Da jeg løp Blefjells beste 21km i fjor lovet jeg meg selv å komme tilbake for å løpe den 57km Troll-løypa. Den vakre naturen og den utrolig trivelige stemningen på løpet i kombinasjon med at løpet er utrolig bra organisert gjorde at dette var et løp jeg ville tilbake til.

Jeg var ute litt i siste liten denne gangen også. Hadde avventet fordi jeg var usikker på om kroppen var helt klar for et nytt ultraløp enda, men etter to nesten helt løpefrie uker kjentes det ut som om kroppen hadde hentet seg litt inn igjen og Blefjells Beste er jo tross alt «bare» 57 kilometer. Og 2000 høydemeter. Det burde gå greit tenkte jeg. Selv om jeg hadde vært litt plaget av en lett sommerforkjølelse de siste dagene.

Om jeg var blitt litt blind for distanser? Å ja, det kan jeg skrive under på! Og det fikk jeg merke veldig godt på dette løpet.

For siden jeg nå tenkte på dette som et ganske snilt ultraløp, ikke kjempe langt og med en relativt snill mengde høydemetre så tok jeg rett og slett litt lett på det. Det høres kanskje litt blærete ut at jeg tenker «bare» om en slik distanse, men det er en helt naturlig psykisk reaksjon og noe jeg vet mange ultraløpere sliter litt med. For etterhvert som man har klart å gjennomføre lengre og lengre løp får man nye referanser og når man sammenligner med andre lengre og brattere løp man har klart å gjennomføre er det lett å gå i den fella hvor man tenker at «det er jo bare».

Så jeg tok altså litt lett på det. Pakket sekken min to dager før, rasket sammen det jeg hadde av gels og annen næring liggende. Elektrolytter, koffein, karbohydrater. Sjekket værmeldingen og var litt i stuss om hva jeg skulle ha på meg (for været i fjellet har jeg fremdeles stor respekt for etter lærepengen jeg fikk under Sans Senja skyrace i fjor).

Men sånn bortsett fra det så jeg ikke så nøye på løypeprofilen. Jeg hadde jo løpt omtrent 1/3 av løypa før og hadde en viss peiling på hva som ventet meg og tenkte at jeg burde være i mål på en sånn ca 7,5t da jeg sammenlignet med hva jeg løp Ultra Birken på tidligere i år.

Heldigvis hadde Heidi og Sylvain tatt ut kart, løypeprofil og fjorårets vinnertider og da vi satt fredag kveld og gjorde noen siste forberedelser gikk det opp for meg at jeg måtte forvente en mye lengre dag ute i fjellet enn hva jeg hadde forestilt meg. For vinnertiden i dameklassen i fjor var på litt over 8t og det var et par særdeles gode løpere som kom inn som nummer 1 og 2 i fjor. Det tydet på en mye mer krevende løype enn jeg hadde forventet og at jeg trolig ville bruke nærmere 9 timer på turen.

Jeg smurte meg i hvert fall en litt større niste enn jeg hadde planlagt og da jeg stod på startstreken morgenen etterpå lovet jeg meg selv at jeg skulle ta det rolig i starten. Ikke la meg rive med av de raskeste løperne, men spare litt på kruttet.

(Foto: Sylvain CAVATZ)

Det løftet brøt jeg så fort starten gikk og jeg la i vei i en, som vanlig, alt for høy fart over stokk og stein og myr og allerede etter 3 kilometer var jeg skikkelig andpusten. Jeg følte meg rett og slett utslitt. Det lover kanskje ikke så veldig godt når du har 54 kilometer igjen og ikke en gang har begynt på den første skikkelige stigningen.

Fra å ha ligget som dame nummer to ble jeg nå forbiløpt av tre damer ganske raskt. Og jeg skjønte at jeg ikke kom til å ha sjans til å holde følge med noen av dem i dag. For i dag kom til å bli en sånn dag hvor det viktigste var å klare å gjennomføre. Jeg peste meg opp på de første toppene. Utsikten var ikke noe å skryte av på dette tidspunktet på grunn av tåke.

(Foto: Sylvain CAVATZ)

Men tåke trenger ikke å være negativt, for denne tåken gjorde landskapet jeg løp i ekstra spennende. Litt mystisk på en måte. Og da jeg kom opp på toppen hvor jeg vet at utsikten er helt fantastisk så ble jeg ikke skuffet over å ikke få oppleve samme utsikten som jeg hadde fått der året før. For her oppe skinte solen igjennom tåka på en måte som ga et helt spesielt vakkert lys. Nesten overnaturlig vakkert. Her oppe på toppen føltes kroppen litt bedre ut en den hadde gjort etter de første 3 kilometerne. Første stigning var gjennomført og beina kunne løpe fritt over fjellet. Litt kronglete terreng her og der, men det gikk an å løpe og det utnyttet jeg. Det blåste friskt oppe på fjellet, herlig kjølende etter en lang og slitsom motbakke som hadde fått temperaturen til å stige godt. Jeg kom på at jeg burde få i meg litt næring, kanskje litt sent, men jeg synes ofte det er mer krevende å få i meg mat i oppoverbakker.

(Foto: Sylvain CAVATZ)

På vei ned fra fjellet fylte jeg vann i en av bekkene. Siden dette var et løp helt uten drikkestasjoner var jeg redd for å gå tom for vann underveis. Jeg vurderte å stramme skolissene litt, for jeg hadde kjent litt på at foten gled i skoen, men så løp det noen forbi meg og da våknet konkurranseinstinktet mitt litt og jeg tok opp jakten. Det gikk bratt nedover på teknisk sti og på vei ned klarte jeg å tråkke skikkelig over. Jeg var nedi med armene og det gjorde så vondt at jeg et øyeblitt var usikker på om jeg ville bli nødt til å bryte løpet. Men jeg gjorde som jeg pleier på løp, fortsatte bare videre uten å kjenne for mye etter. For jeg har erfart at det som regel går seg til etter en liten stund. Det gjorde det også denne gangen, men nå stoppet jeg opp og tok meg tid til å knytte lissene skikkelig.

Og her er et lite tips: løper man et ultraløp og kjenner at det er noe som ikke kjennes helt riktig ut (stein i skoen, for stramt eller for løst knyttede skolisser, truger som er festet litt feil…) så ta deg tid til å stoppe opp å fikse det før skaden har skjedd. Helt basic ultraløperkunnskap som tydeligvis har litt vanskelig for å sette seg skikkelig hos meg.

Jeg tok meg samtidig tid til å dytte i meg litt næring og så fortsatte jeg ferden nedover fjellet.

Jeg skal innrømme at jeg vurderte å bryte da jeg kom dit hvor 21 kilometeren og 57 kilometeren skiller lag. For jeg viste at det ikke ville komme noen muligheter til å bryte senere i løpet. Ankelen min kjentes ikke helt super ut, men det var heller ikke så ille at jeg ikke kunne løpe. Jeg måtte bare ta det litt ekstra forsiktig der det var litt kronglete terreng.

(Foto: Sylvain CAVATZ)

Noe som jeg etter hvert forstod var nesten hele tiden. Det var få partier som jeg kan definere som lettløpte på i dette løpet.

Selv om det føltes ut som om jeg gikk i sneglefart opp mot neste topp så tok jeg til min overraskelse igjen noen løpere på veien. Motivasjonen min for å holde tempoet var likevel ikke å løpe forbi folk denne dagen, nei, det var nok heller å løpe så fort at jeg unngikk å løpe for lenge i regnværet som var meldt utover ettermiddagen. Jeg bryr meg ellers lite om regn, for regn er jo egentlig ganske fint løpevær, men det kan gjøre løping i fjellet litt mer krevende. Det blir glatt og gjørmete og her var det flere bratte partier som jeg så for meg kom til å være mindre hyggelige å ta seg igjennom etter noen timer med regn. I tillegg kjente jeg at jeg var redd for at det skulle bli tordenvær. Noen av skyene rundt meg på vei opp mot det høyeste punktet var faretruende mørke. Kall meg gjerne pinglete, men jeg trives best innendørs når det lyner og tordner.

Jeg kom forbi de to steinene. Historien bak dem husket jeg ikke, men jeg husket at det var noe med å gå imellom dem. Så det gjorde jeg da. Det er forresten ikke ofte jeg tar meg tid til å ta bilder underveis i løp, men denne dagen gikk det uansett så langsomt at jeg like gjerne kunne ta meg tid til å knipse et bilde.

Før jeg nådde toppen møtte jeg på en annen løper som så sliten ut. Etter å ha løpt alene en stund i fjellet var det hyggelig å ha litt selskap igjen. Vi var begge enige om at dette fjellet var seigt. Han fortalte meg at han sleit litt med å få ned maten nå og det minnet meg på at jeg ikke hadde spist så alt for mye selv heller. Jeg fant frem noen koffein-jellybeans og delte med ham. De er kanskje litt lettere å få ned sa jeg. En halv brødskive gikk også ned med tvang. Jeg visste at jeg hadde fått i meg alt for lite mat og at dette sikkert hadde noe av skylden for at det føltes ekstra tung nå.

Men litt mat fikk beina i gang igjen og når jeg kom i gang så forsvant min nye løpekamerat bak meg.

På toppen av fjellet ventet en fantastisk panoramautsikt på meg. Nå som tåken var borte kunne Gaustadtoppen og en drøss av andre topper som jeg ikke vet navnet på sees i det fjerne. Det blåste friskt og det var rett før jeg vurderte å dra på meg jakken min, men så begynte nedoverbakken og da kom jeg litt i le igjen. Det føltes ut som om det tok like lang tid å komme ned den bakken som det hadde gjort å komme opp på den andre siden av fjellet. Jeg var redd for å tråkke over igjen og tok ingen sjanser og ikke lenge etter at jeg hadde kommet meg ned det bratte partiet ble jeg tatt igjen av han jeg hadde løpt sammen med tidligere så da fikk jeg litt selskap igjen.

Det var ikke mye hvile å få i disse nedoverbakkene og jeg beklaget meg for følget mitt at jeg kanskje virket litt mutt i dag siden jeg hele tiden måtte konsentrere meg om hvor jeg plasserte føttene mine.  Han svarte at han hadde det på samme måte, så da gjorde det ikke så mye. Og så var vi plutselig tre løpere, for nå hadde en av gutta jeg hadde blitt kjent med kvelden før på Solum gård tatt oss igjen. Vi holdt følge hele veien ned til der det ble mer løpbart igjen rundt kilometer 40. Her var det en av gutta som nevnte at det vistnokk var dette partiet som kunne oppleves som litt tungt, men det var det siste jeg hørte av praten deres før jeg så dem i mål et par timer senere.

For nå fikk beina mine liv igjen og nå gikk det lettere enn det hadde gjort noen gang tidligere denne dagen. Først litt oppover på sti før det bar ut i terrenget. Det gikk jevnt nedover og mange steder kunne jeg bare la beina gå av seg selv igjennom lyng og myr. Det myke terrenget føltes helt nydelig å løpe i og det vakre myrlandskapet dro fokuset mitt vekk fra at jeg følte meg sliten og lei. Med den farten jeg hadde nå virket ikke mål så langt unna og jeg øynet en mulighet for å komme i mål på under 9 timer.

(Foto: Sylvain CAVATZ)

Selv om det hadde regnet en del det siste døgnet var myrene lette å løpe i. Litt våt på sokkene ble jeg jo, men det gjorde meg ingen ting.

Sånn inntil jeg plutselig stod med myr opp til rumpa. Jeg hadde løpt rett oppi et myrhull og da jeg prøvde å løfte det ene beinet merket jeg at jeg ble sugd enda lengre ned. Lettere panisk grep jeg tak i en busk ved siden av meg og dro meg selv opp mens jeg ba en stille bønn om at begge skoene ble med opp. Da jeg hadde kommet meg opp av hullet smilte jeg litt av hele situasjone. Det må ha sett fryktelig komisk ut. Og hvor er fotografen når man virkelig trenger ham?

De siste 10 kilometerne var tunge. Nå begynte det å regne skikkelig og jeg var sulten, sliten og lei. Gels fristet ikke, det gjorde heller ikke den halvspiste og våte brødskiven som var igjen. Jeg ville bare i mål hvor jeg kunne spise pølser og chips og drikke mengder med cola. Jeg hadde fremdeles litt fart i beina og så for meg at det ikke ville ta stort mer enn en time før jeg var i mål, så jeg brydde meg ikke om å få i meg noe mer mat.

Da jeg kom ut på veien det siste stykket inn mot mål ble jeg tatt igjen av to løpere. De sa at jeg fikk henge på om jeg ville inn på under 9 timer. Jeg tenkte at det var greit med litt drahjel og prøvde å holde følge med dem et stykke.

Men så, da det var 3 kilometer igjen møtte jeg den berømte veggen hardere enn et magaplask fra 10 meter’n.

Det sa bare helt stopp. Jeg sjanglet videre. En fot foran den andre. Plutselig føltes mål uendelig langt borte. Da det var en kilometer igjen hørte jeg en bil som tutet og ut av bilen spratt Øyvind og Heidi fra Bøler. Jeg ble så glad for å se dem, men hadde ikke overskudd til å vise dem det. Jeg subbet fremover, (det må ha sett skikkelig stusselig ut), men med disse to sprudlende og blide klubbvennene mine som motivatorer klarte jeg å karre meg i mål med et smil rundt munnen.

(Foto: Sylvain CAVATZ)

Etter noen pølser, litt buljong, sjokolade, chips og mange glass med Cola følte jeg meg ikke så verst.

(Foto: Sylvain CAVATZ)

Jeg fikk pratet litt med noen av de andre løperne, men siden været i år ikke innbød like mye til å henge i målområdet for å heie inn de andre løperne som det hadde gjort året før så tok det ikke lang tid før jeg satt i bilen på vei tilbake til Solum gård. Heidi hadde satt ny løyperekord på 21 kilometeren og Øyvind som aldri har løpt noe terrengløp før kom på 4 plass i et sterkt startfelt. Så det er håp for de som er hardbarka asfaltløpere også…

Så takk til arrangøren for et helt supert velorganisert løp på dette fantastiske stedet. At Blefjells Beste arrangeres med start og mål på Monas (Løpsleders) hytte er også med på å gjøre dette løpet til noe helt eget. Og et lite tips er å ikke drøye så lenge med å melde seg på, for det er begrenset med plasser på dette løpet. Jeg kan også anbefale overnatting på Solum gård fra fredag til søndag. Det er så hyggelig å spise middag med de andre løperne der og man blir kjent med mange nye trivelige folk. Hans Ole og Kine sørger for at alle har det tipptopp under oppholdet og maten er ordentlig god og garantert kortreist (du får sannsynligvis servert elg som er skutt fra kjøkkenvinduet neste år også).

(Foto: Sylvain CAVATZ)

Også kan du bruke søndagen på å ta en restitusjonstur til Juvfossen… 100% verdt det!