«D går likar no»

«D går likar no»


April har gått over i mai og jeg tenkte en liten statusrapport var på tide.

I april meldte jeg meg på «mil etter mil april» 42 km. Håpet var jo å klare det, men jeg var usikker. var forbedringene jeg hadde kjent bare et blaff? Jeg vet at mange med Graves opplever tilbakefall og jeg var engstelig for det samme.

Bedre og bedre for hver uke

Langfredag var det Langfredagsmaraton og jeg ville gjerne stilt til start, dessverre ble det litt for tidlig for meg. Heldigvis skulle både mannen min og andre løpevenner delta, så fikk gjøre det nest beste, nemlig: Heie! Både fysisk og via sosiale medier. Løpegleden var stor over hele landet denne dagen.

I løpet av de neste ukene prøvde jeg meg forsiktig frem, litt hjemmestyrke og litt mer løping for hver uke. Plutselig var april over og jeg hadde sanket 136 løpte kilometer. Jeg måtte jobbe litt med hodet for å ikke sprengløpe de siste dagene. Jeg var jo så nær det neste målet i «challengen» 150 km. Fornuften vant og jeg klarte å nyte det jeg hadde fått til. Dessuten hadde jeg et nytt mål. 1. mai ble det arrangert 100 minuttersløp og jeg sto på startlisten!!!

Muruvikingan klare til start!

100 minutters løp

Våknet 1. mai til sol, litt overskyet (og litt vind, men det blåste vi i ;)) Perfekt løpevær. Anders og jeg hadde funnet oss ei flat og fin løype vi skulle prøve. Målet var 15 kilometer. Så ser jeg tilfeldigvis ut av ruta og ser nabo og venn Eskil varme opp utenfor. Jeg viste at han og samboer Ida var påmeldt løpet og løp ut for å heie han frem til start. Han forteller entusiastisk at han skal løpe en runde rundt husene på ca 800 meter. Han er ivrig og stråler av løpelyst. Det smitter.

10 minutter etter møter Ida, Anders og jeg sammen med Eskil. Barna våre har satt opp drikkeposter og flagg utenfor hvert sitt hus. De tegner meg kritt i asfalten, pynter med flagg og har med musikk. Løpefølelsen er så til de grader til stede.

Med den sangen de bruker rett før start i Berlin Maraton på anlegget (Sirius fra The Alan Parsons Project) , teller Eskil ned. Vi startet sammen (selvsagt med avstand). Løpehjertet mitt sprekker nesten av glede. Jeg løper igjen, på et løp! Sammen akkurat disse tre som jeg har delt så mye med. Oslo og Trondheim Maraton, Birken, diverse lokale løp og St. Olavsloppet. Vi har delt løpegleder og sorger. Dette var STORT!

Så ubesktivelig glad etter 100 minutters løp (tok en avtikker fra løypa og endte på stadioen)

100 minutter etter er 16.68 km tilbakelagt for min del og det er ny distanserekord for meg på denne siden av Graves. Farten vil fremdeles ikke særlig opp. Jeg vet ikke om det er sykdommen eller kondisen som har fått seg en real knekk, men det gjør ingen ting. Jeg LØPER igjen.

På kvelden møttes vi fire rundt bålbanna, ett par på hver side av bålet. En liten feiring var på sin plass. Akkurat denne dagen føltes verden normal igjen. Vi hadde både deltatt på løp og hadde afterrun med «debrief». Nye løpeeventyr ble planlagt. For min del, i nærmeste fremtid, blir det:

  • 10. mai Run forest run.
  • 17. mai 17. mairaton (Jordbærmila)
  • 21. mai Til Himmels.

Ellers skal nye kilometer og høydemeter sankes i månedsutfordringene «Mil etter mil mai» Her er målet 150 km og «The Sky is the limit» hvor målet blir å bestige Galdhøpiggen.

Treningsukene i april:

Uke 15 – Totalt løpt 21 km:

  • Mandag: Løping 7,5 km
  • Onsdag: styrke Amrap 25 min
  • Torsdag: Løping 5km
  • Fredag: Styrke
  • Lørdag: Løping 10 km
  • Søndag: Styrke.
Jammen blir man svett meg hjemmestyrke også!

Uke 16 – Totalt løpt 36 km :

  • Mandag: Løping, mandagsmila (hurra)
  • Onsdag: Styrke
  • Torsdag: Løping, Malis sin første 8 km + styrke
  • Lørdag: Langtur med intervaller 10 x 200m
  • Søndag: Styrke
«mamma kan jeg bli med på Ti for Grete? » Var spørsmålet etter 12- åringens første 8 kilometer.
Ludvik har blitt med på løping, sykling og flere styrkeøkter i løpet av Korona-tiden.

Uke 17 – Totalt løpt 40 km:

  • Mandag: Løping
  • Tirsdag: Styrke
  • Onsdag: Løping + styrke
  • Torsdag: Løping intervaller: 10 x 200 meter ganger 2.
  • Lørdag: Smilemil
  • Søndag: Løping 6 km+ Styrke
Nesten hele familen med på denne styrkeøkten.

Uke 18 – Totalt løpt 50 km

  • Mandag: Mandagsmila
  • Tirsdag: Styrke
  • Onsdag: Intervaller: 5 x 800m + 5 x 200m
  • Torsdag: Rolig 5 km med 6 stigningsløp
  • Fredag: 100 minuttersløp
  • Søndag: Fartslek 6 km

Håper du holder koken i denne annerledestiden og at du nyter løping og vår.

Jeg heier skikkelig på dere alle sammen og gleder meg glugg til verden åpner og vi alle kan møtes på løp.

Ønsker deg en gooood og svett mai!

I mellomtiden Run solo. Run safe. Stay sane.

Løpeklem fra Thea

Siste utgave av Runner’s World

  • 15 detaljerte og kreative økter som du kan plukke fra – inkludert forslag til treningsprogram.
  • Fire dager med fem naturperler i Hardanger.
  • Test av høstens jakker og tights.
  • Motivasjon og innstilling: hvordan takle nok en sesong uten konkurranser, hvordan møte vinteren – og hvordan bli en livsstilsløper.
  • Ny spalte: Thomas Bedin om bærekraftig løping.
  • Bring the heat! Kan vi få samme effekt av varmetrening som av høydetrening?
  • Ny studie om karbohydratinntak for ultraløpere.
  • Skadefri løping – ikke alltid plankekjøring.
  • Recoveryshakes med karbs og proteiner.

Bli abonnent

Ukategorisert
Kræsjstart på 2020

Kræsjstart på 2020


Etter en trøblete høst 2019, startet 2020 så bra. Ny distanserekord på ei uke, gode økter med PT-en min og god progresjon. 2020 skulle bli mitt beste løpeår.

Hovedmålene var pers på mila under Oslo Maraton og pers under Berlin Maraton. Jeg skulle virkelig kose meg med løpingen og alle øktene frem til høstens to store mål. Mot veien til målene planla jeg en drøss av små og større lokale løp.

Full av håp og løpeglede (men åh, så varm i snøen)

Boom!

Boom! Kroppen sa stopp! Kondisen stupte, jeg mistet all muskelstyrke, skalv, skikkelig hjerteklapp, høy puls døgnet rundt, var konstant sliten og var veldig varm. Gikk med tynn dongerijakke i januar og svettet.

En tur til fastlegen ga svar om høyt stoffskifte. To dager etter ble jeg ringt opp av endokrinolog på St. Olavs. Hun ga meg resept på symptomdempende medisiner og ville ha meg inn for flere prøver ASAP! Med forståelsefull sjef, fikk jeg dratt med en gang. Prøvene viste stoffskiftesykdommen Graves sykdom som er en autoimmun sykdom. Immunforsvaret danner antistoffer som stimulerer skjoldbruskkjertelen til økt produksjon av hormonet tyroksin. Dette skapte altså trøbbelet i kroppen min.

Først ble jeg lettet: det var noe konkret som feilet meg. Tiden før jeg oppsøkte legen følte jeg meg skikkelig dårlig. Hver løpetur var vond, jeg skalv konstant, hjertebankingen gjorde det vanskelig å sove. Jeg fikk ny makspuls på rolige turer og var konstant sliten. Det var ikke som flere mente: stress, jernmangel, angst eller sliten pga. mengdeuke, flere uker før. En bekreftelse på at dette ikke var noe hodet mitt kokte sammen, var en lettelse.

Sjokk

Så sank det inn. Graves sykdom, det er faktisk ikke bare, bare. Kroppen jobber konstant på høygir, som en evigvarende treningsøkt, bare uten endorfiner. Det slo meg helt ut. Jeg «googlet» for harde livet. Ville jeg bli bra igjen? Det var som å være fanget i egen kropp, jeg klarte ikke å være den mammaen, kona, venninna, kollegaen eller bloggeren for RW jeg ønsket å være. Kom jeg til å klare løping, hardt og langt, sånn som jeg liker det igjen? Jeg var utslitt og langt nede.

Når det var rimelig svart fikk jeg se det gode nettverket rundt meg. Nære og fjerne tok kontakt og ga forståelse og trøst. «Det ER lov å være lei seg». Jeg fikk samtaler fra gode venninner i sør og nord, meldinger fra uventet hold og bla. blomster på døra fra venninnegjengen her i Trøndelag. Å bli møtt med forståelse var fantastisk deilig og jeg er evig takknemlig. Som ei sa, «dette er en naturlig prosess: å bli trist, sint og frustrert kommer først, så aksept og lysten til å kjempe»

Når det var rimelig svart fikk jeg se det gode nettverket rundt meg.

Vår og lysere tider

Nå etter nesten tre måneder med medisiner, er hverdagen litt lettere. Sakte kommer energien tilbake og jeg klarer mer og mer. Først var det mer energi til de hjemme. Jeg måtte ikke legge meg etter jobb. Det ble dans og lek med barna igjen. Denne uken har jeg faktisk også trent!

Den andre løpeturen etter Graves… LYKKE!

Dette er ikke ment som er klageinnlegg, men jeg fant lite informasjon om Graves og trening når jeg googlet som en tulling i januar. Om jeg kan være med å spre kunnskap ettersom jeg lærer mer og får erfaringer, kan det kanskje hjelpe andre? Kunnskap er makt!

Om jeg kan være med å spre kunnskap ettersom jeg lærer mer og får erfaringer, kan det kanskje hjelpe andre?

Alle løp i 2020 er kansellert for min del og det var før corona slo innover verden. Kun ett står igjen: «10 for Grete» under Oslo Maraton. Om jeg så skal krype i mål, så gjør jeg det. På den blå matten, inn til mål, skal jeg!

Når det gjelder de lengre distansene ønsker jeg å bruke mer tid og få mer kunnskap om sykdommen. Det faktum at den slo meg helt ut når jeg var «på topp» skremmer meg. Jeg vet ikke om kroppen klarer det og jeg er livredd for tilbakeslag rett før «et viktig» maraton.

Løpeglede

Nå fryder jeg meg over de små fremskrittene og den første treningsuken etter Graves. Den så sånn ut:

  • Mandag: Løping 4 kilometer
  • Fredag: Løping 6 kilometer ( gikk mellom km 4-5, lang motbakke = skyhøy puls)
  • Lørdag: Tabata med familien på plattingen hjemme.
fornøyd familie etter 8 runder tabata (8*20/10) på plattingen.

Nå er det søndag og jeg er stiv, støl og lykkelig. Kanskje neste uke gir meg en ekstra økt? I alle fall er jeg med på Runner’s Wold sin virtuelle løpsutfordring,»Mil etter mil» valget mitt ble 42 kilometer i løpet av april. Nesten rart 42 km i uken var en veldig rolig løpeuke før. Nå er det målet for hele måneden. Rart hvor fort ting kan snu.

Rart hvor fort ting kan snu.

Uansett, jeg elsker å følge med på dere som løper og viser løpeglede. Vær så snill, fortsett med delingen av løpebilder i sosiale medier, det er en glede og få se. Skal vi heie litt ekstra på hverandre nå i april? Være «jævla joggere» sammen, hver for oss?

Skal vi heie litt ekstra på hverandre nå i april? Være «jævla joggere» sammen, hver for oss?

RUN SOLO. RUN SAFE. STAY SANE

<3 Fra Thea

Ukategorisert

Godt Nytt Løpeår


Det er noe med det, et helt nytt år ligger foran oss. 366 nye dager med masse upløyde løpemarker. Jeg liker det!

I mitt forrige blogginnlegg Skrev jeg om min tunge høst og Oslo maraton. Etter det har formen sakte, men sikkert blitt bedre og jeg har løpt på.

Uken etter Oslo maraton dro jeg på en mølletime på treningssentret jeg trener på. Jeg kjente PT’en David Sommervold Folde litt fra før og viste han har mye kunnskap. Fortalte han hvordan sommeren min og høsten hadde vært. «Mitt neste store mål er Berlin maraton, men ønsker gjerne en god løpebirken og en god opplevelse på «10 for Grete». Jeg vil løpe raskere og lengre og beholde løpegleden. Jeg har aldri vært mer motivert før. Kan du hjelpe meg?»

David tok gladelig utfordringen. Etter smellen i Oslo syntes jeg det var skummelt presse meg, David har brukt laktatmåler og vist meg at jeg har mye mer å gå på enn jeg trodde.

Ukene gikk til måneder og plutselig er 2020 her. Ny jobb venter og nye løpemål ligger foran meg. Jeg skal prøve å blogge treningsukene mine frem mot målene mine og vise hvordan jeg og min familie løser hverdagslogistikken.

 Her er mine tips for å gjennomføre trening:

1: Planlegge. Hver mandag skriver jeg opp alle aktivitetene familien skal ha inneværende uke på en aktivitetskalender. Dette gir oversikt til alle, og jeg ser hvor det er muligheter for mine og mannens treninger. Han skal debutere på maraton i Berlin, så han må også få sine kilometer 🙂

2: Skifte til treningstøy rett etter jobb. Etter middag og lekser skal ungene hit og dit på håndball, fotball, Hiphop, jazzballett, bursdager og vennebesøk. Ettermiddagen er hektisk og man vil ha mest mulig tid sammen. Jeg er egentlig temmelig bedagelig og eeeelsker tv og serier. Om jeg skal skifte etter ungene er i seng, kan du være sikker på at sofaen tar meg. Har jeg treningstøy på, kommer jeg ut. Jo raskere jeg er ut av døra etter leggetid, jo større sjansen for litt sofa tid og TV-serie med mannen etter løpingen.

3. Treningsavtaler. Jeg er heldig, mange av mine venner er glad i trening. Det er så herlig å få trent sammen. Enten det er rolige skravleturer med smilepuls, harde intervaller, gruppetrening eller styrke.

4. Gleder meg til trening.  Selv om jeg er bedagelig elsker jeg jo trening mer enn TV, det er bare lett å glemme når klokken er 20:00 og man kjenner seg sliten etter dagen. Det som hjelper meg da, er at jeg har gledet meg til denne økten. Dette er min tid og jeg gleder meg for eksempel til å komme meg ut, på sentret, kanskje venter en ny podkastepisode, noe ny musikk, skravlemil med bestisen.  Når hodet mitt prøver å lure meg til sofaen, tenker jeg på dette og det hjelper. Nå vet jeg også at når jeg først er ute, ville jeg a l d r i valgt sofaen og jeg har aldri angret på en økt.

5. Været.  Ikke la været sette begrensinger, prøv se det fine i årstidene. Jeg bor i Trøndelag og her kan det fort bli regn, snø, vind, sol og hagl på en dag (litt overdrevet, men du skjønner;) ) Klart mye snø og vind gjør det tyngre, men sett ned farten, treningseffekten er der, og vær stolt over at du fullførte økten. I går hadde jeg mye vær på min langtur. Drømte da om Oslo og Berlin maraton i deilig høstsol, deilig tørr asfalt og akkurat passe med varmegrader. Når jeg står på starten på disse løpene er det premien min for disse løpeturene i «drittvær»

6. Meld deg på løp. Godt å ha en gulrot å trene mot. På løp er stemningen fantastisk og man får møte andre løpeglade. Ta med deg følelsen hjem og husk den når motivasjonen butter.

Glade Muruvikinger på medaljetokt

Håper disse punktene an hjelp flere enn meg til å holde kontinuitet i løpingen sin 🙂

Mine to første løpeuker, ser sånn ut:

Uke 1: Mengde uke

  • Mandag: Mandagsmila med Muruvikingan Løpeklubb. Elsker denne starten på uken. Å få møte disse herlige løperne hjelper meg i gang med treningsuken hver eneste uke. Denne mandagen var vi fem stykk på 6. juledag.
  • Tirsdag og nyttårsaften: Langintervaller på mølle: 15 minutter oppvarming, så 6x 8 min. (1) Litt nedtrapping. Farten noe under terskel.
  • Onsdag: Rolig løpetur med mannen. I 9 varmegrader og barmark løp vi inn året. Anders for første gang i shorts i januar.
  • Torsdag: PT-time. God oppvarming før intervaller. David målte laktat og selv om jeg har trent i jula har nok en annen «hverdag» satt sine spor. Tungt i dag, men godt å fullføre på en tung dag. På kvelden ble det en rolig 5 kilometer med podkast på øret, herlig!
  • Fredag: Mølletime: God oppvarming før intervaller. Så herlig å være på denne timen David passer godt på alle, pusher der det trengs, men holder også igjen om det skulle være behov for det. Miljøet er herlig og man heier på hverandre og «high fiver» i pausene. Etter mølletimen, ble det litt forebyggende styrke, sammen ei god venninne. Belønnet oss selv med lunsj, kaffe og sjokolade etterpå.
  • Lørdag : 21,1 kilometer i oppholds, vind, masse snø. Halvveis var det mye vind og det snødde tett, jeg så ikke en halvmeter foran meg.  Mer riktig vær med tanke på årstiden enn onsdagens, men må innrømme onsdagens løpetur var lettere 😉
  • Søndag: Gruppetime med venninner, Olympia (inspirert av sirkeltrening og x-fit). Ukens siste løpetur ble derfor på mølla etterpå.

Total uke 1: 105 kilometer (ny rekord hurra)

Denne uken var som nevnt over en mengdeuke, og på ingen måte normalen. I motsatt skala ble uke to en rooolig uke. Mandag 6. januar startet jeg i ny jobb, i en ny og hittil ukjent bransje for meg. Gledet meg som en liten unge. Viste dog at første uke inneholdt ekstra arbeidsdager pga Euro2020 i Trondheim og dermed passet det perfekt med mindre løping 🙂

Uke 2: Rolig uke

  • Mandag: Mandagsmila + med Muruvikingan
  • Onsdag: Kort rolig tur på 5 km
  • Torsdag: Løpedate med mannen: Vi kjørte korte Intervaller på mølle: 15 minutters oppvarming , 5 * 3 minutter , 13 min nedtrapping, totalt 9 kilometer
  • Lørdag: 12 kilometer med venninne, smilpuls og skravling på inn og utpust. Fantastisk!
Klassisk Mandagsmil

Totalt uke 2: 42 km

Uke 3 er i gang og i kveld blir det løp. Oppsummering av uke 3 og 4 kommer plutselig. Håper dere vil følge med på løpereisen min.

Jeg logger alle øktene på Starva: Thea Bækkevold og de fleste på Instagram: Theabjoll

Vi løpes!

<3 Thea

Ukategorisert

St.Olavsloppet 2019


September er her og høstens mange herlige løpe nærmer seg.

Før den tid vil jeg imidlertid ta dere med på en herlig løpefest. Denne løpefesten var starten på sommerferien for min del, og for en fantastisk start det var! Jeg snakker om St. Olavsloppet.

St. Olavsloppet er en Svensk/ Norsk landeveisstafett over fire dager som arrangeres i uke 26. Vi følger den naturskjønne pilegrimsleden mellom Trondheim og Östersund og de to vertene bytter på hvert andre år på å arrangere start og mål. I år gikk loppet fra Trondheim til Östersund med følgende dagsetapper: Dag 1 fra Trondheim til Levanger, 14 etapper på 103,2 km. Dag 2 fra Levanger til Sandvika, 10 etapper, 65 km. Dag 3, fra Sandvika og over fjellet og på svensk side (alltid stas) 10 etapper, 61,9 km. Så den aller siste dagen fra fjellbyen Åre og inn til mål i Östersund. 17 etapper og 110,8 km.

Veien mot loppet

For min del startet loppet som en drøm etter jul i 2019. Jeg hadde deltatt på loppet flere år tidligere, da med jobb. Et jobbskifte etter jul førte til at deltakelse sommeren 2019 ikke var garantert for min del. Drømmen var der, så jeg sjekket interessen for lopp med med min mann og nabo venneparet vårt, Eskil og Ida. Alle tre var i fyr og flamme. Eskil fortalte også at hans far, Steinar hadde løpt loppet som yngre og trodde garantert han ville stille om vi gikk til lag.

La så ut et innlegg på Facebook-siden til løpeklubben for å teste stemningen der. Ga klar beskjed, stiller vi lag, er det alle fire dager som gjelder og dermed må løpere fikse seg fri fra jobb. Skal si klubben mobiliserte, og stemningen var positiv fra første sekund. Flere foreldre, venner og barn av medlemmer av løpeklubben ble hyret inn, fri fra jobb fikset, overnattingsteder booket. 32 ulike løpere i alderen 9 -66 ble med. Bilen ble profilert med Muruvikingen vår for anledningen og MURUVIKINGAN LØPKLUBB GJÖR LOPPET var en realitet!

Loppet starter.

Spent ble jeg kjørt ned til Trondheim og borggården ved Nidarosdomen. Jeg skulle få æren av å blant annet løpe første og aller siste etapper på dette loppet.  Åh som jeg gledet meg til å få sette ballet i gang.

Godt med støtte før det braker løs.

Stolt gikk jeg frem og hentet stafettbåndet som vi skulle bringe frem til Östersund. Varmet opp og stilte opp til start. «Det er 1 minutt igjen til start» sier den etter hvert velkjente og kjære stemmen til speakeren, Jens Aas og han setter på den sangen jeg forbinder med Berlin marathon. Gåsehud! Ser ned mot der vi skal løpe, ser en god løpevenn stå der. Han har tatt på Muruvikangan t-skjorten sin (skal løpe for oss senere, selv om han bor på andre siden av byen) veiver med et Muruvikingan flagg og smiler varmt. Jeg fikk umiddelbart gåsehud og tårene presset på. 3 – 2 -1- PANG, loppet er i gang og jeg løper av sted.

Kjenner på en utrolig takknemlighet for alle som ville bli med på dette eventyret og nyter hver meter av mine 4000 meter fra Trondheim til Lade. Der venter en av klubbens nyeste løpere Robert Sollihaug. Med myndig holdning og sterk stemme signaliserer han «Æ e hær» Lettet gir jeg båndet fra meg og roper « god tur, NYT»  Klubben vår har løpeglede som fokus og hovedmålet er at alle skal komme til veksling og ville bli med neste år.

Hoppende glad for å være i gang, båndet er avlevert og lykken er stor.

Resten av dagen går med på å skynde seg inn og ut av bildene. Vi var flere følgebiler med løpere som hadde løpt, eller skulle løpe. Alle ville vi heie på de andre underveis, gjerne rekke å se de starte og komme til veksling. Dagene går kjapt og det er tonnevis med løpeglede, mestring, samhold og heiing.

I ettertid er det enkelte episoder jeg husker med ekstra stor glede. Eksempel dag 1: Vi løper inn laget i Levanger og Anders og jeg blir invitert inn i bussen til Nea radio. De har fått nys om løpeklubben fra den lille bygda via vår kjære Muriviking og gode venninne Ingrid, og vil gjerne høre mer. Skikkelig stas!

 Dag 2. Jeg skal veksle med nabogutten Brage på 9 år, han har aldri vært med på loppet før, men både mamma, pappa og farfar er med ( Ida, Eskil og Stienar) Jeg vet han gleder seg stort, men han er også veldig spent. Pappa Eskil hadde en tung etappe opp Østnesbakkene og skulle veksle med sønnen, han ble med som hale for Brage sånn at han skulle kjennes deg trygg på debuten i loppet.  Brage blir forhåndmeldt og jeg venter spent. Så plutselig kommer han løpende inn, han er et stort smil og det er tydelig han at dette har gitt mersmak. Lillesøster Tora og øvrig famille heier han inn, han rekker båndet til meg. Jeg får en GOD klem og så er det min tur. Jeg spurtet på, denne etappen hadde jeg i fjor også. Jeg V I L ha pers. Ja, jeg vet jeg sa løpegleden er viktigst. For meg betyr det også å se forbedring. Jeg løper ikke for pers hver gang, men løp er løp 😉

Dag 3 Skullel min datter, Mali på 11 år løpe en etappe. Vi hadde puttet henne i en etappe mellom Ida og meg, sånn at hun har to kjente i begge ender. Ida veksler med klem og smil og Mali legger ut på sprang. Mammaen holder på å sprekke av spenning og stolthet i andre enden og føler iverig med på EQ-Timing. Jeg skal videre veksle med min mann, Anders. Tonje er der for å plukke med seg Mali og passe de to yngste barna våre, samt kjøre bilen. Mali hadde hvisket meg et lite tidsmål på morgningen. Plutselig blir hun forhåndsanmeldt, og jeg skjønner at jenta har knust målet sitt! Jeg gjør med klar, Tonje og småtingene heier som bare det, Mali fosser inn til veksling. Hun ståler og kaster seg inn i armene mine. Med verdens beste start ligger det an til en fantastisk etappe for min del.  Halvveis i etappen er Tonje og ungene der, de heier og hoier, helt fantastisk! Jeg kommer inn til veksling, ser Anders lyse mot meg, vi veksler med et smellkyss og jeg går stolt til ungene og Tonje. Så er det bare å haste videre, det er flere løpere som skal følges opp og vi skal løpe inn til Åre!

Mali kaster seg inn til tidenes beste klem.

Når jeg veksler med anders tar vi oss alltid tid til kyss, klapp og klem.

Marianne skulle løpe inn båndet til Åre. Marianne var relativt ny i klubben, hun ble med i vinter på en av de kveldene der snøen lavet ned. Vi skulle ha 10* 2 minutter i bratt motbakke og plogen brøytet 4 ganger mens vi løp. Marianne fortalte da at hun så gjerne ville løpe, hun hadde sittet på gjerdet i 10 år og hadde SÅ lyst, NÅ var det hennes tur. Til tross for den heftige starten ble hun med videre. Og endelig skulle hun debutere i løp. Vi tilskuere rigget oss til å løpe henne inn. Med banner, flagg og ropert fikk vi fulgt henne inn til mål og det var en ære å få løpe inn den blide damen som kom spurtene opp mot mål. Mestring og løpeglede!

Flotte Marianne stormer i mål!

Dag 4 bugner av høydepunkter: Mine kjære svigerforeldre Anne og Tore har reist opp fra Hønefoss, ens ærend å løpe en etappe hver. Svigerfar starter loppets siste dag og løper inn til vekling med min mann i Undensaaker. Her kommer min sønn på 5 år og sier han må vise meg noe. Stolt tar han meg i hånden og fører meg bort til påmelding til Mini Olav. Gutten vil løpe. Det er start om 10 minutter og vi forstår at dette rekker vi. Ludvik og Iben blir påmeldt, de får t-skjorter, medalje og jucie og herlige løpsopplevelser der de løp, vi voksne heiet.

Iben i farta!

Tre generasjoner løpere.

Mens barna løper, blir Tonje kjørt til sin etappe. Hun skal løpe 11 kilometer. Dagen før hadde hun en heftig motbakke etappe, så hun var litt spent på hvordan beina ville være. Det gikk så det suste og 11 minutter før estimert tid kommer hun inn for vesling. Hjertet mitt gråter av stolthet når min kjære lille sønn løper bort til vår gode venninne og vil dele løpehistorer med henne. Stolt viser han frem medaljen sin. Jeg er minst like stolt som han over å ha så fine mennesker i livet mitt.

Tonje og Ludvik <3

Svigermor løper etter hvert sin etappe, hun gruet seg veldig, men det gikk så fint. At hun er noen og 60 år skulle ingen tro. Snakk om flott forbilde!  Loppet fosser videre og vi blir rammet av noen uhell i trafikken, det er mange som følger sine løpere og det blir laaaange kør. Tre etapper på rad var vi usikkere på om vi faktisk hadde løpere på plass, men det løste seg heldigvis i siste sekund hver gang.

Plutselig var det min tur. Jeg ble satt av på nest siste etappe og alle andre reiste inn til Östersund. Det var så rart å plutselig, etter fire dager med masse kjente rundt meg, stå helt alene å vente på min tur.

Jeg kjente meg tom og sliten. Jeg tenkte nå har jeg brukt opp kreftene mine på å løpe hver dag, på å heie på alle løpere, haste inn og ut av bilen og ikke minst på grunn av adrenalintoppene tidligere, det skummelt når vi fryktet vi ikke hadde løpere å plass. Måtte jeg steppe inn?. Så ser jeg Madeleine Totland (fra Östersund, med søster i Muruvik) komme løpende mot meg.

MIN tur, loppet snart over. Wow, jeg fylles med adrenalin og flyr av sted. Passerer veksling til etappe 50, kun 5 kilometer og en etappe igjen til mål. Ikke delmål som de andre dagene, men MÅL som i loppet 2019 er ferdig….Tankene svirrer, løper på, blir sliten igjen. Ser på Garmin klokken min og ligger an til ny pers på 5 kilometeren. Løper på, tenker Tonjes ord i hodet «Hoften frem, jobbe på, dette klarer du, løpe med hjertet» Garmin piper New PR 5km! Hurra, ser på andre siden av sjøen og ser der er målbuen. Det er 2 kilometer igjen, akkurat nå føles 2 kilometer som 20 mil. Jeg bestemmer meg for å ta en hvilekilometer, må ha noe å gå på bakken og til mål. Løper videre og over bruen fra Frösö og til Östersund, litt til, runder opp til sentrum og hører Tonje og co vræle THEEEEAAA! Jeg blir nesten blåst av banen. Ser ungene mine, svigers, Anders, noen av mine beste venner, sambygdinger, søsken av sambygninger som har vært med å løpe og ande fra vår utvidede løpefamile. Tårene presser på, jeg løper opp bakken med millioner av følelser, men mest av alt takknemlighet og gleder. Fra Trondheim til Östersund. VI KLARTE DET!!!!


JAAAAAAAAAAAA!!!!!

Vel over mål venter Nea radio for oppfølging av intervjuet fra dag 1. Jeg husker ikke hva jeg sa til de, men håper jeg formidlet dette: Det har vært fire fantastiske løpedager, nye vennskap er knyttet, både i klubben og med andre klubber (Namdal Løpeklubb og Byåsen vetera damer, en ekstra Hei til dere <3) Jeg elsker «runners community» og laget mitt, er vanvittig stolt av hver eneste en, både de som har vært med å løpe, men også de som heiet både i løypa og hjemmefra. Det har vært fire dager med bare smil og god stemning og det er ikke tvil om at muruvikingan løpeklubb er tilbake under loppet 2020.

Vi gleder oss!

 

 Takk for i år Muruvkingen og Muruvikingan Løpeklubb <3

 

Holmenkollstafetten med Team Mizuno Norge!



Reklame:

 

Lørdag 11. mai var det duket for Holmenkollstafetten og jeg skulle ned til hovedstanden og løpe for Mizuno’s ambassadører.

 

 

Jeg var temmelig spendt på hva som ventet meg, blant ambassadørene til Mizuno er det nemlig idrettsprofiler i Norgestoppen og verdenstoppen…! Og så meg da…! En helt vanlig mosjonist med et bankende hjerte for løpeglede og det å få trening inn i hverdagskabalen.

Tryggheten var at jeg hadde mine kjære «Mizuno-brødre» Lars Zachariassen og Ole Kristian Bakkene med meg. Disse to herlige menneskene ble jeg kjent med når jeg, Bakkene (og Svein Kjetil Riska som dessverre ikke kunne bli med til Oslo) ble plukket ut til å bli med inn i Mizuno Norge Teamet til Lars i fjor. Dette er noe jeg er utroig takkemmelig og stolt over. Få lov til å være  med denne fine gjengen og være ei «Mizunojente»

 Jeg til Oslo kvelden før. Ville lande på hotellet og slappe av litt før selve dagen. Det var en veldig spent Muruviking som reiste ned til Tigerstaden fredag kveld. Holdt på å glemme løpeskoene mine hjemme, oppdaget det akkurat i det jeg skulle gå igjennom sikkerhetskontrollen, men med en kjapp ektemann og en reddende engel i sikkerhetskontrollen på Værnes løste det seg akkurat! Kan jo ikke komme på samling med Mizuno Norge i pumps 🙂

 

bilder fra instastoryen min 🙂

Noen dager før hadde vi fått beskjed om at vi dessverre måtte trekke laget vårt, men det kunne bli mulighet til å bli med på laget til de ansatte hos Mizuno. For å være sikker på å få løpe startet jeg lørdagen med en god mølleøkt på hotellet før frokost. Vi skulle møtes på Bislet til lunsj og jeg var litt engstelig for å dra alene, dårlig retningssans som jeg har. «Storebror» Bakkene kom til unnsetning, møtte meg på trikkeholdeplassen og så dro vi sammen til treffet. Det var en skikkelig god trygghet og veldig koselig.

 Seee så fine Mizuno-brødre jeg har.

 

Vel fremme på Bislet ble jeg litt sjenert igjen.

Det var litt merkelig å plutselig være i samme rom som stjerner man har sett på tv og sett opp til i åresvis. Når selveste Marit Bjørgen sa jeg var sprek som nettopp hadde løpt maraton, greide jeg bare å si «ÆææææØØØØØHHH» Hahahaha, en smule starstruck der. Marit tok det veldig fint og jeg klarte å få til en liten samtale når jeg bare fikk smummet meg litt:)

Endelig fikk vi også møte de som jobber hos Mizuno, jeg har mailet med disse i litt over ett år, så det var ekstra stas å få bli kjent. Jentene på kundesentret fikk høre at jeg var der alene og bodde på samme hotell og de tok meg virkelig inn i gjengen «Du er ikke alene, Thea. Nå er du med oss! Velkommen til før-fest på rommet vårt før banketten. Så drar vi dit sammen». Ååå, gjett om ei som ble glad? Jeg er  greit utadvendt til vanlig, men i møte med mange ukjente på ukjent sted så blir jeg faktisk veldig sjenert.

Både ansatte og ambassadører fikk muligheten til å bli kjent hverandre og det var virkelig stas. Jeg forstår nå at både de som er plukket ut for sine idrettsprestasjoner og de mer vanlige som, meg, (Eller som Lars sier det så fint «noen er plukket ut for sin x-faktor» Hohoho, jeg liker den … 😊) faktisk har noe verdifullt å komme med. Vi brenner for det samme, vi har dog ulike målsettinger, men vi kan sammen spre det glade treningsbudskap og sammen når vi ut til flere.

 

 Team Mizuno Norge <3

Etter hvert ble det tid for løp. Vi hadde godt med tid, men hva gir du meg. Plutselig innser vi at både 3. 4. og 5. etappen er sent ute til våre etapper. Hohoho, gikk hurtig fra hvilepuls til makspuls, vi løp til T-banen, jeg klarte å bli stengt ute og så dermed 3. og 5. etappen dra uten meg. Pulsen min når nye høyder, jeg aner nemlig ikke hvor jeg skal og får et øyeblikk med panikk! Kjære «bror «Lars, ringer, avtale nytt møte sted og alt er fint igjen. Vi møtes igjen noen banestopp etter, løper til min etappe. Han løper videre til sin. Vi roper «ses snart og lykke til»

PHU, tid for å slappe av litt. Er det egentlig litt varmt? Burde jeg ta av jakken? Fikser startnummeret på t-skjorten og ser plutselig Lars komme i noe som ser ut for å være i supermann fart! Wooohooo! Jeg får stafettpinnen og legger selv på sprang. YES, disse 1900 meteren er ren bonus, jeg trodde jo jeg ikke skulle løpe, og her er jeg, i Oslos gater med på stafetten, Lykke! Når mitt forrige løp for 13 dager tidligere var 42195m, var det skikkelig rart å skulle løpe 1900m nå. Mye vondere til pusten (og jeg angret litt på mølleøkten noen timer før), jeg var spent på om jeg kom til å se hun jeg skulle veksle med, ser plutselig vekslingsfeltet og der, godt synlig STÅR lagvenninna mi. Jeg gliser og får ropt «Goood tuuur» avleverer stafettpinnen. Vips, HK-stafetten er over for min del.

 Lars og jeg drar ned til Bislet, står der inne i ca. en time og heier frem de som løper laget sitt i mål. Det jeg virkelig elsker med HK-stafetten er at den passer for alle. Etappene er korte: 15 etapper fordelt på ca. 18 500m, så absolutt alle kan komme seg gjennom og føle på mestring og løpeglede.  Det var en sann fryd å se og heie på alle forskjellige løpere som løp i mål på Bislett.

For min del håper jeg virkelig Holmenkollstaffeten blir en ny tradisjon, for denne stemningen og dagen vil jeg gjerne ha i reprise!

 

Håper vi ses På HKS i 2020!

Fine, fine jentene på Mizunos kundesenter. Jeg vet jeg er innhabil, men jeg synes de er Norges beste 🙂

Løpes!

 

<3- Thea

London Marathon 2019


London Marathon- ENDELIG!

28.04.2019 endelig var dagen her. Dagen min kjære lillebror fyller 35 år. Min eldste sønn flyttet til Orlando for ett år og dagen for London marathon! En løpedrøm for meg siden jeg passerte målstreken i Berlin Marathon i 2016.

Møtte min kjære venninne, Åshild, og andre nye løpevenner til frokost kl 0600. Stemningen var spent og samtalen gikk mye på vær, (meldt regn og vind) bekleding og nerver. Jeg fikk ned litt havregrøt med frukt til frokost, eplejuice og min obligatoriske kaffe. Smurte med niste fordi starten ikke skulle gå før 10.20
Bussen hentet oss 07.15 og skulle kjøre oss til start.

Bussturen ble munter. Åshild og jeg ønskert begge positivt fokus så faktorer vi ikke kunne gjøre noe med orket vi ikke å forholde oss til. Vel fremme ved start steg humøret enda noen hakk. Det var satt opp telt vi kunne varme oss i og det var mye moro å se på.


Etterhvert kom også Hege, Jeanette og Mazal. Vi brettet oss ut og lekte piknik. Det ble så hyggelig så plutselig hadde jeg spist opp både to skiver og snickersen min. Skravla gikk og lattersalvene ljomet i teltet. Vi glemte det som ventet. Plutselig måtte vi Ile for å rekke toalett før start. Det var laaaange køer, men med god logistikk så det gikk kjapt. Det var også relativt rent og tilstrekkelig med toalett papir. Luksus! Bagasjen ble levert og vi stilte opp i startblokkene våre.


Jeg, Hege Nordlie Åshild Jensen, Jeanette Richwood og Mazal Zarhin 🙂

Snaaaart i gang for Blå gruppe, pulje 3!

Jeg og Hege stilte opp sammen. Helt bakerst i blå pulje gr.3. Hutret og frøs, men humøret var i behold. Plutselig begynte vi og småløpe og starten kom til syne. Vi ønsket hverandre god tur, satte på pulsklokkene våre og så VAR LØPET I GANG!!!

De første kilometerne hadde jeg en smule overtenning. Det var som en herlig miks av 17. Mai, russetog og parade. Jeg løp forbi et løpende telt, en sau, noen epler, en båt, en robåt, masse superhelter, noen nesehorn, så flere Minnie mus og masse annet. London Marathon har virkelig plass til alle mulige skapninger i løypa.

Jeg tenkte på det ei venninne hadde sagt « I dag løper du på rød løper Thea, en 42195 meter lang rød løper» Jeg smilte. Ei annen venninne sendte melding med «Dette er drømmen din, nyt» Jeg løp smilende videre og sendte varme tanker til alle jeg visste som «backet» meg i dette drømmeløpet mitt og jakten på sub 3.45. Publikum var fantastisk og det var virkelig vanskelig å holde tilbake. Mange søte små som ville ha high five og jeg var ikke vanskelig å be:)

Jeg er veldig fan av delmål og har stort sett alltid delmål, til og med med på treningbruker jeg delmål. Strategien som funker for meg på maraton er å dele opp i 5’ere! Jeg skal løpe 8 «5 kilometer’e» og en parade 2’er. På store løp vet jeg også at de hjemme følger med og heier, det hjeper masse.  For hver sensor jeg kommer til (ofte er dette nettopp på 5 km merkene) smiler jeg litt ekstra, hopper over og tenker på de hjemme.  I tillegg fokuserer jeg på kilometer for kilometer. Sånn blir ikke maratondistansen så lang for meg 🙂

Jeg hadde en plan om å holde igjen til halvmaraton. Det gikk ikke! Publikum ga så mye energi, de skriker og formelig drar deg fremover, gliset mitt gikk nesten rundt. Jeg prøvde å lese litt plakater som publikum hadde med, og HER var det mye moro (i alle fall moro i øyeblikket)

Eksempler:

«If Trump can run America, you can run this!»

«Britney survived 2007. You will make it today» Illustrert med en «skinnet» stakkar Britney som angriper en fotograf!

«Never trust a fart after mile 15!»


Dette lille skipet har jeg til tross for at jeg filmet det  til instastoryen min ikke sett. Hahaha, fotografen derimot… 😉

Rett før halvveis løp vi over Tower Bridge! Utrolig stemninsgfylt!Her fikk jeg gåsehud fra topp til tå!

Så rundt km 25 ble det brått tungt og lårene tunge.

Shitt, mye tidligere enn forventet! Det var på tide å jobbe  med muskelen mellom ørene. La meg litt inn i feltet og overså publikum og søte små ei stund. Snakket med meg selv inn i hodet «En kilometer av gangen, Thea, hold trykket oppe» «27 kilometer… 3000m til neste milepæl, 30 km. Jobbe på, hold trykket til 28 kilometer» Tok gladelig i mot «gels» og vann. Løp under dusjene som var satt opp. Hodet kokte. «Jobbe, jobbe» Passerer 30 kilometer. Tenker det er jo samme distanse som «kose-runden» til Ingrid og meg hjemme.
La meg ut på siden igjen, smilte til publikum som heier tilbake. Gir «high five» igjen til søte små og ser jeg har kontroll. Persen er min, jeg trenger ikke presse mer en nødvendig, bare hold koken og NYT (og hold den lurende krampen i begge legger UNNA) 

38 km! 38… Bare fire små igjen. Snart er London-eventyret over, det er jo nesten litt trist. «Men jobbe på» 40 km og min siste 5km. Alle 8 er passert. Kun parade to’eren igjen. Jeg spurter på…. 40,5 neeei dette blir for raskt, krampen lurer. Hold litt… 41 km, «Æææææ! Spuuuurt» Plutselig ser jeg 800m skiltet … 600 meter igjen… Det siste strekket løper vi forbi Buckingham Palace, svinger til høyre og får det majestetiske bygget i ryggen og ikke minst, målbuene åpenbarer seg foran meg. På sidene henger store engelske flagg, det hele er så vakkert. Dette øyeblikket har jeg sett for meg på løpeturer hjemme med snøføyk og motvind. Treninger der jeg egenlig har ville vært hjemmme, men dratt ut og løpt likevel. NÅ er jeg her! Jeg blir overveldet, noen høye hikst som treffer meg helt i magen. Tårene spruter.


400 meter: «ta deg sammen, smiiiiil»


Glisende med henda i været, dog veldig smale smale øyne passerer jeg mål.

Får medaljen rundt halsen og et hjertelig «well done» og en klem fra funksjonæren. Går videre, smiler til fotograf, får finisher posen med mye godt i og pakker meg stolt inn i rød folie. Fy søren! Jeg klarte det.

Lykkelig med min nye maratontid: 3.41.16! London Marathon SUB 3.45 Jeg NAILET deg <3

Lykkelig tusler jeg ut fra området og inn mot tuben. Engelskmennene er så høflige og det er gratulasjoner fra alle kanter. Plutselig kommer solen frem. Jeg blir igjen overveldet og takknemlig. Tårene siler ned til haken og jeg kjenner det er EN jeg MÅ snakke med. Anders. Gråtende ringer jeg til min kjære mann. Setter meg ned og hviler på en husvegg mens han lar meg snakke til gråten er gåttover i smil igjen. Maraton kan være følsomt altså. Dette løpet er over. Litt junk, skumbad og en liten flaske bobler nå, så er det klart for feiring og utveksling av løpsrapporter med resten. Ah, jeg elsker det.

Så får vi se hvor neste maraton blir, meeen det er klart. 3.41.16 er en veldig fin tid for meg, men den kan ikke få stå lenge. Først skal den nytes. Så stater jakten på sub 3.39.59!

Håper vi løpes:)

<3- Thea