For dere som leste mitt forrige innlegg så husker dere kanskje en litt småfrustrert utgave av meg som så gjerne ville løpe et løp. Samme kveld som innlegget ble publisert kom det en melding på Facebook fra #høgepålivet-Eli om noen av oss andre i gjengen ville komme til Drøbak for å løpe Blomstermila på søndag. JA!
Nina og jeg ville. Bare å få på oss startnummer på brystet igjen før løpsabstinensene ble for store. Jeg brukte ca 2 minutter på å melde meg på, og hadde dermed ikke sjekket noen ting angående løype, vær o.l. Ikke at det ville hatt noe å si. Løpe skulle vi uansett, men når vi fikk høre om løypa og så sjekket yr . Hmm Bare hør videre.
Jeg sendte en melding til RW-bloggkollega Bjørg Astrid. Hun bor jo i Drøbak så jeg var 101 % sikker på at hun skulle løpe Blomstermila. Jeg hadde helt rett. Kun kort tid etter at vi hadde begynt å skrive skjønte jeg raskt at jeg ikke hadde gjort noe research, for da begynte spørsmålene mine: Hvordan er løypa? Er den ganske flat? Rett tilbake fikk jeg «le så du griner» emoji, og beskjed om at Drøbak står for drøye bakker. Hahaha da måtte jeg le høyt selv. Jeg hadde aldri vært i Drøbak før må jeg bare skynde meg å si. OK, er det spennende løype? Åja, to like runder? (Det liker jo IKKE jeg egentlig! Skulle meldt meg på 5 km tenkte jeg ..) Ja, den er på asfalt ja? Bra å vite. Skjerp deg Maria, nå må du inn å lese litt om løpet tenkte jeg også, men hele påmeldingen ble spontan og morsom så da er det ok å være litt urutinert. Dette var fredag, og løpet skulle gå søndag.
Jeg sendte av gårde en SMS til min venninne Ellen også som egentlig ikke liker å løpe (tror hun), men etter hennes 1 km etappe på Holmenkollstafetten så la jeg merke til at det ble vekket en liten løpegnist. Den må jeg benytte meg av tenkte jeg. Hun er jo sprek og superinspirerende ellers på treningsfronten med Barrys bootcamp flere ganger i uka. Kl 23.53 fredag kveld kom det melding om at: «Jeg gjør det! Jeg blir med på 5 km» JAAAAAA! «Påmeldingen går ut om 7 minutter» skrev jeg tilbake. «Åh, har du mulighet til å hjelpe meg med påmeldingen?» Jeg hadde lagt meg, men da tok jeg nesten salto ut av sengen for å rekke å melde henne på. Det er jo så KULT når vi har smittet nok et menneske med nok løpeglede så hun melder seg på sitt første ordentlige løp. Hurra for Ellen!
Neste dag sjekket jeg Yr. Åja, 20 mm regn. Så moro da. Ellens første løp, søndag og ingen afterrun å lokke med. Stopper det oss? Nei. Ellen var kun positiv.
Må innrømme da jeg våknet på søndagen og det regnet sidelengs utenfor at jeg glatt kunne sett for meg den dagen som en pysjamassøndag, men med en rolig formiddag og en ny liten sjekk på Yr så fant jeg ut at det faktisk skulle skinne opp ca akkurat kl 16 når 5 km til Ellen skulle begynne. Dette ser lovende ut. Optimist.
Nina, Ellen og jeg satte kursen mot Drøbak. Vindusviskerne mine sto på maks, og likevel var det vanskelig å se ut av frontruta. Fortsatt optimist.
Vi kom til Drøbak med god tidsmargin. Det var ikke kø på startnummerutdelingen i det verste regnskyllet så vi ble sittende litt i bilen, og vet dere hva? Innimellom de store dråpene begynte sola å titte frem, og etter ca et kvarter var det FULL SOMMER! Hva hadde vi gjort for å fortjene dette? Vi hoppet ut av bilen, plukket opp startnummer, møtte Eli og Bjørg Astrid.
Vi fikk heiet de sporty barna til Bjørg Astrid av gårde på barneløpet, og ikke lenge etter sto Ellen klar på startstreken på 5 km. Heia Ellen! Det er lyd i oss #høgepålivet jentene når vi bestemmer oss, så Drøbak fikk vite at hun løp.
En halvtime senere sto vi klar på startstreken for å løpe 10 km. Jeg var jo fullt klar over særlig den ene drøye bakken som vi skulle passere to ganger, men det var også noen flere bakker. Etter en oppoverbakke kommer det somregel en nedoverbakke, så litt opp i opp skulle det gå, men jeg var spent på løypeprofilen.
Startskuddet gikk, og det var bare å gi gass. Drøbak er jo så nydelig så sånn sett var løypa en fryd for øyet, men det ble fort varmt. Sola stekte, og oppoverbakkene gikk veldig oppover synes jeg. De var bokstavelig talt drøye i den varmen. Runde en gikk relativt fint, men på runde to ble det tøft. Den bratteste bakken føltes som en vegg, og jeg måtte gå opp. Da hadde jeg i hvert fall litt futt igjen i bena når jeg kom til nedoverpartiene på slutten. Det var ikke så ille med to like runder i de vakre omgivelsene, men jeg slet meg likevel gjennom dette løpet. Syntes rett og slett den 10 km var brutal, men så ser man målstreken, løper i mål og glemmer alt. Der sto jo Ellen. Hun som hadde løpt sin første 5 km på imponerende vis. Det blir det høy #høgepålivet faktor av.
I mål fikk vi utdelt hver vår blomst og et krus. Barna fikk medaljer, OG Ellen. Nina ordner opp. Når man løper sitt første løp er det velfortjent med en medalje rundt halsen. Vi håper dette gav mersmak.
Les også Bjørg Astrid sin blogg fra dette løpet. Hun var skikkelig på hjemmebane. Makan til sprek og sprudlende dame. Ecotrail og Blomstermila løp vi begge to, men hun fikk med seg BIRKEN innimellom dette i tillegg.
Det var noen fornøyde damer i bilen hjem den søndagen for 1 1/2 uke siden. Nå gleder vi oss bare til neste run (OG afterrun) til høsten.
Hvilke løp skal DU løpe til høsten? Skriv gjerne i kommentarfeltet. Det inspirerer meg og alle andre som leser.
Hilsen Maria 😊
