Dette er beretningen om hvordan din verste frykt kan skape ditt beste løpsminne.

Oslo, Rådhusplassen, 17. september kl. 13.27:

Jeg stod ved startområdet og trippet nervøst mens jeg speidet etter fartsholder på 1:35. Ingen vimpel med dette tallet å se. Noen meter bak så jeg fartsholderen på 1:40 – og et stykke fremme så jeg to fartsholdere på 1:30. Her måtte det ha skjedd en feil. Dette stresset meg.

Jeg kjente nemlig løypen kun fra papiret (distanse: halvmaraton) og var usikker på om jeg klarte å disponere kreftene godt nok på egen hånd. For jeg visste at dette kom til å bli et krevende løp – med to lange og drøye stigninger – først bakkene opp mot Frognerparken,  og så den enda drøyere veien opp mot St. Hanshaugen mot slutten.

Venner hadde advart meg mot nettopp denne delen av løypa: “Spar kreftene til St. Hanshaugen”, “Bakken opp mot St. Hanshaugen er seig og lang”, “Du har ikke en sjanse opp mot St. Hanshaugen. Du er ikke godt nok trent til å takle flere kilometer med motbakke.” 

Neida. Den siste meldingen var det faktisk jeg som stod for. Vi er vel alle vår største kritiker – på godt og vondt. Og St. Hanshaugen var min største frykt. Bakken jeg hadde hatt mareritt om flere netter i forkant; jeg drømte at føttene mine ble som store tømmerstokker på vei dit, at jeg stoppet opp og segnet om. Om jeg ville bli forfatter noen gang, skulle jeg skrive en symbolsk roman om denne sagnomsuste jævelen av en monstrøs bakke: min verste frykt jeg aldri hadde møtt. Og nå var tiden snart inne.

Startskuddet går. Det er trangt om plassen på veien etter startlinjen. Vi springer i stim; jeg føler det er vanskelig å komme meg forbi folk og blir enda mer stresset. Akkurat nå savner jeg de brede gatene fra Berlin eller det mer folkefattige løpet i Jølster.

Akkurat nå føler jeg meg som en liten unge på et kjøpesenter som har kommet bort fra foreldrene sine. Jeg løper alene uten min fartsholder, og konsentrerer meg om å holde et jevnt og kontrollert tempo opp mot Frognerparken.

Faktisk får jeg en god følelse etter hvert, men kjenner likevel at stigningen koster. Farten på de første fem km ligger på 4:35 – og jeg sikter meg inn på ny pers på rundt 1:37:30.

Vil det holde løpet ut? Har jeg trent godt nok?

Bergen, Skansemyren, 11. juli kl. 13.10:

To uker ut i sommerferien skal jeg gjennomføre økta 10 x 3 min. på bane. Det er den første økta av et treningsprogram på 10 uker frem mot Oslo halvmaraton.

Programmet har jeg funnet i juli-utgaven av norske Runner’s world. Om tre dager reiser jeg utenlands, så jeg må få unna den andre kvalitetsøkten allerede om et par dager.

Å følge et treningsprogram krever faktisk en del planlegging, selv om en har sommerferie og ikke noen andre å tenke på enn seg selv. Jeg ser frem til å trene variert på mange ulike steder: havneområdet i Hamburg, lysløypa i Langevåg, Aksla stadion i Ålesund, Djurgården i Stockholm, Store Lungegårdsvann i Bergen og på ulike møller.

Det er godt mulig at mange har et anstrengt forhold til konseptet “ferietrening”, men jeg syns det er reine luksusen. Tenk å stå opp uthvilt, spenne på seg skoa og bare løpe – uten noe tidspress før eller etter økta.

Bergen, Skansemyren, 8. september kl. 18.10:

Åtte og en halv uke av programmet har gått; tiden flyr når en har det moro. Tiden er kommet for et testløp med Stefan som fartsholder/hare, en hyggelig ny kollega fra Kragerø.

Stefan er en habil løper som har kommet i overraskende god form ved å plutselig begynne å trene i store mengder under koronaen. På Jessheim var han i ferd med å gjennomføre et maratonløp godt under 3 timer, men fikk solstikk like over løpte 40 km og stoppet helt opp. Uflaks!

I tillegg er han kjent for å alltid ta i så mye under hvert løp at han kaster opp i etterkant. I det siste har han stilt opp som fartsholder for meg på øktene 5 x 2000 og 3 x Store Lungegårdsvann (ca 3 x 3 km).

Jeg nylig fikk tips om et testløp som skulle funke bra – nå akkurat ni dager før den store løpsdagen.

Prinsippet er å løpe cirka halvparten av distansen (10 km) i en overfart på 10-15 sek raskere pr. kilometer enn konkurransefart på halvmaraton – nesten “all in”. Om jeg klarer å gjennomføre dette, ville jeg trolig klare å holde ut dobbelt så lenge i seinere tempo, og det ville gi meg et mental fordel å starte i en lavere fart i Oslo.

Vi startet testløpet i 4:20-fart og økte litt etter hvert etter avtale underveis, og siden jeg akkurat hadde krefter nok til en spurt på siste runde, hadde vi nok valgt rett fart/intensitet for prøveløpet. Sluttiden ble 42:43. Lovende. Nå var det bare å hvile, sove og spise godt, og trappe rolig ned med trening før løp.

Oslo, nær St. Hanshaugen, 17. sep:

Jeg finner en fin rytme i de flate kilometerne på Frognerkilen – øker farten litt –  og løper nå forbi Youngstorget nede på høyre side. Jeg vet hva nå som venter meg: ST. HANSHAUGEN.

Da jeg er i gang med den første seige stigningen, kommer en låt fra spillelisten til passende tid: “Love in Store” av Fleetwood mac. Myk musikk, men med taktfast og bestemt bass og rytme, som får meg til å sakke tempoet litt, gjøre stegene små og lette, lene meg noe framover og bruke armene til hjelp – med overdrevne nesten komiske bevegelser fram og tilbake.

Jeg gir 90% i håp om å spare de ti siste til nedoverbakkene mot Rådhusplassen og mål. Jeg gir faen i pulsklokka og bestemmer meg der og da – helt intuitivt  – om å løpe denne etappen kun på følelse. Og det er tungt. Men det funker faktisk bra.

“I’m beggin’ you baby, never take your love away”, synger Christine McVie i øret mitt, vokalist i Fleetwod mac. Det er en ganske klisjéfull tekst, men hun synger det så inderlig og vakkert at jeg blir fullstendig grepet. Det er nesten som å høre Dolly Parton be Jolene ikke om å stjele mannen hennes: “I’m begging of you please don’t take my man.” Og det er som jeg skriker ut selv: “St.Hanshaugen, ikke ta fra meg det dyrebareste jeg har – løpegleden!”

Det skjer ikke heller. Det skjer faen meg ikke. Idet jeg runder toppen har jeg overskudd til å sette opp farten nedover. Jeg lener meg fremover og lar skoene løpe løpsk og lar karbonplatene gjøre halve jobben.

Låta “Pumped Up Kicks” durer i øret mitt. Og nå ser jeg  faktisk litt ned på klokken, men bare for å kose meg med split-tidene, som nå ligger godt under 4:00. Det er enormt gøy å løpe!

Jeg ser glade folk rundt løypa som heier og lar meg fullstendig rive med. Jeg gliser bredt. Jeg blir rørt og merker at tårene presser på.

Ultraløper Simen Holvik pleier å grine når han kommer i mål etter enorme distanser og superkrevende løp. Men det blir ganske patetisk om jeg gjør det samme nå, så jeg holder tårene tilbake og går inn i en sone. Og vil fullføre med stil.

Jeg merker faktisk ikke at noen gode kollegaer står og heier meg frem nede ved Stortinget. 400 meter før mål får jeg øye på to nye kollegaer (!), og jeg vinker i vei og får en ekstra boost ned den slakke nedoverbakken mot mål, og jeg setter i gang en siste spurt.

Slutttiden blir 1:35:35. Pers på godt over to minutter – og med en visshet om jeg hadde klart sub 1:35:00 på en flat og rask løype. Det var likevel en flott og variert løype med magisk stemning rundt veien.

Og hva har vi lært av dette? Jo, tre ting:

1) Gi faen i pulsklokke og løp på følelse i krevende deler av løp.
2) Reis sammen med kollegaer eller venner til en løpshelg i Oslo eller annen by. Løp og fest – i riktig rekkefølge. 
3) Din verste frykt kan også skape ditt beste løpsminne.

De neste målene blir sub 1:30:00 i Berlin (2. april) og under 40 min. på mila (et sted i nærmeste/fjerneste fremtid). Håper dere vil følge med videre.

Treningsprogrammet fra Runner’s World – måtte tilpasse det litt siden målet mitt lå rundt 1:35:00: