Jeg har flere ganger blitt spurt om hvordan jeg klarer å løpe så mye siden jeg har vært plaget med plantar fascitt. Og om jeg har noen råd å komme med. Og jeg skal selvfølgelig komme med mine erfaringer og gi råd som best jeg kan etter mine evner. Men dette innlegget er basert på mine erfaringer og det jeg har lest meg opp på emnet.

Plantar fascitt er en irritasjon i et seneliknende bindevev under foten som kalles plantarfascien. Det er festet under foten på fremsiden av hælbenet og går i vifteform frem mot tærene.

Årsaken skyldes ofte overbelastning av festet på hælbenet, enten i form av hopping, løping, ganger eller stilleståing på harde underlag – ofte med dårlig fottøy. Man er ekstra utsatt om man er hulfot, plattfot eller overvektig. Overbelastningen lager små mikrotraumer og rifter i fascien som  forårsaker arrvev og slitasje av bindevevet. Over tid kan dette gi sterke smerter og nedsatt funksjonsevne. Typisk er at smertene varer over lengre perioder – varierer fra person til person, men kan vare fra 6-24 måneder.

På røntgen bilde kan man iblant se en hælspore, denne dannes på grunn av stress på festet til plantarfascien. Men man kan både ha plantar fascitt med og uten hælspore, og det er ikke hælsporen som gjør vondt, men selve lidelsen.

Smertene kjennes ofte som skarpe knivstikk under foten, verst etter å ha sittet eller ligget en stund. I verste fall klarer man ikke trå ned på foten. Hvis man har stått eller gått lenge kan smerten kjennes som verking under fotsålen og fotbuen kan verke.


Jeg merket første gang min smerte tidlig våren 2014. Jeg hadde kommet godt i gang med løpingen ute, og ignorerte til å begynne med problemet. Etterhvert – fortsatt med skylapper på – begynte jeg å google litt…og sammenliknet smerten med andre som hadde liknende. Og dummere var jeg ikke enn at jeg fikk 2 + 2 til å bli 4, og da min gode fysiovenn etterhvert bekreftet diagnosen, ble jeg veldig veldig lei meg. Jeg er jo ingen superløper, men jeg liker det veldig godt, og det passet enormt dårlig å skulle la løpingen ligge til et minimum nå. Første målet for sesongen var Holmenkollstafetten med jobben, og jeg lot faktisk løpingen få en pause i nesten en måned før denne, og hvorpå jeg også fikk trykkbølgebehandling hos fysioterapeut. Underveis leste jeg selvfølgelig alt jeg kom over om plantar fascitt…men noe mer positiv ble jeg ikke – konklusjonen var den samme overalt:

– trykkbølgebehandling kunne hjelpe, men var ingen garanti og de fleste slet med denne lidelsen i laaaaaaaaaaaaaaaaaaang tid. Flere var faktisk nesten blitt invalide også.

Sommeren kom…jeg reiste til syden, og skulle jo da altså ikke løpe noe på stranden hadde jeg fått streng beskjed om. Jeg gikk turer, tok yoga klasser, drev med tabata på stranden…men måtte jo også selvfølgelig prøve å løpe. Og jeg fikk så vanvittige smerter, jeg gråt nesten og brukte mange timer på å lese enda mer på nett. Da kom jeg over teiping av plantar fascitt…. Det gjorde at jeg kunne holde lidelsen i en viss sjakk…

Da jeg kom hjem fra syden var oppkjøringen til fjorårets hinderløp igang…og jeg lå allerede etter. Flau var jeg ovenfor min trofaste fysiovenn…jeg gjorde det jeg ikke skulle…jeg løp. Jeg teipet og løp. Det var en sommer fyllt med så mye smerte at jeg skjønner nesten ikke hvordan jeg holdt ut…men med hjelp av teipen og løping i skogen gikk det tåling greit. Jeg invisterte også i en Strassburg sokk som visstnok skulle hjelpe litt…og det hadde den nok gjort også om jeg hadde brukt den litt mer…den  hjelper altså til å tøye leggmuskelen. Men det frarøver også nattesøvnen…

Antagelig hadde nå også smertene forplantet seg til ryggen, så i tillegg til smerter i foten om dagen, hadde jeg vanvittige smerter i ryggen om natten. Jeg sov ikke en hel natt fra midt på sommeren til langt ut på høsten…men løpe det skulle jeg….

Første hinderløpet kom – X-run i Oslo – vi fullførte og kom på 2.plass i mixklassen, men det kostet dyrt. Hvert skritt jeg løp av den ca 12 km lange løypen var som kniver under føttene…men jeg bet tennene sammen og fullførte…med teipet fot.

Jeg hadde nå lært meg endel teknikker, blant annet tøying av leggmuskelen og rotering av ankelleddet som var med på å lette på smertene og gjøre det lettere å komme ned på «platåsmertenivået».

Jeg snakket nå også med ei god løpevenninne som forsto akkurat hva jeg pratet om og henviste meg til ortoped – du må få deg ortopediske såler! Heldigvis hadde jeg noen kontakter og fikk meg raskt time i Lillestrøm – men lang i masken ble jeg da jeg fikk høre at jeg ikke fikk de før om 3 måneder….tok tid å lage sålene og det var lang tid før jeg kunne få time til tilpassing…med andre ord, både Viking Race og Spartan Race kom til å finne sted uten ortopediske såler.

Heldigvis for meg er begge disse løpene (eller alle 5!) i mykt skogsterreng og gjørme. Det funket gull å løpe i! Smertene var mye mindre og jeg kunne igjen glede meg over løpet og smertene etterpå var bagateller iforhold til det jeg var vant med.

Nå er det ganske nøyaktig 6 måneder siden jeg fikk ortopediske såler, og jeg er nå så godt som smertefri…98% kanskje? Jeg har lest så mye, diskutert mye og erfart enda mer…og mine råd til deg som evt har begynnende plantar fascitt eller har hatt plagene lenge – KOM DEG TIL ORTOPED! Jeg har selv hatt kollegaer som har vært sykmeldt i lang lang tid og lest om de som nesten har blitt invalide.

Mine råd:

– oppsøk ortoped og hør om du trenger ortopediske såler

– tren styrke i både bein og under fotbuen (legg f eks et håndkle foran foten, og jobb med å dra det til deg med tærne)

– tøy leggmusklene (disse er ofte roten til alt ondt)

– tøy generelt, både hamstring, gluteus og hofteleddsbøyeren

– strassburgsokk kan hjelpe

– støttestrømper har hjulpet meg masse

– ankelstøtte kan lindre smertene og hjelpe

– teip både med kinesologiteip og vanlig sportsteip kan avlaste hvis du absolutt må løpe

– avstå fra løping (urgh…det rådet jeg liker minst)

– trykkbølgebehandling kan hjelpe

– ha flere par joggesko, og varier fra dag til dag så foten får ujevn belastning

– løp mest mulig på ujevnt terreng og i skogen på mykt underlag

– bruk en hard gjenstand, en liten massasjerulle av tre, en hard liten ball el til å rulle under fotsålen et par ganger om dagen – erstatter/likner på det trykkbølgebehandlingen gjør – fast inventar i kofferten min og på stuegulvet

Tøying har blitt min gode venn her i livet!

Nå er sesongen straks her igjen…jeg gleder meg til skogen er klar for å ta meg imot…men på tross av alt dette, jeg klarer faktisk å løpe langt på asfalt/grus uten noe særlig smerter…men hver dag tror jeg ikke er lurt…jeg blir innimellom på minnet med en liten murring om å ta det med ro…og da tar jeg det med ro!

Håper dette har vært til hjelp for noen der ute som kanskje har trengt litt info om denne lidelsen…men dette er altså min historie, og mine erfaringer jeg har ervervet meg iløpet av et år.

KlemMari

Og du ser meg aldri aldri løpe uten kompresjon og gode løpesko – mine favoritt-tights finner du HER!