Planen var å løpe 70 km hver uke i sommerferien. Men i stedet ble det løpeforbud i 70 dager.
Bare for å gjøre blogginnlegget veeeeldig kort:
Jeg hadde gledet meg til sommerferien. Gledet meg til å løpe hver dag. Gledet meg til å styrke beina mine etter noen rolige treningsuker pga skadet kne etter Romeriksåsen på lang. Gledet meg til å kjenne på godfølelsen etter hver treningsøkt. Men, slik ble det ikke.
Les også: http://lopeoldemor.com/2017/06/28/ultraloper/
Vi kom til Spania, jeg tok meg en kort løpetur på kvelden i området der vi bodde. Åh som jeg elsker denne varmen som gjør at huden aldri blir tør!
Kveldssightseeing
Dagen etter stod jeg opp kl.6.00. Alt føltes så flott og perfekt. Himmelen var klar. Temperaturen var behagelig. Sola var på vei opp. Vinden var svak. Pensjonistene i gata var blide. Beina var fine. Kneet var friskt. Og motivasjonen var på topp.
Første feriedag kl 6:20 ❤️
Løpeglede ❤️
Jeg skulle jo bare opp til den ene fjelltoppen der borte for å nyte utsikten i soloppgang. Så passerte jeg 4 kilometer. Det var her det hele startet. Det var her underlaget skiftet fra asfalt til steinete grusvei. Jeg kan fremdeles høre den knasende lyden i ankelen min da det skjedde. Jeg kan fremdeles høre de stygge banneordene i det jeg sklei på en stein og falt ned på knærne. Jeg kan fremdeles huske at jeg trøstet meg selv «det gikk jo bra, det gjør jo ikke noe vondt». Jeg forsøkte å reise meg opp, jeg klarte knapt stå ordentlig. Ikke pga smertene, de var ikke til stede der og da. Det var bare veldig merkelig å stå på en fot som ikke hadde følelser. Jeg kjente ingenting. Eneste jeg kjente var tårene som rant nedover kinnene og den voldsomme skjelvingen i kroppen. Jeg satt meg ned. Tok av meg høyre skoen og tittet forsiktig ned på ankelen. Jeg var så redd. Redd for at det kanskje stakk et bein ut av foten. Eller at hele foten var helt borte (ikke dramaqueen i det hele tatt, haha). HELDIGVIS var ankelen BARE kjempe hoven og stor og rund og rød som ansiktet mitt da jeg var høygravid. Etterhvert kom smertene for fullt, og da gikk det opp for meg (jada, litt treg i topplokket) at jeg hadde tråkket over, førstegang noensinne!
Tre timer etter overtråkk, blæ!
Tre dager etter overtråkk, buu😔
Resten av ferien måtte de rundt meg forholde seg til en SUPERBLID asiat. Ja, det kunne vært verre sa noen. Nei, det som skjedde var verre enn verst. Hvorfor skulle jeg glede meg over at ting kunne vært verre i stedet for å sørge og syte og klage og sutre litt over at jeg faktisk hadde det dritvondt og at den tjukke ankelen min begrenset meg og ødela resten av ferien min (nesten)? Det er faktisk lov å klage eller synes synd på seg selv når ting ikke går som en ønsker. Når det er sagt så har jeg verdens herligste svigermor som behandlet meg som en gullpasient. I tillegg til at jeg fikk god pleie og omsorg nesten hver dag, fikk jeg også høre på all den «morsommer» nordnorske bablinga hennes, VINN – (FORS)VINN, haha. Jeg er glad i deg Randi <3
Superblid asiat på ferie 😃
Nå har det gått tolv uker siden jeg tråkket over og var døden nær. Jeg innrømmer at det har vært en tung periode på alle mulige områder. Både fysisk og mentalt. Å kunne trene igjen for fire uker siden var litt opptur, men samtidig stor nedtur fordi formen min hadde blitt så dårlig etter altfor lang pause fra løpingen. Den elendige formen min påvirket motivasjonen min på en svært negativ måte. Jeg mistet all motivasjon og lyst til å trene første gang på lenge. Før jeg ble skadet gikk 10 km under timen som en lek. Nå for tre uker siden løp jeg mila på 1,5 time og var helt ødelagt. Ikke rart at motivasjonen forsvant. Jeg er veldig flink til motivere meg selv når jeg ser fremgang i treningen min, men også ekstremt flink til å tenke negativt når jeg møter motgang. Har du gode tips og råd når du møter motgang som du vil dele med meg, rop gjerne ut, pliz!
Raceantrekket på plass ❤️
Så kom søndag 17.september. Halvmaraton i København som jeg i utgangspunktet hadde gledet meg til plutselig kom altfor fort. Den kom som bryllupsnatten på kjerringa (eller noe). Med det dårlige treningsgrunnlaget mitt kunne jeg bare drømme om å løpe 21 km på under 2 timer. Sweet dreams oldemor! I stedet for å løpe med en snittfart på 5:30min/km (som var planen da jeg meldte meg på løpet for mange måneder siden), måtte jeg endre planen min til et «høyere» nivå. Det vil si, oppvarmingfart de først 10 km og nedjoggfart de siste 10 km. Den siste km kosefort! I løpet av skadeperioden hadde jeg løpt maks 30 km totalt. Det sier jo seg selv at sjansen for å ikke kunne fullføre løpet var stor. Fredag, to dager før løpet fikk jeg blemmer på tærne etter å ha gått 17 km i de nye finskoene mine i København sentrum sammen med ei venninne. Lørdag, gikk vi 14 km.
Nye finskoene – Elsk❤️
2 dager før raceday
Dagen før dagen
Jeg tror ikke at resultatet hadde vært noe bedre på søndag om jeg ikke hadde gått så langt uansett, men det er viktig å få med seg hvor «smart» jeg egentlig er som valgte å bruke beina så aktivt i forkant av et løp. Og så er det alltid fint å ha noe å skylde på i ettertid hvis ting ikke går tipp topp, sant?
Racedayselfie ✌️😃
Raceday: Jeg kom til målområdet, helt alene. Litt rart, men samtidig veldig deilig å kun ha meg selv å passe på. STEMNINGEN! FOLKA! BRÅKET! Herregud, tenk hva folk som ikke løper går glipp av. Jeg sjekket inn bagen, forsynte meg med energidrikk, vann og alt som var duket opp før jeg stilte meg i den lange dokøen. 2 minutter igjen til start og det var lenge til min tur. Så kom nervene. Endelig min tur på wc! Rett etterpå løp jeg bort til fartsgruppa mi. 22.000 deltagere i år så det ble litt venting før gruppa mi begynte å løpe. Stemningen var helt enormt herlig! «København Halvaraton, mitt aller første løp, jeg er tilbake, sammen med deg, og vil være her hvert eneste år fremover!». Smilet ble bare bredere og bredere jo nærmere startstreken jeg kom. Hjertet dunket fort. Jeg er så forelsket i dette, i løping og alt det gode løpingen gir meg.
Stemningen jeg bare elsker ❤️
Da var vi i gang. De blå ballongene med «2:15» på var rett foran meg og disse skulle jeg løpe etter de neste 21 km. Jeg tittet ned på klokka etter 1,6 km, «jøss, dette går da glitrende bra». Jeg så opp igjen og da oppdaget at ballongene var små og et stykke foran meg. Jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å le for meg selv. Nå kjører jeg mitt eget løp, så det så. Sola skinte fint, litt for fint for en kropp som ikke er så glad i å løpe i varmen. Etter at jeg passerte 11 km (tror jeg), kom det noen små og deilige regndråper fra himmelen. Perfekt timing! Ingenting er bedre enn vind og regn når kroppen nærmer seg kokepunktet. Kort tid etterpå begynte det å lyne og tordne. Jeg hater egentlig lyn og torden, men der og da brydde jeg meg ikke om det. Etterhvert haglet det. Store iskuler på størrelsen med klingekuler! Det er ingen overdrivelse. Veien var dekket av vann og iskuler og snø.
Sol, varme, regn, snø, halg – alle årstider på en dag!
Det ble kaldt, det ble glatt og det var jækla vondt å få disse iskulene rett på hodet. Mange av løperne stoppet opp og gikk til side for å stå under tak. Aldri før hadde jeg følt meg så sterk. Jeg følte meg som en ekte Viking (en kortvokst Viking) da jeg så at store sterke menn stoppet opp. Herregud, det finnes ikke ord som kan beskrive hvor stolt jeg var der og da. Fristelsen for å gjøre det samme som alle andre var stor, men motivasjonen til å fortsette var enda større. Jeg løp videre med hendene på hodet for å unngå å bli truffet av iskulene. Og da kulene ble tettere og tettere, saktet jeg ned farten. Jeg tok av skjørtet mitt og brukte det som «hjelm/skjold». Følte meg ikke akkurat som viking der lenger, heller som en teskjekjerring med skaut. Men for en syk opplevelse! Nå hadde pulsen min falt drastisk ned og jeg kjente at jeg begynte å bli kald. Jeg måtte sette opp farten for å få varmen tilbake. Men med ca 2 cm slush på bakken var det jo veeeldig lett å øke farten. Nå var farten nærmere 9min/km. Det var fort til å være Bambi på glattisen. På neste drikkestasjon forsynte jeg meg ekstra med bananer. 6 halve = 3 hele. Supplies! Matvraket på tur, liksom. Fire halve bananer gikk ned på høykant. Det er helt utrolig hva banan kan gjøre med kroppen din og beina dine når du er sliten og tom. Jeg hadde aldri kjent virkningen av energipåfyll på denne måten før. Beina løsnet seg og jeg fikk ny energi, men farten ble overraskende uendret. Da jeg passerte 17 km tenkte jeg «bare fire km igjen?». Det var her jeg falt ned pga kramper i fjor, men nå følte jeg meg helt fin. Jeg kjente verken kramper eller smerter, bare en stor glede og masse herlige endorfiner. Én km igjen til mål. Vemodet og tankene på løpet hittil kom snikende. Jeg ville ikke løpe i mål nå selv om det hadde vært så inderlig godt å krysse mållinjen. Jeg ville løpe mer, jeg kunne løpe mer og lenger, i dette tempoet og i denne byen. Jeg hadde mer å gi! Det er jo helt CRAZYMADDAFAKKA!
Passering 15 km – Image is everything
Jeg savnet folket, løperne, tilskuere, fotografene, lydene, musikken, heiaropene. Jeg savnet den fantastiske stemningen og dette løpet allerede. To meter før mål, opp med hendene, rett med ryggen, ut med brystet og smil til kameraet! Men pokker da, ikke en eneste kameramann som stod der pga oversvømmelse og strømbrudd i målområdet som konsekvens av ekstremværet. SKUFF! Haha! Lykken var uansett stor da jeg fikk den flotte medaljen rundt halsen og ikke minst to store smoothie flasker. Rett etterpå sjekket jeg tiden:
Er dette man kaller positiv-splitt? Haha
Målet mitt var å fullføre og kose meg, og det klarte jeg. At på til klarte jeg å slå fjorårets tid med 7 minutter selv om jeg stoppet på absolutt alle drikkestasjonene. Dette var virkelig fantastisk oppløftende!
Lykkeselfie ❤️
Tre dager etter løpet var jeg tilbake til naprapat Didrik Hermansen, en av verdens beste ultratrail løpere. Han ga meg masse gode råd og tips til løping fremover. Han sa blant annet: «Det er kun en ting som funker hvis du vil bli en god løper, det er å LØPE LØPE LØPE. Halvmaraton under to timer klarer du fint neste gang!»
En uke etter halvmaraton i København løp jeg mila på 58 min! Og jeg døde i noen sekunder etterpå. Løpet i København og oppmuntrende råd fra Didrik har virkelig gitt meg motivasjonen og troen på meg selv tilbake. Nå er jeg supermotivert til å jobbe hardere for å oppnå målene mine fremover. Kunsten er å holde kontinuitet i treningen samtidig å holde meg skadefri, sa frøken klumse.
Folkens! Jeg er tilbake og klar for å jobbe mot årets mål – Valencia Maraton!
Anna ❤️
