Ultimate, definisjon: implies the last stage of a long process beyond which further progress is impossible.

Se for deg et arktisk landskap dekket av snø. Hvite fjell, ville nordiske skoger og store islagte innsjøer. Datoen er 19. februar 2019 og temperaturen på dagtid er et sted mellom -5 og -40 grader. Du står pakket inn i lag på lag med ull og vindtette klær. På ryggen har du en sekk som veier mellom 6 og 7 kilo – hvis du har pakket lett. Sekken er full av vann, mat, truger, medisinsk utstyr, lykt, fyrstikker og annet sikkerhetsutstyr som du kan komme til å trenge. Foran deg venter et 230 kilometer langt eventyr på 5 dager. Du skal løpe fra daggry til mørket har senket seg og nordlyset danser over himmelen. Du er ikke alene, men dere er likevel ikke mange som står på startstreken. Det er bare plass til 40 løpere på dette løpet. 40 personer som ikke kjenner hverandre, men som i løpet av de neste 5 dagene kommer til å dele på oppgaven med å holde ilden i gang i ovnen på de små hyttene hvor man skal overnatte i løpet av turen. Fra og med i dag blir det ikke noe luksus. Ingen dusj, ingen mulighet til å bytte klær annet enn det som blir fraktet fra camp til camp av sovepose og et sett varme klær å bruke når du er ferdig med å løpe for dagen. Klar, ferdig gå: Beyond the Ultimate Ice Ultra er i gang.

(Foto: Mikkel Beisner)

Er du klar for eventyret?

Da jeg hørte om Beyond the Ultimate Ice Ultra første gang i høst ble jeg sikker på en ting; dette var noe jeg måtte oppleve. Selv om tanken på å løpe et etappeløp i et arktisk vintereventyrland gjorde at jeg jublet innvendig, skremte distansen meg, for ikke å snakke om temperaturen. Jeg har aldri vært i nærheten av å løpe 230 kilometer i løpet av 5 dager. Og selv om jeg trives i snø og kulde har jeg aldri løpt i temperaturer under -20 grader. I tillegg må man bære med seg all maten man skal spise i løpet av de 5 dagene, 1,5 liter vann og en god del annet utstyr. En sekk som vil veie rundt 6 kilo ved start. Det er over dobbelt så mye som det jeg er vant til å løpe med når jeg er ute på rolige langturer. Men jeg begynte å snakke litt med folk, høre med erfarne ultraløpere, en venninne av meg som er lege og andre folk som kunne gi meg en pekepinn på om dette var galskap eller noe jeg burde gå for.

Tilbakemeldingene var ganske like: dette er galskap.

Frostskader med amputasjon til følge, lungeskade og død om det gikk riktig ille. Hvorfor ville jeg utsette meg for noe slikt? 230 km i ishelvete? Hadde jeg ikke livet kjært?

Jo, jeg har livet kjært. Det er kanskje nettopp derfor jeg hadde lyst til å gjøre dette. For er det ikke når vi står helt på ytterpunktene at man virkelig kjenner at man lever?

Derfor la jeg ikke ideen helt fra meg.

Og om du leter vil du før eller senere finne noen som er like gal som deg selv og som forteller deg at dette er noe du kan klare. Ian Corless fortalte meg historier fra Marathon de Sables og andre ekstreme etappeløp. Han fortale om folk som ikke hadde løpt stort lengre enn en maraton, men som kom seg igjennom det 250 kilometer lange ørkenløpet. Og etter å ha sett meg løpe UTSS 90km på Sardinia med relativt spreke ben de følgende dagene sa han det jeg ønsket å høre: Dette klarer du!

Så jeg bestemte meg for å gjøre det. Om ikke i 2019, så i 2020.

Men jeg liker ikke å utsette ting. Og imens jeg fremdeles var høy på opplevelsen jeg hadde i Cape Town under UTCT 65km i desember begynte jeg å la snøballen rulle. Den har nå nådd det punktet at jeg kan fortelle at jeg om bare en og en halv måned skal stå på startstreken i Laponia, langt nord i Sverige, klar for å begi meg ut på mitt tøffeste eventyr til nå. Bak meg har jeg Inov8 som sørger for at jeg har det utstyret jeg trenger på ferden. Og det er bra, for jeg kommer til å trenge det beste.

(Foto: Sylvain Cavatz)