“Everything is exhausting past 40,” sier den britiske skuespilleren og komikeren Steve Coogan i filmen The Trip, der han spiller en fiktiv versjon av seg selv.
Han har vel et poeng. Men må likevel “alt” bli tyngre sånn cirka halvveis ut i livet?
Det er kanskje viktig å ta 40-årskrisen på alvor, ikke bare le og fleipe den bort. Mange velger å ha et distansert og ironisk forhold til det hele. De tror vel de kan heve seg over det eksistensielle alvoret som melder seg når en plutselig befinner seg nærmere død enn fødsel. Jeg, derimot, trykker «krisen» nært inn til brystet og kjenner på alle følelsene og tankene den vekker. Lytter og dveler. Ser muligheter i horisonten. Tenker konstruktivt. Og hva blir resultatet?
Jeg har begynt å løpe.
Wow, tenker du nok (ironisk). Det er vel ingen sensasjon.
Og du har helt rett. For dette episke blogginnlegget du nå kommer til å lese, om en utrent og litt overvektig middelaldrende mann, som en vakker dag bestemmer seg for å trene, oppdager store framskritt og finner en ny “indre glød”, er nemlig høyst uoriginal.
Det er sikkert noe du har hørt og lest flere hundre ganger før. Så du er herved advart. Du kaster nok bort tiden din på å lese videre. I beste fall blir du en smule motivert.
Det første løpet
Premissene for denne teksten er lagt. Jeg har «vist meg sårbar», altså innrømmet en 40-årskrise, en konstruktiv krise som sådan, og jeg vil nå fortelle om den utløsende årsaken til denne plutselige treningsmanien.
Det hele begynte en helt vanlig dag på jobben – på en ungdomsskole i Åsane bydel i Bergen – på et nyoppusset lærerrom i midten av januar 2021 – midt under en global epidemi.
Det skar en distinkt stemme gjennom rommet, som lyn fra klar himmel, på velklingende bergensk:
“Hvem av oss er raskest til å løpe 3 km? Vi må ha et løp for oss “middels” trente i kollegiet.”
Det var Ståle, en utadvendt og engasjert lærerkollega i slutten av 40-årene, som kom med dette forslaget. Jeg holdt på å sette kaffeen i vrangstrupen, men likte etter hvert utfordringen. Hvorfor ikke slå et slag for folkehelsa på jobb?
Allerede par dager senere var jeg klar for et prøveløp rundt Store Lungegårdsvann i Bergen. Resultatet var nedslående. Mye verre enn antatt. Sluttiden på tilbakelagte 3 km ble 24:25. I det hele tatt å kalle dette et prøveLØP var en overdrivelse; det ble flere enn to stopp underveis. Men det var i hvert fall et utgangspunkt.
Første delmål ble dermed å løpe 3 km sammenhengende uten stopp, noe som tok meg et par uker. Deretter begynte jeg å trene regelmessig et par ganger i uken.
Jeg brukte konseptet til NRK, podkasten “Treningskompis”, og løp 6 x 4 min med Ingvill Måkestad Bovim som treningsveileder på ørene, en god motivator som alltid ga meg masse skryt etter hver økt. Jeg testet ut fellestrening med Løplabbet i Bergen på mandager, og oppdaget at trening også kunne være sosialt. Jeg lærte også at all trening som ikke er registrert på Strava, så å si er bortkastet. Rundt påsketider løp jeg min første mil uten å stoppe opp – enda en ny seier.
Det er nettopp dette som er så engasjerende med å starte fra «scratch»: det er stadig nye mål å jakte.
Omsider kom endelig den store løpsdagen. Vi stilte opp i Brekkeløypa i Knarvik, en småkupert grusløype som en er en del av det mer kjente løpet “Knarvikmila». Vi var seks skrekkslagne lærere som prøvde å trøste og motivere hverandre. Jeg åpnet heseblesende hardt, altfor hardt, og de siste to (av tre) kilometrene var et rent helvete. Men jeg kunne tydeligvis presse meg selv, tåle smerte og gå «all inn».
Sluttiden ble 13:55, langt over ti minutt raskere enn utgangspunktet, og med minst 10 kg mindre på kroppen. Jeg var stolt, og en gryende løpeglede var i ferd med å prege livet mitt for alvor.
Det andre løpet
Det kunne stoppet der. Målet var nådd. Ferdig snakka. Men neste dag på jobben, på samme skole, på samme lærerrom, kom en ny klar stemme fra skyfri himmel.
Denne gangen kom spørsmålet på velklingende vestfoldmål, fra Eirik Emil, en jovial supermosjonist i 20-årene:
“Er du med på perseløpet om to uker, 5 km ganske flat løype på asfalt?”
Denne gangen var jeg derimot bestemt og avvisende, sikker i min tale:
“Kommer ikke på tale. Jeg trenger pause nå. Restitusjon er viktig.”
Jeg er vant til at folk rundt meg er høflig og tar et nei for et nei, men han bare fortsatte å mase:
“Du er inne i en god treningsperiode nå, du må du smi mens jernet er varmt.”
Fasiken! Han hadde rett. Stoppet jeg nå, kunne jeg gå inn i en ny lang inaktiv fase. Trengte jeg egentlig det?
To uker senere løp jeg perseløpet langs Store Lungegårdsvann – på 5 km å relativt flat asfalt – og kom inn på 23:28. Å løpe med startnummer på brystet ga meg en ekstra boost. Løpegleden var for alvor tent, og jeg begynte å drømme om lengre distanser og nye mål.
Mitt første halvmaraton
I slutten av mai samme vår møtte jeg Jan Ove på «Børskjelleren» i Bergen for en øl. Han hadde også metaforisk sett også «gått i kjelleren» etter deltagelse på Bergen Fjellmaraton, men var likevel klar for nye utfordringer. Vi avtalte å løpe Oslo halvmaraton etter sommerferien – tre dager før jeg skulle fylle 40 (og for øvrig samme året som Oslo maraton fylte 40). Meant to be. Denne gangen var det like mye meg selv som tok initiativet; nå var jeg faktisk ikke avhengig av at andre dro meg med.
Målet var å fullføre halvmaraton og kanskje komme inn under to timer. Nå måtte jeg for alvor begynne å strukturere treningen og øke mengden: en langtur i uken, minst to intervalløkter, rolige turer etc.
I løpet av sommeren fikk jeg innarbeidet gode treningsrutiner, blant annet å gradvis øke langturene, og noe enda viktigere skjedde underveis: Jeg begynte å glede meg til hver eneste økt.
Ved hjelp av løpepodkaster og bøker fikk jeg inn grunnleggende kunnskap om trening og stadig nye ord i vokabularet. Jeg begynte også å lage spillelister med låter tilpasset øktene. Jeg merket at jeg likte å diskutere trening sammen med venner og bekjente. Jan Ove advarte meg om «feller» han selv hadde gått i tidligere som ny løper, og jeg lyttet velvillig. Jeg kjøpte meg dyre sko. (Droppet tights foreløpig.)
Kunne denne festen av en tilstand vare fremover?
18. september løp jeg halvmaraton i Oslos gater på 1:44:11 – altså et drøyt kvarter under det opprinnelige målet. Hvilken lykke og mestringsfølelse!
Det gjorde (nesten) ingenting at jeg havnet dehydrert i syketelt etter endt løp. Jeg hadde gitt meg selv den beste 40-årsgaven som tenkes kan: Jeg var i mitt livs form. Enn så lenge.
Post-marathon blues – og veien videre til Berlin
Så kom høsten – med all sin tyngde. Jeg gikk vel inn i den fasen som kalles “post marathon blues”: mangel på motivasjon og mål. 1-2 måneder gikk med lite trening og sofaliv. Kiloene gikk opp, V02 max-en sank.
Dette var et “sted” jeg hadde vært før; tidspunktet da gode treningsvaner nesten ubemerket glir over i en mer dvalelignende døsig tilstand.
Var jeg egentlig bare en bjørn når alt kom til alt? En periodetrener? Heldigvis hadde jeg folk rundt meg som brydde seg. Jeg fikk bekymringsmeldinger fra Jan Ove, og Eirik Emil ga meg et nytt treningsopplegg som respons på lite/null Strava-aktivitet.
Dvalen ble heldigvis kortvarig. Siden november i fjor løp jeg 4-6 ganger i uken. Jeg prøvde også å gjøre treningen mer effektiv og mer skånsom.
I denne perioden ble jeg inspirert av Mathilde Theisen og Kristoffer Ingebrigtsen som gjestet løpepodkasten “I det lange løp” – og som begge hadde gått fra sofaslitere til supermosjonister på kort tid.
Deres treningsvaner inspirerte meg til å senke farten på intervallene, løpe mer kontrollert, ha kortere pauser og gjerne lengre drag – og i få minst 30 min. av økten i en behagelig anstrengt fart.
Det neste løpet var Berlin halvmaraton i begynnelsen av april 2022. Målet var naturlig nok sub 1:40 denne gangen. Iblant 35000 deltagere løpte jeg inn til 1:38:11 og var strålende fornøyd. For en vill stemning! For en opplevelse å løpe rundt i gatene og komme i mål ved Brandenburger Tor.
Neste mål var sub 1:35. Under Jølster halvmaraton 2. juli i år lå jeg bra an halvveis, men gikk på en smell, og kavet meg inn akkurat under pers: 1:37:56.
Jeg kunne ikke skylde på noe annet enn meg selv. Ingen vind og ingen store motbakker i løypa. Jeg hadde nok slurvet med langturene de to siste månedene før løpet. Og det vil nok ta lenger tid å «spise minutt» nå framover.
Men vil dette stoppe meg?
På ingen måte. Det er bare å jobbe frem mot neste halvmaraton, i Oslo i september.
Og i det lange løp blir prosjektet å holde det gående flere år – kanskje resten av livet – og skrive om denne prosessen her.
Leif Jørgen, en annen løpeglad kompis, tipset meg nemlig om at norske RW søkte etter bloggere før jul, og etter et halvt år med somling ble jeg endelig ferdig med det første innlegget (takk til redaktør for tålmodighet). Jeg satser nå på at skriving og løping vil påvirke hverandre positivt.
Frem mot neste løp vil jeg følge treningsprogrammet som fulgte med i juli-utgaven av RW og jeg kommer til å gi en rapport halvveis og selvsagt etter løpet. Håper dere vil følge med. Stay motivert.
