Det skjedde i de dager da stormen Urd herjet Vestlandet fra syd til nord, rev med seg både takstein og trær, at jeg skulle prøve å løpe mitt første maraton på asfalt. Løpet var satt til 28. desember og værgudene var nådige. Dagen opprant med de mest fantastiske skyer, tørre veier og perfekte 8 varmegrader. Stormen hadde løyet og ga alle løpeglade mennesker i Ålesund mulighet og et åpent tidsvindu til å teste formen noen timer før stormen begynte å ta seg opp igjen. På kvelden ulte vinden og regnet pisket mot ruten. Dette var liksom «ment to be».

En nydelig morgen for en maraton, med fantastiske stormskyer, som så ut som UFO’er. Foto: meg.

Jeg hadde forberedt meg mentalt på maraton. Da jeg løp halvmaraton i Ålesund i mai 2015 tenkte jeg at jeg aldri i livet kom til å prøve å løpe den traseen som helmaraton. Løypen går «straka vegen» innover i Brusdalen 10.5 km, så snur du og løper ut igjen til start. Skal du løpe helmaraton må du gjenta dette en gang til, drepen tenkte jeg den gang. Det er «alltid» innlagt motvind på tilbaketuren, bare for å utfordre deg ekstra fysisk og mentalt. Denne gangen kom motvinden også i utfordrende kast helt mot slutten, slik at jeg enkelte ganger måtte stoppe helt opp og møte naturkreftene. Nå i ettertid synes jeg ikke traseen er så ille likevel. Med litt ekstra godvilje kan man se på den som en intervalltrening, 10.5 km x 4 UTEN pause imellom, vel å merke, bare for å variere den vanlige intervalltreningen litt ;)

Jeg meldte meg på to dager i forveien, ville ikke løpe hvis det blåste og regnet i pissevinkel, så masochistisk har jeg ikke blitt enda…Jeg hadde derfor ikke den optimale forberedelsen til løpet restitusjonsmessig sett og valgte å se på løpet som en langtur. Jeg pakket drikkesekken slik jeg pleier, hadde regnet ut at jeg kunne holde et tempo jeg var vant til, jeg skulle bare løpe 13 km lenger enn vanlig(!) Hadde også et stille håp og ønske om å klare å løpe distansen på under 4 timer.

Det var en mer avslappet stemning blant de 27 løpere, som skulle ut på maratondistansen kl.10, to timer før halvmaraton skulle starte, enn det jeg har opplevd tidligere på kortere løp. Dette var noe jeg kunne like. Det var også lettere å holde igjen på farten, jeg ble ikke like revet med som jeg pleier av de andre som satt ut i et friskere tempo. Klarte å tenke riktige tanker. 42 km er ganske langt å løpe og man får god mulighet til å kjenne etter og tenke både på det ene og det andre underveis. Man er tjent med å prøve å løpe et jevnt løp og ikke tømme seg på første milen. Så hva fyller man tiden med når man vet at man mest sannsynlig skal løpe 4 timer i strekk? Jo, man kan observere de andre løperne, ta inn den flotte naturen i Ålesund, spekulere på hvilke folk som bor i de få husene man passerer, lure på om man burde prøvd å få tisset underveis før neste bøling (halvmaraton) kommer løpende, passe på å få med seg all positiv energi fra de frivillige, andre medløpere og fotografer. Kondis og Sunnmørsposten var tilstede. Jeg valgte å høre lydbok de første 21 km, da hadde jeg noe annet å fokusere på. Halvmaraton ble unnagjort på 1.54 time. Andre halvdel ble brukt til musikk, helt til mobilen varslet at nå ga den opp og at jeg måtte klare meg på egen hånd de siste 7 km.

Etter 28 km begynte venstre lår i murre, krampe seg opp, det er noe jeg ikke har opplevd tidligere, krampen kom også krypende ut i tærne, deilig, NOT! Jeg klarte å lirke og lure meg videre. Vinden økte på, så de siste 5 km ble en ordentlig kamp mellom meg selv, vinden og klokken. Jeg tok meg selv i å snakke høyt: «Kom igjen nå!», da har det gått langt for mitt vedkommende. Et par sekunder ble jeg også ganske så emosjonell av meg og bilder av andre som løp gråtende over mål på helmaraton dukket opp. Jeg endte ikke helt der, men var innom tanken…

Rett før mål, klarer å smile, forblåst og en smule sliten. Ser ikke mye ut som løping dette her, men det er faktisk det, det går under stilarten «klassisk subbing». Foto: Martin Hauge-Nilsen, Kondis.

Jeg vant over meg selv, vinden og smertene, jeg kom i mål på under 4 timer, 3.57! Veldig inspirerende og god følelse! Det eneste jeg lurte på, bortsett fra pallplassering, var hvordan jeg skulle trene for å få dette til på en enda bedre måte. Maratonopplevelsen ga ingen aversjonsfølelse.

Løp gjennomført, medaljen sanket. Veldig fornøyd! Foto: Jarle Mordal, Sunnmørsposten.

Jeg ble nr.3 av damene på helmaraton og jeg vant min aldersklasse. Man skal verken spørre om en kvinnes alder eller hvor mange det var i aldersklassen, men siden jeg har et nesten tvangspreget behov for ærlighet, så må jeg innrømme at jeg var eneste i min aldersklasse 40-44 år. Uansett, jeg fikk stå på pallen to ganger, yohoo!

Kvinner 2., 1. og 3. plass helmaraton; Kari-Anne Ryste, Linda Hovde og meg. Endelig pallplassering, vi må begynne i det små ;)  Foto: Jarle Mordal, Sunnmørsposten.

En stor takk til de utrettelige og engasjerte personene bak Ålesundløpene og de frivillige, flott jobbet alle sammen!