Lenge leve idiotiske ideer og folk som er sprø nok til å bli med på dem.

– Elisabeth Borgersen

Ultraløping. Et ord som har blitt mer og mer vanlig også blant norske løpere, men som fremdeles regnes som en sport for de spesielt interreserte. For folk flest høres det ille nok ut å skulle løpe et maraton. Legg til 10km og folk flest vil si WOW. Doble distansen og de vil tenke at du er passe bra sprø. Fortell dem at du skal løpe et 230km langt løp i -40 kuldegrader på truger og de begynner å lure på om du bør sperres inne for ditt eget beste.

Foto: Ian Corless

Ja, ultraløping er litt galskap. Og det verste er at det er en eskalerende form for galskap.

Bare litt lenger…

For det er lett å bli hekta på tanken om at «hvis jeg klarte 50km, så må jeg vel klare 60 også?» Og når du har klart det er det ikke så mye lenger å løpe 80km. Og før du vet ordet av det har du meldt deg opp på et 100 miler løp, 160 kilometer, nesten 4 fulle maraton etter hverandre…

Nei, fult så gal har jeg ikke blitt enda. Og for å være ærlig så tror jeg ikke at 100 miles løp er noe for meg. Jeg velger heller en annen form for lange løp.

Etappeløping er mer min greie. Flere dager i strekk med distanser mellom 30 og 80km om dagen. Gjerne de litt ekstreme typene som går igjennom tøft terreng med veldig varme eller veldig kalde temperaturer og med alt du trenger av mat og utstyr på ryggen.

Foto: Ian Corless

Men 230km på 6 dager igjennom jungel og regnskog i Costa Rica i tropetemperaturer høres kanskje ikke så mye bedre ut en å legge ut på 160km i et strekk?

Grenser som flytter seg

Det er ikke lenge siden jeg selv ville fått hakeslepp om noen fortalte meg at de skulle gjøre noe slikt. For 4 år siden var det å skulle løpe et vanlig halvmaraton helt uaktuelt. 21km hørtes uendelig langt ut og noe jeg trodde ville ta meg evigheter å trene meg opp til. Men allerede i november samme år hadde jeg begynt å legge planer for mitt første fullmaraton.

Foto: Sylvain Cavatz

Og etter det var det gjort. Hvert år flyttet jeg grensene lenger og lenger. Og i takt med det endret også standarden min seg for hva jeg regnet som helt klin kokos. Løpe 230km i -40? Tja, andre har klart det så hvorfor ikke jeg?

Knekkebrød sprø prosjekter

Men noe jeg aldri hadde trodd jeg ville kunne finne på å gjøre var å løpe opp og ned Wyllerbakken i Oslo 20 ganger på en og samme dag.

Foto: Ian Corless

Wyller er bakken 1300m lang og er den lengste bakken i Oslo vinterpark. En tur opp og du har 300 høydemeter i banken. 20 ganger opp, (og ned), og du har sanket 6000 høydemeter fordelt på 54 kilometer.

Syns du det er sprøtt? Min partner in crime, Elisabeth Borgersen, la på 10 ekstra turer opp og ned og fikk inn 8880 høydemeter, altså mer enn høyden på Everest, på 17 timer og 40 minutter. Just saying…

Hvorfor?

Og om du lurer på hva som får to jenter til å ha lyst til å løpe opp og ned en slalombakke hele dagen så er det fordi vi synes det er gøy.

Ja, for vi hadde det knall moro.

Foto: Ian Corless

Du får pratet om utrolig mye rart i løpet av en sånn dag. Vi hadde fylt opp bilen til Elisabeth med brus, snacks og godteri nok til en stor barne-bursdag, og parkert den nederst i bakken. Der hadde vi regelmessige pauser hvor vi fylte på med energi for ferden videre.

Opp og ned. Først Galdhøpiggen, så Mont Blanc, deretter Kilimanjaro og så ga jeg meg altså etter 12 timer og 37 minutter og 6000 høydemeter. Da hadde knærne mine fått nok.

Ikke av å løpe opp, men av å løpe ned.

Foto: Ian Corless

Men Elisabeth fortsatte noen timer til og kom seg til toppen av Everest. På en måte i alle fall.

Det ble en utrolig bra treningsøkt, mye moro og pallplass på Runner’s World Til Himmels Challenge i mai måned. Ja, også fikk vi bevist for oss selv at vi klarte det. Og når vi har klart det, kan vi sikkert klare mer også. Så nå leter jeg etter et fint sted hvor jeg kan løpe opp og ta heisen ned igjen hele dagen lang…

Foto: Ian Corless