Mitt første ultra løp var overstått og det føltes ganske uvirkelig da jeg gikk tilbake til Alunbruket lørdag ettermiddag. Kanskje det føltes uvirkelig fordi kroppen min ikke bar preg av å nettopp ha løpt 60 kilometer. Jeg var sliten i kroppen, men ikke så sliten som jeg hadde trodd jeg kom til å bli og jeg hadde ikke pådratt meg noen gnagsår eller blemmer så beina føltes helt fine å gå på. Men jeg tenkte vel at dette var på grunn av endorfiner og andre fine hormoner og forventet at løpeturen ville kjennes veldig virkelig neste morgen når jeg måtte krabbe ned den bratte trappen fra loftsrommet.

Det ble en tidlig kveld på oss denne dagen også. Kanskje ikke så veldig rart etter å ha løpt 60 kilometer. Det som derimot er rart, er at jeg stod opp neste morgen med relativt fine ben og fikk den fantastiske ideen at jeg like gjerne kunne løpe Naturloppet, Österlen Spring Trail sitt 5 kilometer løp, før vi kjørte hjem.

(© @lise.bergmann)

Planen var å ta det som en rolig tur, bare lufte beina litt, få ut litt syre…

(© Thomas Bengtsson/ Snikkelbecker)

Men selvfølgelig klarte jeg ikke å la være å gi jernet da starten gikk, det er helt utrolig hvordan det å stå på startstreken trigger konkurranseinstinktet mitt.

(© inov-8 / Matt Brown)

Og jeg ble overasket over hvor bra beina fungerte, selv uten å ha varmet opp på forhånd. Jeg sprang ut med en fart på 3:40. Da jeg oppdaget det bremset jeg opp, for noe fortalte meg at det var et tempo jeg bare kunne glemme å holde i 4 kilometer til. Så da løp flere forbi meg.

(© Thomas Bengtsson/ Snikkelbecker)

Det første stykket gikk på skogsvei og det føltes som om luken mellom meg og de som løp foran bare ble større og større. Men så svingte traseen inn på sti og det var da jeg begynte å ta folk igjen. Jeg trives jo best i kupert terreng og helst på litt tekniske stier. Det føltes som om jeg fløy over stokker og stein de siste 2 kilometerne inn til mål og utrolig nok løp jeg inn til en delt 2.plass i dameklassen.

(© Thomas Bengtsson/ Snikkelbecker)

Ganske kult å få stå på pallen to ganger på under 24 timer.

(© Thomas Bengtsson/ Snikkelbecker)

Etter premieutdelingen sa vi farvel til arrangøren og andre vi hadde blitt kjent med i løpet av turen og så begynte vi på den 8 timer lange bilturen hjem til Norge. Jeg skal ikke lyve å si at det var en behagelig tur, for nå kjentes kroppen mørbanka ut. Musklene var ømme og beina hovnet opp og hver gang vi måtte ut av bilen for å fylle på bensin eller kjøpe mat så føltes det ut som om jeg hadde tømmerstokker til bein. Vi fikk en del rare blikk da vi haltet inn på Nordby senteret rett før stengetid.

Det siste stykket fra svenske grensa og hjem kan sammenlignes litt med hvordan det var å løpe de siste 6 kilometerne på Simris Alg Ultra. Det gikk kun på det mentale. Men med Queen – «We Are The Champions» på høyttalerne og sjokolade og lakris i bøtter og spann klarte jeg det også…

(© @lise.bergmann)