Dagen´derpå

Etter hver eneste fest pleier jeg å si: «aldri mer alkohol!». 

La meg først ta dere tilbake til mine første løpesteg fra 1.juni 2015. Starten på mitt løpeeventyr… 

Jeg husker fremdeles godt min aller første treningsøkt. Jeg hadde et løpeprogram som jeg prøvde å følge slavisk. Første økten gikk ut på å gå fort i 5 min som oppvarming, løpe i 10 min, gå i 3 min, deretter løpe i 15 min og gå i 5 min. Jeg var andpusten, jeg ble kvalm, jeg brakk meg, jeg ble svimmel, jeg måtte kaste opp og jeg tenkte: «hvorfor i helvete utsetter jeg meg selv for dette?». «Jo, fordi jeg bare elsker at det gjør forferdelig vondt for beina samtidig som det gjør fantastisk godt for hodet». Finnes det noe bedre enn det? (softis med masse sjokoladestrø, kanskje?)

Teksten fortsetter under bildet

Slik fortsatte jeg i dager, uker og måneder og i slutten av oktober 2015 kjørte jeg på med en halvmaraton uten at det stod i løpeprogrammet mitt og det fikk sine konsekvenser.

Teksten fortsetter under bildet

Hele 5 måneder måtte jeg holde meg unna løpingen pga kneskade,»triste greier». Dessverre merket jeg at all motivasjon forsvant i det jeg fant meg ny hobby – Hekling! Jeg følte at motivasjonen sank synkront med gradene og jeg følte meg mer og mer som en hekleodemor. Jeg må ærlig innrømme at det var ordentlig digg å sløve på sofaen med hekletøy i fanget og «The biggest loser» på tv’n, mens jeg drakk cola zero og spiste godis.

Teksten fortsetter under bildet

Da jeg startet opp trening igjen i april 2016 var det helt forferdelig tungt. Det var den berømte og forsvunnede motivasjonen da. Mange sier «yte før nyte». For min del funker «jeg må nyte for å yte» mye bedre. Løsningen ble: Shopping!

Teksten fortsetter under bildet

Med nytt treningsutstyr kunne jeg kjenne at motivasjonen var på vei tilbake. Og da jeg i tillegg bestemte meg for å bruke Instagramkontoen min som treningsdagbok, som et slags «gi-meg-skryt-prosjekt» ble jeg både inspirert og motivert til å trene hardere. Jeg fikk skryt, jeg fikk pepper, jeg mistet gamle følgere, samtidig fikk jeg også nye og herlige løpevenner. Jeg så fremgang i treningen min, ikke voldsomt mye, men det var nok til at jeg fant tilbake gleden ved å løpe, gleden ved å presse meg selv, gleden ved å bli inspirert av andre og å vite at andre også kunne bli inspirert av meg. Sommeren 2016 dro vi til Kypros. Det var første gang jeg tok med meg treningstøy på ferie. Venner og kjente sa til meg «nå har det klikka helt totalt for dama». Ja, helt psykomaddafakka!

Teksten fortsetter under bildet

Endelig var jeg klar for å ha startnummer på brystet. Jeg visste hele tiden hvilket løp som skulle være mitt første løp. Det var København halvmaraton, mest fordi løypa var flat og fin. For en opplevelse! For en stemning! For en folkefest! Over 23.000 deltakere i 2016! De siste fire kilometerne var leggene mine helt ute av kontroll. Den forbannede krampa! I forkant av løpet fikk jeg høre «smerte er en illusjon og illusjon er en drøm». Bullshit! Jeg hadde utrolig vondt, og jeg drømte ikke. På en annen side prøvde jeg å motivere meg selv. Gi opp? Nei, jeg kom ikke til Danmark for å miste håpet, for å slutte å kjempe når kroppen sa stopp. 4 kilometer hadde jeg klart fint under 25 minutter mange ganger før. Målet mitt var å gjennomføre løpet, om jeg måtte krabbe eller åle eller rulle inn i mål, så hadde jeg gjort det, tror jeg. Å bryte var ikke noe alternativ, selv om tanken streifet meg. Jeg kunne ikke bryte nå, ikke dette løpet, ikke mitt aller første løp. Jeg må overvinne smerten og frykten. 1 kilometer igjen til mål, jeg hevet hodet, pustet dypt inn og pustet kraftig ut igjen. Beina begynte å respondere på frasparkene mine. For hvert steg måtte jeg bekjempe stivheten og unngå nye fall. Nå var øyeblikket inne. Pulsen øker og hjertet var i ferd med å eksplodere og den tiltagende gangsperren gjorde det vanskelig å kontrollere krampene. Det eneste jeg tenkte på var å løpe med korte steg. Jeg ville økte farten, jeg ville bli fort ferdig med hele dritten her. De siste 50 meterne var de lengste i hele mitt liv. Plutselig dukket stadioninngangen opp foran meg. Jeg rettet opp ryggen, trakk inn så mye luft som overhodet mulig. Jeg lukket øynene, og åpnet øynene, og jeg skreik «JAAAA!». Da jeg krysset målstreken følte jeg som om jeg vant hele løpet. Vinneren som løp i sakte film, flagret med håret og åpnet armene mot publikum hvor de løftet meg opp, og snurret meg rundt og ga meg kyss og klem. Neida. Folk jubla, og smilte og gratulerte meg mens jeg sakte men sikkert falt rett ned på bakken og ble liggende der til mannen min ringte og spurte hvor jeg var. Med en gråtende og skjelvende stemme sa jeg «jeg har kramper og kommer meg ikke opp». Til tross for krampa, var det helt ubeskrivelig godt å fullføre løpet. Det var deilig å være gulnorsk – i Danmark! Haha. Det beste av alt var følelsen av å sette seg et mål og oppnå det. Følelsen av stolthet, følelsen av mestring og følelsen av lykke – MAGISK!

Teksten fortsetter under bildet

Under kan dere se en LANG liste over mine langløp det siste året:

• September 2016: København halvmaraton – 2t:25m.
• Oktober 2016: Lørenskog Halvmaraton – 2t:08m.
• April 2017: Fredrikstad Halvmaraton – 2t:02m
• Mai 2017: Ecotrail 48k – 7t:08m

Teksten fortsetter under bildet

Livet etter Ecotrail. Jeg føler meg som en vinner – Jeg har vunnet over min egen frykt og kropp.

Da jeg kom hjem fra Oslo etter Ecotrail, tok jeg av meg skoene og trøya, gjemte de inne i skapet under vasken på vaskerommet. Neida, jeg slengte i gangen like ved inngangsdøra. Jeg hadde rett og slett ikke orket å vaske dem. Troen på meg selv ble mer eller mindre borte pga all den smerten jeg fikk etter løpet. Irritasjonen over at det stod feil på t-skjorta, 80km og ikke 45km gjorde at jeg mistet interesse for arrangementet. Motivasjonen til å løpe lange distanser ble vesentlig mindre. De negative tankene fikk større og større plass i hodet mitt. At på til var ikke første løpeturen min etter Ecotrail akkurat oppløftende. Det kjentes ut som om jeg aldri hadde løpt noensinne. Det gjorde meg så deprimert, sint, sur, gretten, muggen, skuffet og lei meg. Heldige mannen min som får oppleve alle de FLOTTE sidene i meg. Du skal være langt over snittet tålmodig for å kunne takle et slikt kvinnfolk som meg. Så takk til deg, Morten for at du tok et riktig og klokt valg da du sa ja i kirken. Uten din tålmodighet, støtte og omtenksomhet, hadde jeg ikke hatt muligheten til å trene så mye som jeg har gjort. Jeg hadde heller ikke hatt noen som ville høre på all den sutringen, klagingen og skrytinga mi. Hadde jeg vært deg, hadde jeg kanskje blitt anmeldt for konebanking.

Ps. Til gjengjeld fikk han Birkenløpet 2017 i julegave. Nå kan kona være hjemme å løpe så lenge hun vil uten dårlig samvittighet *knis*.

Da jeg endelig ble ferdig med Ecotrail-blogginnlegget mitt i forrige uke, var det som om noe bare lettet fra skuldrene mine. Herregud, det er jo bare et løp, sier noen. For meg betyr det mer enn bare et løp. Det er en opplevelse, en erfaring og en måloppnåelse. Det er grunnlaget mitt for å kunne sette meg nye mål. Etter at jeg publiserte innlegget ble jeg så glad og lykkelig. Takket være leserne. Jeg ble helt målløs, overveldet og ydmyk av all den positive og støttende responsen som jeg fikk fra kjente og ukjente. Tusen hjertelig takk for at dere tok dere tid til å lese den lange og slitsomme ultrareisen min. Tusen hjertelig takk for gode, flotte, positive, støttende og oppmuntrende ord. Jeg setter virkelig stor pris på hver eneste kommentar som har kommet inn <3

Teksten fortsetter under bildet

Mandag 29.mai kjørte jeg intervalløkt. Kroppen kjentes overraskende fin ut. Beina var lette og hodet var lett. Sola skinte og ingen traktorer som stoppet meg. Etter den korte raske økten fikk jeg tilbake den herlige løpegleden. For en opptur!

Ultraløp er litt som «dagen derpå». Du får en dundrene hodepine, kvalme og oppkast, vondt i leddene og kroppen føles syk. Du sier til deg selv at du aldri skal røre alkohol igjen. Og hva skjer etter to dager? Haha, neida, to måneder? Da inviterer du venner på besøk igjen. To glass prosecco, så går du (les: åler) og legger deg mens gjestene tømmer barskapet ditt.

Det har gått to år siden jeg begynte å løpe. I dag kan jeg slå fast at jeg ikke har angret et eneste sekund på at jeg valgte denne morsomme men tidskrevende hobbyen. Det må være det beste valget jeg har tatt i hele mitt liv. Okey da – bortsett fra da jeg sa «JA» i kirken for tre år siden. I dag kan jeg også sitte her med sommerfugler i magen, medalje rund halsen og si at jeg er utrolig stolt av meg selv (om det er lov å si såpass?). Stolt over utviklingen, innsatsen og fremgangen min. Stolt over at jeg i stand til å overvinne mine egne begrensninger, min egen kropp, min egen redsel. Stolt over at jeg er i stand til å presse kropp og sinn til ytterste grense for så å oppdage nye grenser. Stolt over å kunne være en del av dette flotte løpemiljøet. Stolt over å har fått så mange fine og støttende likesinnede. Og stolt over at jeg kan offisielt kalle meg en ULTRALØPER! Så er det jo slik at du ikke får kjørt bil uten drivstoff. Jeg hadde ikke vært her foruten veiledningen og løpeprogrammet fra Andreas Gossner. Tusen takk for støtte og råd og tips underveis. Beste coachen ever!

Nå som kroppen er normal igjen, humøret er på topp, motivasjonen er tilbake, og hodet er fullt av positive tanker, er jeg klar for å trene mot nye og ambisiøse mål. Så hold dere fast:

JEG HAR MELDT MEG PÅ ECOTRAIL OSLO 2018 – 80 FUCKINGS KM!!!

Jeg trodde 2017 skulle være et spennende år, men 2018 ser ut til å bli enda mer spennende. Jeg er fremdeles i sjokktilstand etter påmeldingen til Ecotrail. Litt rusa, litt nervøs, litt redd, litt svett, litt svimmel, men også glad. Glad fordi jeg er så motivert til å presse grensene mine og skyve drømmene mine videre, litt etter litt.

-Anna