Kyrre Myklebust

Kyrre Myklebust

mrkyrre@hotmail.com

    MEST LÄSTA
    Løpsfest i Oslos gater!

    Løpsfest i Oslos gater!


    Dette er beretningen om hvordan din verste frykt kan skape ditt beste løpsminne.

    St. Hanshaugen var min største frykt. Bakken jeg hadde hatt mareritt om flere netter i forkant; jeg drømte at føttene mine ble som store tømmerstokker på vei dit, at jeg stoppet opp og segnet om. Om jeg ville bli forfatter noen gang, skulle jeg skrive en symbolsk roman om denne sagnomsuste jævelen av en monstrøs bakke: min verste frykt jeg aldri hadde møtt. Og nå var tiden snart inne …

    Oslo, Rådhusplassen, 17. september kl. 13.27:

    Jeg stod ved startområdet og trippet nervøst mens jeg speidet etter fartsholder på 1:35. Ingen vimpel med dette tallet å se. Noen meter bak så jeg fartsholderen på 1:40 – og et stykke fremme så jeg to fartsholdere på 1:30. Her måtte det ha skjedd en feil. Dette stresset meg.

    Jeg kjente nemlig løypen kun fra papiret (distanse: halvmaraton) og var usikker på om jeg klarte å disponere kreftene godt nok på egen hånd. For jeg visste at dette kom til å bli et krevende løp – med to lange og drøye stigninger – først bakkene opp mot Frognerparken,  og så den enda drøyere veien opp mot St. Hanshaugen mot slutten.

    Venner hadde advart meg mot nettopp denne delen av løypa: “Spar kreftene til St. Hanshaugen”, “Bakken opp mot St. Hanshaugen er seig og lang”, “Du har ikke en sjanse opp mot St. Hanshaugen. Du er ikke godt nok trent til å takle flere kilometer med motbakke.” 

    Neida. Den siste meldingen var det faktisk jeg som stod for. Vi er vel alle vår største kritiker – på godt og vondt. Og St. Hanshaugen var min største frykt. Bakken jeg hadde hatt mareritt om flere netter i forkant; jeg drømte at føttene mine ble som store tømmerstokker på vei dit, at jeg stoppet opp og segnet om. Om jeg ville bli forfatter noen gang, skulle jeg skrive en symbolsk roman om denne sagnomsuste jævelen av en monstrøs bakke: min verste frykt jeg aldri hadde møtt. Og nå var tiden snart inne.

    Startskuddet går. Det er trangt om plassen på veien etter startlinjen. Vi springer i stim; jeg føler det er vanskelig å komme meg forbi folk og blir enda mer stresset. Akkurat nå savner jeg de brede gatene fra Berlin eller det mer folkefattige løpet i Jølster.

    Akkurat nå føler jeg meg som en liten unge på et kjøpesenter som har kommet bort fra foreldrene sine. Jeg løper alene uten min fartsholder, og konsentrerer meg om å holde et jevnt og kontrollert tempo opp mot Frognerparken.

    Faktisk får jeg en god følelse etter hvert, men kjenner likevel at stigningen koster. Farten på de første fem km ligger på 4:35 – og jeg sikter meg inn på ny pers på rundt 1:37:30.

    Vil det holde løpet ut? Har jeg trent godt nok?

    Bergen, Skansemyren, 11. juli kl. 13.10:

    To uker ut i sommerferien skal jeg gjennomføre økta 10 x 3 min. på bane. Det er den første økta av et treningsprogram på 10 uker frem mot Oslo halvmaraton.

    Programmet har jeg funnet i juli-utgaven av norske Runner’s world. Om tre dager reiser jeg utenlands, så jeg må få unna den andre kvalitetsøkten allerede om et par dager.

    Å følge et treningsprogram krever faktisk en del planlegging, selv om en har sommerferie og ikke noen andre å tenke på enn seg selv. Jeg ser frem til å trene variert på mange ulike steder: havneområdet i Hamburg, lysløypa i Langevåg, Aksla stadion i Ålesund, Djurgården i Stockholm, Store Lungegårdsvann i Bergen og på ulike møller.

    Det er godt mulig at mange har et anstrengt forhold til konseptet “ferietrening”, men jeg syns det er reine luksusen. Tenk å stå opp uthvilt, spenne på seg skoa og bare løpe – uten noe tidspress før eller etter økta.

    Djurgården i Stockholm – perfekt sted for ferietrening.

    Bergen, Skansemyren, 8. september kl. 18.10:

    Åtte og en halv uke av programmet har gått; tiden flyr når en har det moro. Tiden er kommet for et testløp med Stefan som fartsholder/hare, en hyggelig ny kollega fra Kragerø.

    Stefan er en habil løper som har kommet i overraskende god form ved å plutselig begynne å trene i store mengder under koronaen. På Jessheim var han i ferd med å gjennomføre et maratonløp godt under 3 timer, men fikk solstikk like over løpte 40 km og stoppet helt opp. Uflaks!

    I tillegg er han kjent for å alltid ta i så mye under hvert løp at han kaster opp i etterkant. I det siste har han stilt opp som fartsholder for meg på øktene 5 x 2000 og 3 x Store Lungegårdsvann (ca 3 x 3 km).

    Jeg nylig fikk tips om et testløp som skulle funke bra – nå akkurat ni dager før den store løpsdagen.

    Skansemyren i Bergen

    Prinsippet er å løpe cirka halvparten av distansen (10 km) i en overfart på 10-15 sek raskere pr. kilometer enn konkurransefart på halvmaraton – nesten “all in”. Om jeg klarer å gjennomføre dette, ville jeg trolig klare å holde ut dobbelt så lenge i seinere tempo, og det ville gi meg et mental fordel å starte i en lavere fart i Oslo.

    Vi startet testløpet i 4:20-fart og økte litt etter hvert etter avtale underveis, og siden jeg akkurat hadde krefter nok til en spurt på siste runde, hadde vi nok valgt rett fart/intensitet for prøveløpet. Sluttiden ble 42:43. Lovende. Nå var det bare å hvile, sove og spise godt, og trappe rolig ned med trening før løp.

    Oslo, nær St. Hanshaugen, 17. sep:

    Jeg finner en fin rytme i de flate kilometerne på Frognerkilen – øker farten litt –  og løper nå forbi Youngstorget nede på høyre side. Jeg vet hva nå som venter meg: ST. HANSHAUGEN.

    Da jeg er i gang med den første seige stigningen, kommer en låt fra spillelisten til passende tid: “Love in Store” av Fleetwood mac. Myk musikk, men med taktfast og bestemt bass og rytme, som får meg til å sakke tempoet litt, gjøre stegene små og lette, lene meg noe framover og bruke armene til hjelp – med overdrevne nesten komiske bevegelser fram og tilbake.

    Jeg gir 90% i håp om å spare de ti siste til nedoverbakkene mot Rådhusplassen og mål. Jeg gir faen i pulsklokka og bestemmer meg der og da – helt intuitivt  – om å løpe denne etappen kun på følelse. Og det er tungt. Men det funker faktisk bra.

    “I’m beggin’ you baby, never take your love away”, synger Christine McVie i øret mitt, vokalist i Fleetwod mac. Det er en ganske klisjéfull tekst, men hun synger det så inderlig og vakkert at jeg blir fullstendig grepet. Det er nesten som å høre Dolly Parton be Jolene ikke om å stjele mannen hennes: “I’m begging of you please don’t take my man.” Og det er som jeg skriker ut selv: “St.Hanshaugen, ikke ta fra meg det dyrebareste jeg har – løpegleden!”

    Det skjer ikke heller. Det skjer faen meg ikke. Idet jeg runder toppen har jeg overskudd til å sette opp farten nedover. Jeg lener meg fremover og lar skoene løpe løpsk og lar karbonplatene gjøre halve jobben.

    Låta “Pumped Up Kicks” durer i øret mitt. Og nå ser jeg  faktisk litt ned på klokken, men bare for å kose meg med split-tidene, som nå ligger godt under 4:00. Det er enormt gøy å løpe!

    Jeg ser glade folk rundt løypa som heier og lar meg fullstendig rive med. Jeg gliser bredt. Jeg blir rørt og merker at tårene presser på.

    Ultraløper Simen Holvik pleier å grine når han kommer i mål etter enorme distanser og superkrevende løp. Men det blir ganske patetisk om jeg gjør det samme nå, så jeg holder tårene tilbake og går inn i en sone. Og vil fullføre med stil.

    Mot slutten av løpet like forbi Stortinget.

    Jeg merker faktisk ikke at noen gode kollegaer står og heier meg frem nede ved Stortinget. 400 meter før mål får jeg øye på to nye kollegaer (!), og jeg vinker i vei og får en ekstra boost ned den slakke nedoverbakken mot mål, og jeg setter i gang en siste spurt.

    Slutttiden blir 1:35:35. Pers på godt over to minutter – og med en visshet om jeg hadde klart sub 1:35:00 på en flat og rask løype. Det var likevel en flott og variert løype med magisk stemning rundt veien.

    Og hva har vi lært av dette? Jo, tre ting:

    1) Gi faen i pulsklokke og løp på følelse i krevende deler av løp.
    2) Reis sammen med kollegaer eller venner til en løpshelg i Oslo eller annen by. Løp og fest – i riktig rekkefølge. 
    3) Din verste frykt kan også skape ditt beste løpsminn
    e.

    De neste målene blir sub 1:30:00 i Berlin (2. april) og under 40 min. på mila (et sted i nærmeste/fjerneste fremtid). Håper dere vil følge med videre.

    Den merkelige spillelisten jeg brukte under Oslo halvmaraton 2022:

    Treningsprogrammet fra Runner’s World – måtte tilpasse det litt siden målet mitt lå rundt 1:35:00:


    Å sette opp farten halvveis i livet

    Å sette opp farten halvveis i livet


    “Everything is exhausting past 40,” sier den britiske skuespilleren og komikeren Steve Coogan i filmen The Trip, der han spiller en fiktiv versjon av seg selv. 

    Han har vel et poeng. Men må likevel “alt” bli tyngre sånn cirka halvveis ut i livet?

    Det er kanskje viktig å ta 40-årskrisen på alvor, ikke bare le og fleipe den bort. Mange velger å ha et distansert og ironisk forhold til det hele. De tror vel de kan heve seg over det eksistensielle alvoret som melder seg når en plutselig befinner seg nærmere død enn fødsel. Jeg, derimot, trykker “krisen” nært inn til brystet og kjenner på alle følelsene og tankene den vekker. Lytter og dveler. Ser muligheter i horisonten. Tenker konstruktivt. Og hva blir resultatet? 

    Jeg har begynt å løpe.

    Wow, tenker du nok (ironisk). Det er vel ingen sensasjon.

    Og du har helt rett. For dette episke blogginnlegget du nå kommer til å lese, om en utrent og litt overvektig middelaldrende mann, som en vakker dag bestemmer seg for å trene, oppdager store framskritt og finner en ny “indre glød”, er nemlig høyst uoriginal.

    Det er sikkert noe du har hørt og lest flere hundre ganger før. Så du er herved advart. Du kaster nok bort tiden din på å lese videre. I beste fall blir du en smule motivert.

    Det første løpet

    Premissene for denne teksten er lagt. Jeg har “vist meg sårbar”, altså innrømmet en 40-årskrise, en konstruktiv krise som sådan, og jeg vil nå fortelle om den utløsende årsaken til denne plutselige treningsmanien.

    Det hele begynte en helt vanlig dag på jobben – på en ungdomsskole i Åsane bydel i Bergen – på et nyoppusset lærerrom i midten av januar 2021 – midt under en global epidemi.

    Det skar en distinkt stemme gjennom rommet, som lyn fra klar himmel, på velklingende bergensk:

    “Hvem av oss er raskest til å løpe 3 km? Vi må ha et løp for oss “middels” trente i kollegiet.”

    Det var Ståle, en utadvendt og engasjert lærerkollega i slutten av 40-årene, som kom med dette forslaget. Jeg holdt på å sette kaffeen i vrangstrupen, men likte etter hvert utfordringen. Hvorfor ikke slå et slag for folkehelsa på jobb? 

    Allerede par dager senere var jeg klar for et prøveløp rundt Store Lungegårdsvann i Bergen. Resultatet var nedslående. Mye verre enn antatt. Sluttiden på tilbakelagte 3 km ble 24:25. I det hele tatt å kalle dette et prøveLØP var en overdrivelse; det ble flere enn to stopp underveis. Men det var i hvert fall et utgangspunkt.

    Første delmål ble dermed å løpe 3 km sammenhengende uten stopp, noe som tok meg et par uker. Deretter begynte jeg å trene regelmessig et par ganger i uken.

    Jeg brukte konseptet til NRK, podkasten “Treningskompis”,  og løp 6 x 4 min med Ingvill Måkestad Bovim som treningsveileder på ørene, en god motivator som alltid ga meg masse skryt etter hver økt. Jeg testet ut fellestrening med Løplabbet i Bergen på mandager, og oppdaget at trening også kunne være sosialt. Jeg lærte også at all trening som ikke er registrert på Strava, så å si er bortkastet. Rundt påsketider løp jeg min første mil uten å stoppe opp – enda en ny seier.

    Det er nettopp dette som er så engasjerende med å starte fra “scratch”: det er stadig nye mål å jakte.

    Omsider kom endelig den store løpsdagen. Vi stilte opp i Brekkeløypa i Knarvik, en småkupert grusløype som en er en del av det mer kjente løpet “Knarvikmila”. Vi var seks skrekkslagne lærere som prøvde å trøste og motivere hverandre. Jeg åpnet heseblesende hardt, altfor hardt, og de siste to (av tre) kilometrene var et rent helvete. Men jeg kunne tydeligvis presse meg selv, tåle smerte og gå “all inn”.

    Sluttiden ble 13:55, langt over ti minutt raskere enn utgangspunktet, og med minst 10 kg mindre på kroppen. Jeg var stolt, og en gryende løpeglede var i ferd med å prege livet mitt for alvor.

    Det andre løpet

    Det kunne stoppet der. Målet var nådd. Ferdig snakka. Men neste dag på jobben, på samme skole, på samme lærerrom, kom en ny klar stemme fra skyfri himmel.

    Denne gangen kom spørsmålet på velklingende vestfoldmål, fra Eirik Emil, en jovial supermosjonist i 20-årene:

    “Er du med på perseløpet om to uker, 5 km ganske flat løype på asfalt?”

    Denne gangen var jeg derimot bestemt og avvisende, sikker i min tale:

    “Kommer ikke på tale. Jeg trenger pause nå. Restitusjon er viktig.”

    Jeg er vant til at folk rundt meg er høflig og tar et nei for et nei, men han bare fortsatte å mase:

    “Du er inne i en god treningsperiode nå, du må du smi mens jernet er varmt.”

    Fasiken! Han hadde rett. Stoppet jeg nå, kunne jeg gå inn i en ny lang inaktiv fase. Trengte jeg egentlig det?

    To uker senere løp jeg perseløpet langs Store Lungegårdsvann – på 5 km å relativt flat asfalt – og kom inn på 23:28. Å løpe med startnummer på brystet ga meg en ekstra boost. Løpegleden var for alvor tent, og jeg begynte å drømme om lengre distanser og nye mål.

    Mitt første halvmaraton

    I slutten av mai samme vår møtte jeg Jan Ove på “Børskjelleren” i Bergen for en øl. Han hadde også metaforisk sett også “gått i kjelleren” etter deltagelse på Bergen Fjellmaraton, men var likevel klar for nye utfordringer. Vi avtalte å løpe Oslo halvmaraton etter sommerferien – tre dager før jeg skulle fylle 40 (og for øvrig samme året som Oslo maraton fylte 40). Meant to be. Denne gangen var det like mye meg selv som tok initiativet; nå var jeg faktisk ikke avhengig av at andre dro meg med.

    Målet var å fullføre halvmaraton og kanskje komme inn under to timer. Nå måtte jeg for alvor begynne å strukturere treningen og øke mengden: en langtur i uken, minst to intervalløkter, rolige turer etc.

    I løpet av sommeren fikk jeg innarbeidet gode treningsrutiner, blant annet å gradvis øke langturene, og noe enda viktigere skjedde underveis: Jeg begynte å glede meg til hver eneste økt.

    Ved hjelp av løpepodkaster og bøker fikk jeg inn grunnleggende kunnskap om trening og stadig nye ord i vokabularet. Jeg begynte også å lage spillelister med låter tilpasset øktene. Jeg merket at jeg likte å diskutere trening sammen med venner og bekjente. Jan Ove advarte meg om “feller” han selv hadde gått i tidligere som ny løper, og jeg lyttet velvillig. Jeg kjøpte meg dyre sko. (Droppet tights foreløpig.)

    Kunne denne festen av en tilstand vare fremover?

    Karbonplatesko er en god investering også for nybegynnere – både når det gjelder løpsfølelse og forebygging av skader.

    18. september løp jeg halvmaraton i Oslos gater på 1:44:11 – altså et drøyt kvarter under det opprinnelige målet. Hvilken lykke og mestringsfølelse! 

    Det gjorde (nesten) ingenting at jeg havnet dehydrert i syketelt etter endt løp. Jeg hadde gitt meg selv den beste 40-årsgaven som tenkes kan: Jeg var i mitt livs form. Enn så lenge.

    Post-marathon blues – og veien videre til Berlin

    Så kom høsten – med all sin tyngde. Jeg gikk vel inn i den fasen som kalles “post marathon blues”: mangel på motivasjon og mål. 1-2 måneder gikk med lite trening og sofaliv. Kiloene gikk opp, V02 max-en sank.

    Dette var et “sted” jeg hadde vært før; tidspunktet da gode treningsvaner nesten ubemerket glir over i en mer dvalelignende døsig tilstand.

    Var jeg egentlig bare en bjørn når alt kom til alt? En periodetrener? Heldigvis hadde jeg folk rundt meg som brydde seg. Jeg fikk bekymringsmeldinger fra Jan Ove, og Eirik Emil ga meg et nytt treningsopplegg som respons på lite/null Strava-aktivitet.

    Dvalen ble heldigvis kortvarig. Siden november i fjor løp jeg 4-6 ganger i uken. Jeg prøvde også å gjøre treningen mer effektiv og mer skånsom.

    I denne perioden ble jeg inspirert av Mathilde Theisen og Kristoffer Ingebrigtsen som gjestet løpepodkasten “I det lange løp” – og som begge hadde gått fra sofaslitere til supermosjonister på kort tid.

    Deres treningsvaner inspirerte meg til å senke farten på intervallene, løpe mer kontrollert, ha kortere pauser og gjerne lengre drag – og i få minst 30 min. av økten i en behagelig anstrengt fart.

    Det neste løpet var Berlin halvmaraton i begynnelsen av april 2022. Målet var naturlig nok sub 1:40 denne gangen. Iblant 35000 deltagere løpte jeg inn til 1:38:11 og var strålende fornøyd. For en vill stemning! For en opplevelse å løpe rundt i gatene og komme i mål ved Brandenburger Tor.

    Neste mål var sub 1:35. Under Jølster halvmaraton 2. juli i år lå jeg bra an halvveis, men gikk på en smell, og kavet meg inn akkurat under pers: 1:37:56.

    Jeg kunne ikke skylde på noe annet enn meg selv. Ingen vind og ingen store motbakker i løypa. Jeg hadde nok slurvet med langturene de to siste månedene før løpet. Og det vil nok ta lenger tid å “spise minutt” nå framover.

    Men vil dette stoppe meg?

    På ingen måte. Det er bare å jobbe frem mot neste halvmaraton, i Oslo i september.

    Og i det lange løp blir prosjektet å holde det gående flere år – kanskje resten av livet – og skrive om denne prosessen her.

    Leif Jørgen, en annen løpeglad kompis, tipset meg nemlig om at norske RW søkte etter bloggere før jul, og etter et halvt år med somling ble jeg endelig ferdig med det første innlegget (takk til redaktør for tålmodighet). Jeg satser nå på at skriving og løping vil påvirke hverandre positivt.

    Frem mot neste løp vil jeg følge treningsprogrammet som fulgte med i juli-utgaven av RW og jeg kommer til å gi en rapport halvveis og selvsagt etter løpet. Håper dere vil følge med. Stay motivert.


    Sunnmøring og norsklærer bosatt i Bergen. Jeg er 40 år og glad i å skrive. Under pandemien har jeg også gradvis blitt glad i å løpe. Gjennomførte min første halvmaraton i fjor høst og vil her skrive engasjert om trening og jakten på bedre tider. Men viktigste av alt er jakten på varig løpeglede og et stabilt aktivt liv over tid. Før har jeg i periodevis drevet med styrketrening og gått på fjellet, men så falt av og landet i sofaen – gang etter gang. Klarer jeg å holde det gående nå? Og hvor langt kan en egentlig komme når en starter halvveis i livet? Følg med for oppdateringer her på Runner’s world.