Vinteren har meldt sin ankomst med minus grader, snø og is. Dagene blir stadig kortere og hodelykta har igjen blitt fast følge når jeg skal ut på løpetur, (selv om jeg enda ikke har kommet inn i rutine med å lade batteriet etter bruk). På Facebook og andre sosiale medier dukker det opp flere og flere poster med innendørsløping og mølleøkter. Magasiner og blogger kommer med mange gode tips til mølle-økter, være seg langtur på mølla eller raske intervaller og på forumene blir de klassiske mølle-trådene tatt opp igjen. Og jeg må innrømme, at selv om jeg egentlig er veldig glad i vinterløping, så har det krevd litt ekstra av meg å ta turen ut de siste dagene.


Balaclava og polvotter 

(Foto: Sylvain Cavatz)

Men iført polvotter, balaclava, og to lag både på over og underkropp har jeg trosset de iskalde morgenene og ettermiddagene og løpt ute. Når du leser dette så lurer du kanskje på om jeg befinner meg på Røros eller i Kautokeino, for her i Oslo har temperaturene jo ikke vært så kalde at balaclava har vært nødvendig riktig enda. Og det har du rett i. Den har kommet av relativt fort, på samme måte som polvottene har blitt tatt av og på og glidlåsen på jakken har blitt dratt ned og opp mange ganger i løpet av turen. For det er jo ikke så ille når jeg først har kommet litt i gang. Da kjennes det egentlig bare behagelig ut. I hvert fall så lenge jeg ikke stopper opp eller senker tempoet veldig.

Den vanskelige overgangen

Det handler vel mest om den beryktede dørstokkmila. Det er den jeg kler meg så godt for å komme meg over. For jeg har vært ute noen skikkelig kalde dager før, og vet både hvordan det kjennes og hvordan jeg skal håndtere det i forhold til klær og aktivitetsnivå selv om det kryper ned mot -40 grader. Og jeg vet at den mentale biten vil bli lettere for hver tur jeg tar fremover.

Jeg må bare bli vant til vinterløping igjen og få noen påminnelser om hvor fantastisk fint det er å løpe ute om vinteren på hvitkledde stier og nyte en sen soloppgang, eller en tidlig solnedgang, hvor himmelen står i brann før mørket senker seg og alt du kan se er det som lyset fra hodelykten treffer så det føles som om du løper i din egen lille lysboble. Snøfnugg i lufta, hvitkledde trær og kritthvit snø som får det til å se ut som tusenvis av bittesmå diamanter ligger spredt utover bakken og som demper all lyd. Ekte vintermagi som får meg til å føle at jeg løper rundt i en eventyrverden hvor jeg når som helst kan møte på en faun eller høre lyden av sledebjeller.

(Foto: Inov-8 Scandi)

For vinteren kan være en helt fantastisk tid å løpe ute på.
Men den kan også være sur og kald, mangle snø samtidig som den byr på speilblank is eller gjørmeblandet sørpe. Sånn er det bare.

Løpeturen er (som regel) best ute

Uansett så vet jeg at jeg ikke vil bytte ut uteløpinga med innendørs økter på Bislet eller intervaller på mølla på treningssenteret, (bortsett fra de siste ukene før TCC Costa Rica, for da må jeg nok vende kroppen til å løpe i varmen igjen). For selv de kalde og grå vinterdagene byr på fine sti-eventyr. Og uansett hvor klisjé det måtte høres ut, så angrer jeg aldri på en løpetur ute.

(Foto: Sylvain Cavatz)

Og jeg kan love deg at det er de sureste vinterdagene dagene som gir mest mentalstyrke poeng i banken…

Men…

Nå skal jeg ikke svartmale mølleløping og økter i kjelleren på bislet helt, for folk er forskjellige og har forskjellige mål med løpingen. Og jeg ville ikke anbefale noen å løpe de hardeste intervalløktene ute på glattisen. Men jeg anbefaler å ikke legge uteløpingen helt død i vinter, nyt heller mulighetene vinteren byr på når det gjelder uteløping (og vil du vite mer om hvorfor du bør løpe ute på vinteren så har jeg skrevet et innlegg med 5 gode grunner til vinterløping).

(Foto: Sylvain Cavatz)

Og trenger du mer inspo til vinterløpinga så skaff deg årets siste utgave av Runner’s World når det kommer ut i midten av November. Det er en utgave som er fullstappet av tips til hvordan du som løper kan overleve den lange nordiske vinteren.