Etter en natt i Rodellar gikk turen videre til Canfranc, helt på grensen til Frankrike. Området her var helt annerledes enn Rodellar og Alquézar. Her lignet det mer på alpene og norske fjell. Vi var på 1600 høyde og temperaturen var mye lavere her oppe. Her lå det flekker av snø og fjelltoppene var hvite. Uansett hvilken vei jeg så var utsikten fantastisk. Vi løp litt oppover i høyden langs den Spansk-Franske grensen. Over oss svevde store fugler som den spanske guiden vår prøvde å forklare oss hva het. Jeg tror vi kom frem til at det var Falker.
Flotte var de i hvert fall. Dagens guide, Alex, fortalte oss om ultraløpet som arrangeres her hvert år. Canfranc-Canfranc er et av Spanias tøffeste løp. Den lengste distansen er på 100 kilometer og med 8848 høydemetre. Vi snakker opp Mount Everest faktisk. Og plutselig hadde jeg et nytt langsiktig mål. For her var det så vakkert og det guiden fortalte om løpet gjorde at jeg bestemte meg for at denne utfordringen skulle jeg ta. Men det blir nok ikke neste år, jeg trenger litt mer tid på å bli klar for et slikt løp. Dessuten så er ikke dette et løp hvem som helst kan melde seg på. Her må man faktisk søke om å få være med. Du må legge ved en form for løps CV som viser at du er i stand til å gjennomføre et slikt løp.
Men en dag så skal jeg.
Etter å ha løpt litt på den Fransk-Spanske grensen tok vi bilen til en annen del av løypa til Canfranc-Canfranc. Og nå ble det mye oppoverbakkeløping. Lykke!
Temperaturen hadde nå steget så mye at jeg måtte bytte ut de lange tightsene med korte shorts. Jakka trengte jeg heller ikke lenger. Solen varmen godt selv gjennom skylaget og vi var for det meste i le for vinden. Jo høyere opp jeg kom jo finere ble utsikten. For hver sving stien gjorde ble jeg overasket over at det var enda vakrere enn det hadde vært for et øyeblikk siden. Her kunne jeg ha løpt hele dagen. I mange dager.
Tiden gikk så alt for fort og vi måtte starte på nedturen lenge før jeg følte meg ferdig med løpeturen. For når jeg løper sånne steder har jeg ikke lyst til at løpeturen skal ta slutt.
Så ble det nedoverbakkeløping. Og det er noe jeg forstår at jeg må øve mer på, for om jeg skal løpe lange løp i fjellet så vet jeg hvor jeg kommer til å tape mest tid.
Men vi hadde det gøy og lekte oss nedover stiene, tok litt bilder og lo masse. Denne gjengen her vet virkelig hva løpeglede vil si!
Etter litt energi påfyll, brød med spansk skinke og god ost ble favoritt matpakken og det vi tok med oss på tur hver dag, tok vi turen til jernbanestasjonen i Canfranc. Den er ikke i bruk lenger, men som du kanskje forstår så er dette en av Canfrancs stoltheter.
Så ble det kaffe, øl, Cola, vann og varm kakao på den lokale baren i Canfranc før turen gikk videre til kveldens hotell.
Og selv om det hadde vært shortsvær og fin temperatur midt på dagen så hadde kulda kommet utover ettermiddagen og satt seg i alle sammen, så da vi kom til hotellet løp alle jentene ned i hotellets spa og satte seg i badstuen. Det var helt nydelig. Og da vi satte oss i hotellets restaurant litt senere så var det en veldig blid gjeng som spiste en bedre 3-retters middag med god spansk vin til.
Og om det ikke hadde vært for at vi skulle opp grytidlig neste morgen for å dra videre til neste eventyr så hadde vi sikkert sittet der til langt på natt og hygget oss.