Endelig!!! Eller … Shit, jeg er livredd! På vei til Mallorca for å løpe årets første hinderløp. Spartan selvfølgelig – hva ellers?
Det er helt tydelig at det er spartan-blod jeg har rennende i årene mine. Jeg elsker det tunge og mentale spillet til spartan, det å hele tiden bli utfordret, pushet til det lengste, hvor langt kan du gå – og nettopp derfor er kanskje ultraløpene begynt å bli mine favorittløp på tross av lange, tidvis smertefulle utfordringer.
Men til helgen skal vi kun løpe 10 km, i solen og på øya jeg elsker over alt på jord!
Solfylt, men tøff sesongstart
For min del er dette løpet egentlig kun et løp vi har meldt oss på fordi vi digger å løpe her, det er 3. året vi er med og jeg bare elsker terrenget. Det er jo heller ikke til å stikke under en stol at det er superdeilig å komme seg til sydligere strøk og få en forsmak på våren og kjenne litt varme slikke i ansiktet.
Men det blir også en aldri så liten test. Mallorca er årets første løp for mange, det er det første løpet i den nasjonale spanske serien, og maaaange gode løpere står på startstreken her!
I fjor misset jeg på hele 3 hinder og ønsker man å prestere her kan man IKKE drive med slikt tull! Frem til nå har jeg forsøkt å fokusere på løpingen min, og det blir spennende å se hvor jeg nå står i forhold til den rå gjengen jeg konkurrerer mot i min klasse.
I dag tidlig våknet jeg til insta-storyer fra de virkelig tunge maskinene fra Sverige. Men som coach Marie sier: «Det er kun 10 km, ikkje spar på noko!»
Bahhh … men det positive med å bli grusa av svenskene er at mens de sitter og venter på pallen, kan jeg skåle med edle dråper i boblisen på hotellet i sola 🌞
Uansett skal vi kose oss og nyte favorittøya vår!
KlemMari
