet til å synke noen ekstra centimeter ned i brystet hos enhver elbil-eier på langtur. Heldigvis er det to ladere her, så vi unngår det unevnelige. (Ja, ordet «ladekø»).

Det er ikke så mange som kjenner til det, men vold har en sentral plass i det eller så koselige og Bør Børson-aktige Støren. Målsaken står også sterkt, noe dette skiltet er et klart tegn på. Senere får jeg forklart at det er laksevald de lokale har ment med skiltet. Jeg tenker at det ikke gjør saken så mye bedre. Dyremishandling er ikke greit, selv om det er på nynorsk!

Ladestasjonen på Støren ligger ikke så langt fra lakseelva Gaula, så jeg har lagt opp til en runde nedenom denne. Det viser seg at kartet ikke stemte helt med terrenget på Støren, så det blir litt god gammeldags “trespassing” noen steder. Kyr som må jages. Innfødte som må unngås. Til tross for det, klarer jeg å time runden perfekt: Batteriet er på 80 % når jeg er tilbake. God stemning! Fortsatt.

Runner’s Worlds utsendte hadde en ubehagelig følelse av at noen fulgte etter ham på Støren, og var allerede på vei ut av bildet da det ble tatt.

Astrid S. og en skjebnesvanger forbikjøring

Kjent pop-sanger opptrer her i en ikke fullt så kjent blogg. Foto: Tore Sætre (CC-BY-SA)

Med Støren i bakspeilet har vi lagt bak oss 155 km. Det er med andre ord fortsatt et godt stykke igjen. For at dere skal få ta større del i følelsen av lengden på denne reisen, tar jeg en pause i skrivinga her. For at dere skal komme tilbake å lese siste del (ja, det blir faktisk bare én del til) legger jeg inn et par cliffhangere. Du har kanskje gjettet det allerede? Helt riktig, neste del handler om et møte med Astrid S. og en skjebnesvanger forbikjøring.

Heng med.