Hvor dum går det an å bli?

Hvor dum går det an å bli?


Av alle dumme ting du kan gjøre her i livet, som å gå med smekken åpen på jobbintervju, kjøre i 90 km/t i 60-sona eller bruke rutete skjorte til stripete bukser – er å løpe et maraton noe av det dummeste. Ikke bare er det frivillig å stå på startstreken, dyrt er det også.

Så hvor dum er jeg, en hengslete tekstforfatter som aldri har løpt lenger en tjueseks kilometer, når jeg sier jeg ikke bare skal overleve 42 195 meter, men debutere på maraton under tre timer?

Først litt utfyllende kontekst: Jeg, Ole Martin, var som alle andre 12- og 13-åringer. Jeg drømte om å bli fotballstjerne. Tre år senere var drømmen om store fotballstadioner byttet ut med store teaterscener. Fem år senere var drømmen om stående applaus fra utsolgte saler byttet ut med boliglån og pensjonssparing. Takket være en ekstra medgjørlig finansiell rådgiver (hei, Maja!) er drømmen blitt til en sørgelig virkelighet, som har gitt plassen videre til nye drømmer. Drømmen om å løpe så fort som mulig.

Foto: Tonje Lien Wold

Å løpe fort er ganske relativt. Og det vakreste med begrepet om å løpe fort er at det er så individuelt. For meg handler det om å se hvor nærme jeg kan komme tider som er forbeholdt eliten. Foreløpig er jeg milevis langt bak i feltet, både i elite- og mosjonistklassen, det er ganske mange som løper ganske mye fortere enn det jeg gjør. Men det er det som motiverer meg og får meg ut døra. Det er alltid en rygg å jage. Det er alltid en tid å strekke seg etter.

Utgangspunktet fra min første mil med startnummer under 10 for Grete i 2018 på 40.42, fortalte meg at jeg er et godt stykke unna, men ikke avskrekkende nok til å gi opp. Et år senere, under Hytteplanmila, stoppet klokka på 37.16. Pila på mila pekte riktig vei, men en god pilspiller bør ha flere piler i ermet. Derfor er 2020 året jeg skal kaste min første pil mot den mytiske maratonskiva.

Det er alltid en rygg å jage. Det er alltid en tid å strekke seg etter.

Skrevet med store blokkbokstaver i Calibri med oransje fyllfarge står Oslo Maraton som høstens store mål, helt til en eventuell, og trolig uunngåelig, avlysning dukker opp. Da er det Valencia Maraton i desember i gjelder, med forbehold om at spanjolene finner en trygg måte å gjennomføre løpet på. Siden løypa i Oslo er ikke kjent for de raskeste tidene, er det betryggende å ha en ny sjanse i de raske gatene på den spanske østkysten. Forhåpentligvis løper jeg under tre timer både i Oslo og Valencia, og med elleve uker mellom løpene, øyner jeg muligheten til å senke debuttida fra Oslo et par hakk i Valencia.

Foto: Tonje Lien Wold

Frem til startskuddet går er det mange kilometre som må slukes. Per dags dato sitter jeg med beina på bordet og hviler et vondt kne etter en overivrig treningsvår. For hver dag som går uten at jeg kjenner karbonplaten under fotsålene, vokser usikkerheten. Vil beina mine tåle treningen? Hvor vonde vil langturene bli? Hvordan kan jeg klare å presse inn mengden som kreves i en hektisk hverdag med jobb og henting i barnehage etter sommeren?

Heldigvis har jeg aldri vært den smarteste i klassen. Jeg gikk jo tross alt i dramaklassen. Så uansett hvor dumt det er, kribler jeg noe voldsomt etter å slite meg gjennom tunge intervalløkter og langturer i ønsket maratonfart. Herlighet, så gøy det blir å finne ut hvor dum det går an å bli!

Siste utgave av Runner’s World

  • Bli kjent med vår nye blogger Ole Martin Nilsen Synnes!
  • Jim Johansen satte nordnorsk rekord på de lengste banedistansene i 1978, og de står fortsatt. Les om treningen hans.
  • Løpernes favoritter: Sko, turer, løp og økter.
  • Mitt liv, mitt løp. Karoline Høye har forstått at det er hodet, ikke kroppen som setter begrensninger.
  • Maraton for alle: Treningsprogram med nivåtilpasninger.
  • Sommerens store skoguide: 17 modeller testet.
  • Fit for fjelløp – slik blir du en bedre fjell- og terrengløper.
  • Trening i varmen.
  • Spiser du nok – og riktig – under konkurranser?

Bli abonnent

Ukategorisert