Året som gikk …

Året som gikk …


Ja nå nærmer vi oss slutten på 2021 og jammen ble det nok et år med covid-19 og restriksjoner, hvem hadde trodd det? Men vi har da fått gjort litt sprell dette året likevel!

Starten på året gikk i krykker etter operasjon for Lene sin del, men etter hvert ble krykkene kasta og opptreningen kunne starte.

Hun startet med rolige gåturer og økte jevnt og trutt både lengde og fart utover våren. 

I påsken ble deltok hun på Runner’s World Challenge sin langfredag maraton som første langtur på 1,5 år.  Etter det gikk det bare en veg – det ble løpt mange kilometer. 

Årets mål endelig nådd; Ecotrail 80 km!
Første maraton etter operasjon for Lene.

Therese var frisk som en fisk og la inn mange kilometer gjennom vinteren og våren.  

Det ble både Winterrun og langfredagsmaraton på den damen også. 

Fulgte samtidig løpeprogrammet som ble tilsendt ukentlig fra løpecoach Hilde Johansen (UltraHilde). Så det fylte seg stadig opp på Strava med løpeøkter som opptrening til Ecotrail 80 km.

Therese var i slaget, noen skikkelige langturer ble gjennomført!

80 kilometer virtuelt

I mai skulle jo årets mål gjennomføres med @ecotrail 80 km for både Lene og Therese.

Da dette ble avlyst med kort varsel grunnet restriksjoner reiste Lene likevel som planlagt til Oslo og jentene løp gjennom hele løypa sammen.

Dette ble en skikkelig opptur og en kosehelg sammen som begge trengte. Nå visste vi at vi kunne klare det!

I mål etter 80 km virtuelt i mai.

Gjennom sommeren løp vi begge på hver vår kant av landet og fikk ladet skikkelig opp til det virkelige Ecotrail løpet som gikk av stabelen første helgen i august. For en opplevelse!!! 

Dette hadde vi venta på i over 2 år, og selv om vi hadde vært gjennom traseen i mai, så var det likevel dette som var ÅRETS MÅL! 

Så blide, straks i mål!

Post race blues

Høsten startet med litt “nedtur” da årets mål egentlig var nådd, hva nå?? Kunne jo ikke akkurat la løpeskoene støve ned heller. 

Therese deltok på Romerike 6-timers i august, og KK-mila i september, mens Lene deltok på Skåbu Ultra i oktober. 

KK mila med Tina og Randi.

Vi deltok og på Toughest hinderløp i Holmenkollen i september, som var første hinderløp på 2 år!!!

Fantastisk opplevelse rett og slett. Gøy og kjenne på at vi fremdeles hadde teknikken inne, etter litt mindre hindertrening siste året. 

Målgang på toppen av Holmenkollbakken.

Karmøy maraton

Karmøy Maraton i november deltok vi begge på, henholdsvis maraton for Lene og halvmaraton for Therese. 

Fantastisk gøy og møtes, løpe sammen og være sosiale igjen. Blir ikke så ofte når vi bor på hver vår kant av landet, men desto mer gøy når vi endelig møtes. 

Selv om det ble noen flere løp på høsten for Therese, ble både høst og tidlig vinter preget av mye sykdom. Så nå gjelder det å trene seg opp igjen til vårens løp. 

God Jul fra Ninjagirlsa

Nytt år, nye mål

Nå er jula straks over oss og nye mål for 2022 skal settes. 

Det viktigste for oss er at målet må være realistisk og vi må være villige til og gjøre jobben som skal til for og nå det. Vi skal samtidig ha det gøy underveis. 

Vi har noen planer og er påmeldt litt løp i 2022 allerede, men dette får vi skrive mer om over nyttår. 

Vi vil ønske alle våre lesere en God Jul og et strålende godt løpe år som kommer! 

Ninjagirls;) 

SISTE UTGAVE AV RUNNER’S WORLD:

  • Slik gjennomskuer du grønnvasking i løpeindustrien.
  • Simen Holviks siste opp- og nedturer.
  • VM-klare Tobias Dahl Fenre og Sylvia Nordskar har to helt ulike treningshverdager. Hva kan vi lære av det?
  • Ukrainas løpere kjemper seg gjennom sitt livs lengste ultraløp.
  • Superpensjonisten Atle Nytun ble ledd av på sin første løpeøkt som barn. Heldigvis er det aldri for sent å gjøre comeback.
  • Stor test av vårens nye mengdesko.
  • En samfunnsgeografisk sjelegransking av hvordan vi som løpere er koblet til stedene og omgivelsene vi løper i.
  • Hva skjer i kroppen i overgangsalderen, og hvordan bør vi tilpasse treningen?
  • Hvordan påvirker løpingen sexlivet?
  • Innblikk i treningshverdagen til Hanne Mjøen Maridal.
  • Askild Vatnbakk Larsen gir deg formtoppingens ABC.
  • Ånung VIken om hvorfor og hvordan du bør lage ditt eget testbatteri og teste formen regelmessig.
  • Fysioterapeut Eli Anne Dvergsdal om hvordan du unngår du fot- og ankelskader.
  • Terrengløper Abelone Lyng gir deg ti tips til å komme i gang med terrengløping.
  • Klinisk ernæringsfysiolog Silje Fjørtoft knuser åtte ernæringsmyter.

Les magasinet digitalt her!

Ukategorisert
Haren og skilpadda på Karmøy Maraton

Haren og skilpadda på Karmøy Maraton


Endelig var det tid for årets Karmøy-helg. Dette har etter hvert blitt en fin tradisjon vi gleder oss stort til! Men, i år var rollene byttet om på.

Therese tok turen over fra Oslo, mens Randi og Kristine Marie kom fra Stavanger. Som tidligere år fikk vi også denne gangen husly hos foreldrene til Lene. Huset deres ligger kun et lite steinkast unna start- og målområdet til Karmøy Maraton.

Dette året ble imidlertid litt annerledes enn tidligere år der vi stort sett har løpt sammen.

Siden det ikke var aktuelt for Therese å løpe maraton etter en del sykdom i høst, valgte hun å være “hare” for Randi Trøen. Sistnevnte hadde satt seg et ambisiøst mål om å sette ny personlig rekord på halvmaraton-distansen.

Lene, som er i et litt mer rolig-løpe-modus for tiden, skulle kle rollen som “skilpadde” for Morten Vestvik.

Morten skulle, imponerende nok, gjennomføre sitt 93. maraton denne helgen.

Det er ekstra imponerende når vi vet at Morten for kort tid siden ble diagnostisert med en alvorlig type kreft, og nå har startet på cellegift. Som en følge av dette skulle både puls og fart holdes nede.

De vante rollene i gruppa var byttet på. 

Morten og Lene etter målgang
Lise, Lene og Morten litt over halvveis. Foto: Jan Rune Nuland

Halvmaratondebut

En venninne av Therese, Kristine Marie, tok utfordringen og deltok på Karmøy for første gang. Dette ble hennes første halvmaraton noensinne. Det lengste hun har løpt tidligere er 10 kilometer.

“Har du løpt 10 kilometer, klarer du 21,1 kilometer!”, sa vi til henne, men hun var ikke overbevist. Vi skal komme mer tilbake til det om litt. 

Lene og Morten, sammen med Lise som løp sammen med de, startet tidlig på maratondistansen. Denne går rundt hele sørdelen av Karmøy.  Med lokal-TV på slep, som dokumenterte hele turen, ble de jammen TV-kjendiser i løpet av helga også.

Turen gikk i hovedsak veldig bra frem til cirka 30 kilometer, da krampa meldte seg hos Lene. Da ble det igjen Morten som måtte være motivatoren. Alle tre kom seg i mål og mange sterke følelser meldte seg. 

Therese, Randi og Kristine Marie startet på sin halvmaraton noe senere på dagen. Sistnevnte var altså hun som tvilte på at det var noe fart i beina. Vel. Det tok ikke mange minuttene før hun rykket fra, og vi så henne ikke igjen før etter målstreken.

Eller, det vil si, en raskt “high-five” fikk vi da vi snudde halvveis. Snakk om en imponerende halvmaraton-debut på den dama! Mye tyder vel på at vi får selskap av Kristine Marie også neste år. 

Kristine Marie med sin første halvmaratonmedalje.

Therese pushet Randi, som fikk styre tempoet hele veien. Farten holdt helt inn til mål, selv med mange bakker som hun sa selv (noe ikke alle er enige i). Ny personlig rekord ble det også.

Det å løpe på Karmøy er utrolig gøy. Mye takket være alle heiaropene fra publikum langs løypa. Her er det massevis av norske flagg, jubel- og heiarop og biler som tuter og skaper masse liv og god stemning.

Therese og Randi i mål.

Varm, vindfull anbefaling

Karmøy Maraton anbefales på det sterkeste. Til tross for at det er et lite og lokalt løp kommer det løpere fra både øst og vest, og de returnerer år etter år.

Det kan likevel være greit å merke seg at Karmøy kan være velsignet med alle fire årstidene på samme dag, slik man ser over hele vestlandet i slutten av november.

Flinke løypevakter heier likevel utrettelig underveis i all slags vær. 

Løper du full-maraton løper du på østsiden av Karmøy mot Skudeneshavn i soloppgang (om du er heldig med været!), og fortsetter tilbake langs vestsiden.

Når du passerer cirka 32 kilometer møter du de som løper halvmaraton, der de snur.

Det er også en 10 kilometer-distanse på løpet som starter i samme retning som halvmaraton. De snur da etter 5 km. Her finnes det altså noe for alle.  

Medaljen er vell det viktigste?

For denne gjengen ble det feiring med både pizza og bobler – og en tidlig kveld på hele den fornøyde gjengen.

Nok en fantastisk gøy helg sammen med gode venner, og nok en velfortjent medalje og gode minner i kofferten. 

Lene og Therese

Ukategorisert

Skåbu Ultra


Nydelege haustfargar.

Nok ei helg på løp, travelt men gu så kjekt. Skåbu Ultra har eg høyrt om mange ganger da @herrestvik har prøvd å overtale meg til å være med, og i år blei det endelig noko av.

Og for ei helg det blei 😉 Morten og Inger Johanne med meg og Inger Åmodt i baksetet freste austøve mot Skåbu fredag morgon, sånn ca gjennom halve landet… (føltes nesten sånn). Kom fram til den bittelille bygda Skåbu på ettermiddagen. Der blei me innlosjert på det koseligste lille hotellet, Skåbu Fjellhotell med fantastisk vertskap, og skikkelig gjennomført heimekoseleg stil. Her følte me oss heime.

Velkommen.

Me henta startnummer og møtte på fleire frå Team Sportsmanden, før me alla samla oss til ein nydeleg “kvelden før” middag på hotellet. Det vart tidleg til sengs da me skulle tross alt opp klokka 05:00.

Me vakna sjølvsagt før klokka, er alltid litt smånervøs før løp, men me hoppa i klær og fekk i oss litt frokost før bussen tok alle Ultra deltakerane til start. Man køyrer då gjennom traseen me ska løpe og turen føltes uendelig lang da bussen brukte over ein time på og frakte oss til start.  

Sjølve ultra løpet går gjennom Jotunheimsveien  (Mjølkevegen)  på grus, det var fantastiske nydelege haustfargar og me løp forbi små seter langs vegen. Og plutseleg kunne det dukke opp masse reinsdyr (heldigvis såg me ingen bjørn eller ulv som eg var bekymra for, til litt latter frå dei andre).

Reinsdyr langs Jotunheimvegen.

Når du kjem ned mot Skåbu så svinga me av og siste mila var på ei skogsløype langs eit vatn, og med dei siste 3 km av løpet som gikk rett opp ein bakke med 10% stigning som hvertfall eg hadde ingen planer om å prøve å løpe.

Skåbu fjellmaraton har fleire distanser å velge mellom, det er 7,5 km, halvmaraton, heil maraton og ultra med 57km. 

Det kjekke er at sjølv om me starter på forskjellige stader og tider så avsluttes alle på same plass, og  med konkurranse om kven som kjem opp den siste  3 km bakken på slutten raskast. Den var heftig, men skikkelig kul avslutning.

For min del hadde eg ein “tung dag på jobben”, mulig kroppen ikkje var klar for nok eit ultraløp på kort tid, men greit gjennomført og enda opp på 3. plass i min klasse, kun litt over minuttet opp til andre plassen,  så må sei meg godt fornøyd med det. MEN neste år skal eg ha revansj.

I mål.

Etter målgang og dusj ble det litt avslapping før me stasja oss opp til bankett for alle løperne. Her var det fantastisk middag og dessert, konkurranse, og foredrag om den Norske løperen Mensen Ernst, beretta av Terje Lyngstad.

Ein super sosial kveld, med mange kjekke løpe folk.  Må vel innrømme at me vakna litt stiv og støl søndag morgen, men etter ein  god frukost før me starta på den lange heimturen igjen. Ein ting er sikkert; me kjem igjen!

Lene

 

Ukategorisert
Dobbelt glede i Holmenkollen!

Dobbelt glede i Holmenkollen!


Endelig! 25. september fikk vi løpe hinderløp igjen – og det på samme dag som Norge åpnet opp. Snakk om dobbel glede!

Denne gangen var det Lene, Therese og Inger Åmot som gjennomførte løpet. Inger var med som erstatter for Renate, som for øyeblikket er forhindret fra å delta.

Dårlig form, gode ritualer

Av flere uheldige grunner kunne ingen av oss stille på startstreken med den riktige gode formen. Fokuset vårt ble derfor å ha det gøy og å, om nødvendig, krabbe oss opp til mål.

Lene og Inger kom vestfra til Oslo først kvelden før hinderløpet. Vi fikk dermed gjort de tradisjonelle forberedelsene før avreise opp til Holmenkollen. Ritualet er jo å legge fram alt av klær og sko, og å skåle litt mens vi spikrer en slagplan for løpet og hvordan samarbeide på de ulike hindrene.

Lørdag morgen startet med en energigivende skål havregryn, kaffe og te. Lene fikk jobben med å flette de karakteristiske ”farts-flettene”, og vi fjonget oss opp med glitter i hår og ansikt. Noen tradisjoner står sterkt!

Det var selvsagt en stor glede for alle det å endelig kunne ta på seg @teamocrnorway-klærne etter to(!) år.

Teamwork over hinderene.

Lagånd

Gleden ble ikke mindre da vi kom oss til Holmenkollen og inn i teltet til Team OCR Norway. Dit kom også alle de andre løperne én etter én. Stemningen var svært god, og det føles godt å snakke med andre løpere igjen.

Det var flere av oss som var spente på formen. Mange hadde ikke fått løpt hinderløp på en lang tid eller fått trent i noe særlig grad. Det stoppet likevel ikke en gjeng på cirka 50 løpere i teamet som kastet seg ut i det.

Mari stod for nedtellingen og startskuddet gikk. Dagens trekløver holdt sammen i løypa og var tro mot planen.

Lene var kanskje den som hadde den aller beste dagen av oss. Hun forserte det ene hinderet etter det andre tilsynelatende problemfritt.

Sånn var det ikke helt for Inger og Therese, uten at det gjorde noe nevneverdig på humøret. Vi fikk mye skryt underveis for godt teamwork, og løypevaktene var fantastiske til å heie oss frem.

I mål!!!

Tungt og spektakulært

Årets løype var på litt over syv kilometer og kunne by på omlag 30 hinder. En velfortjent medalje ble utlevert på toppen av unnarennet i Holmenkollen. Snakk om et tungt og spektakulært sted å få gå i mål. Følelsen på toppen av platået var helt fantastisk. Akkurat som vi husket det.

AMAZING – rett og slett. Ingen tvil om at vi allerede gleder oss til neste hinderløp.

Ukategorisert
Endelig – 80 kilometer!

Endelig – 80 kilometer!


Lene og Therese lar ikke utsatte løp stoppe seg fra å gjennomføre 80 kilometer. Her er deres rapport fra gjennomgangen av Ecotrail Oslo-løypa.

29. mai 2021 var en merkedag i kalenderen som vi hadde gledet oss til og jobbet mot i to år. Helt siden vi passerte mål i det 50 km lange Ecotrail i 2019 sa vi begge at «det blir 80 km neste år!»

Som vi alle vet ble 2020 et år med unntakstilstand – ikke bare på grunn av korona, men også fordi Lene gikk med skadet fot hele året.

Uken i forveien fikk vi beskjed om at også dette løpet ble utsatt. Da bestemte vi oss med én gang: dette bare måtte gjennomføres! Så planen var klar. En rolig, bli-kjent-med-løypa-tur med «smilepuls». Slik blir vi enda mer forberedt til 7. august, når det virkelige løpet forhåpentligvis går av stabelen.


Tidlige lørdag morgen startet vi fra Elgsletta, og kjente at sola varmet litt allerede. Vi løp rolig langs Akerselva mot Nydalen akkompagnert av fuglekvitter, nydelig lukt av blomster og sommer, og lyden av byen som våknet til liv.

Etter en stund kom stigningene, men vi hadde tidlig bestemt at vi skulle gå i alle bakker. Sakte, men sikkert, kom vi høyere opp i terrenget. Etter første skikkelige stigning kom vi til stedet vi valgte å kalle for «Corona hengekøye-hotell». 😉 Overalt var det mennesker i hengekøyer og telt. Det så fantastisk koselig ut, og jammen møtte vi kjentfolk som heia på oss videre. 

Etter stigningen gikk vi oss litt vill – for GPS-en på klokka ville sende oss over et stort hogstområde. Her ble det en del knoting att og fram, som endte med klyving over hele området. Her gjaldt det og ikke tenke på hoggorm. 😉

Videre på stien var neste mål Frognerseteren, hvor vi skulle premiere oss selv med en iskald cola. Her møtte vi og flere som var ute på samme misjon som oss. Det var koselig med litt prat med andre. Endelig var de første 30 km unnagjort; resten av løypa mente vi å kunne huske fra 2019 …

Rolig løp vi videre mot Sørkedalen. Denne delen av løypa er en lett blanding av både skogsterreng og slake grusveier. Langs denne veien dukket det plutselig opp en kafé som vi stoppa ved og kjøpte litt påfyll til drikkeflaskene. Fremdeles litt usikre på hvor vi befant oss, men skikkelig god service var det der. Vi unnet oss også hver vår vann-is, som var veldig deilig i varmen. Etter dette partiet fikk vi noen fine nedoverbakker som fikk flyten til å gå godt og kjenne at vi fremdeles kunne løpe.

Da vi kom til Sørkedalen Landhandel hadde vi tilbakelagt 50 km, men begge hadde fremdeles et smil om munnen og vi var nå sikre på at «dette skal vi klare!»

Videre gikk veien oppover en veldig lang bakke, som plutselig føltes som den var blitt mye lengre i år enn den har vært før … Det føltes som vi gikk og gikk, men aldri kom til toppen. 

Det kom likevel noen sangstrofer fra oss innimellom – så gøy hadde vi det uansett!

Neste mål var Fossum, hvor terrenget langs løypa var variert med både skog og grus. Denne mila gikk likevel veldig greit. Videre kom vi til det kuperte partiet langs Lysakerelva, som kanskje er den delen av løypa det blir prata mest om i etterkant. Her går det opp og ned, og opp og ned – og enda mer opp og ned. Løypa er smal, med mange røtter man kan snuble i. I år var det heldigvis veldig tørt i bakken, så det gikk bedre enn fryktet. 

Endelig ga klokka signal om at vi bare hadde én mil igjen. Gjett om vi ble glade! På det siste stykket fra Lysaker og inn til sentrum innså vi at vi hadde tilbakelagt flere kilometer enn hva ruta tilsa. Vi kunne derfor, på grunn av en del feilnavigering, droppe den lille runden rundt Bygdøy og løpe rett mot sentrum.

Dette var en veldig god følelse, da denne sløyfa ofte kan føles unødvendig når du er sliten på slutten. 80 kilometer ble faktisk tikka inn før vi kom til målområdet ved Salt, men likevel måtte vi innom for å ta det obligatoriske målfotoet.

Vi er begge enige om at dette var en flott kosetur. Nå er det bare å fortsette den gode treningen og glede seg til ny Ecotrail den 7. august.

Samtidig vil vi også sende en stor takk til Lenes motivator og gode turvenninne, Liv; Thereses løpecoach, Ultrahilde; og alle andre som har hatt trua på at vi ville klare dette og som har heiet på oss. Det betyr veldig mye!

Lene og Therese

Ukategorisert
I ingenmannsland?

I ingenmannsland?


Hvem hadde trodd at vi ett år etter at landet stengte ned enda skulle være i denne situasjonen? Ikke vi hvert fall!

Vi får ofte spørsmålet “Hvordan klarer du å motivere deg til og trene?” 

Hovedmålet for 2020 var jo å løpe 80 km på Ecotrail. Både korona og knekte bein spolerte som kjent den begivenheten.

Dermed var målet for 2021 egentlig ganske enkelt; 80 km SKAL gjennomføres “no matter what”.

Og har man et mål, må man sette en plan for hvordan man skal nå det målet. Det er veldig lurt å ha delmål, og da helst litt små gulrøtter når du har nådd dem. Våre delmål denne vinteren og våren har vært alle de fine virtuelle løpene som Runner’s World Challenge arrangerer, det har hjulpet oss å holde det gående. 

Therese

Therese har hatt friske bein og løp seg gjennom 2020 med kilometer på kilometer. Hun har nå tatt kontakt med Hilde Johansen, en merittert ultraløper som også er løpecoach, for å få til riktig og god trening. Det er utrolig gøy og lærerikt på samme tid. Samtidig som det er godt å få en løpeplan i hånda og bare gjøre som det står, og ikke måtte tenke ut det meste på egenhånd, har man en sparringspartner som ser på løpingen med litt andre øyne. Det vil også føles godt å vite at det som trengs er gjort når vi kommer til utgangen av mai!

Therese løper nå 4–5 ganger i uka, minimum en styrkeøkt og tøying og bøying flere ganger. Løpeøktene er terskeløkter for å få større motor og veldig rolige langturer på 20+ km i helgene.

Langfredag løp Therese Runner’s Worlds “Langfredagsmaraton”. Planen var å ta løpet som en rolig langtur og få godt med timer i bevegelse – rolig jogging og gåing i motbakkene, samt ha med nok næring og tenke på det som god trening.

Det gikk som planlagt, og det ble nesten 5 timer på tur.  Dette til tross; jammen kom det ikke en liten knekk på slutten. Følelsen av nok en gang å ha løpt et løp alene slo innover henne. Tanken på å kunne løpe sammen med noen i mai gir derimot en god følelse, og Therese er sikker på at bare det vil gi ekstra krefter på Ecotrail.

Therese løper Langfredagsmaraton

Lene

For Lene startet opptreningen med å kaste krykkene i januar etter operasjon, og sakte,  men sikkert øke fra gåturer til litt og litt mer løping. Hun har enda langt igjen men krysser fingre for at sener og muskler heler seg godt nå. 

Pr nå er treningsprogrammet for en uke følgende: 

  • 1 langtur som økes uke for uke 
  • 1 bakkeintervalløkt
  • 2 rolige turer med lengde etter hva som kjennes greit. 
  • 2 styrkeøkter

Også Lene løp “Langfredagsmaraton” i påsken. Det gikk helt etter planen, som var å bruke lengst mulig tid med tanke på opptrening til Ecotrail. Hun startet med løpevenn Liv kl 0700 og det ble mye latter og kos underveis.

De tok det helt rolig og endte til og med opp med over 1000 høydemeter pga ruteendring – som skyldtes to stk damer hysterisk redde for noen bjeffende hunder de traff på underveis. Det ble en fantastisk gøy maraton, og medaljen ved målgang var fantastisk å henge rundt halsen. Men viktigst av alt; ingen vondter!

Lene er strålende fornøyd med å ha gjennomført “Langfredagsmaraton” uten vondter!

Renate

Renate er også i gang igjen med løping etter sitt tåbrudd. Riktignok litt mindre planmessig enn de to andre, men det går på frem. Sakte, men sikkert øker hun lengden på langturene sine. Hun innser at mai er veldig nære, men tenker at å gjennomføre Ecotrail skal hun uansett – hun har tross alt vært ute en vinternatt før.

En god motivasjon for å trene er som nevnt de virtuelle løpene Runner’s World arrangerer; 

De har både “Mil etter mil” der man setter seg mål om antall kilometer pr mnd, eller “Sky is the limit” som går ut på å samle mest mulig høydemeter, og den neste som kommer er “Favoritten” der man løper sin favorittdistanse. Medalje er selvfølgelig inkludert. 

Husk at det er ikke alltid mål om og løpe så raskt, bare å komme seg ut i frisk luft og bevege seg er bra for kropp og sjel, både for fysisk og psykisk helse. 

Nå krysser vi fingre og tær for at korona forsvinner så vi kommer oss til Oslo og får løpe Ecotrail, og får dra på treningsreise til Monte Gordo, Portugal i oktober med Springtime. VI ER PÅMELDT.

Ukategorisert