2. Dag: Hestehvisker, maur og to hobbiter.
Jeg våknet i grei form og var spent og klar for en ny dag. Vi fikk beskjed om at vi måtte forberede oss på å avslutte dagens etappe med en 10 km lang bakke etter lunsj, etter at vi hadde unnagjort ca 30 km. Jeg plottet denne informasjonen inn mentalt og så for meg en monsterbakke flere ganger i løpet av dagen, slik at bakken ikke skulle oppleves som noen overraskelse da det var tid for dens åpenbaring. Jeg delte også dagen opp i forskjellige delmål, for lettere å håndtere distansen. Jeg skulle løpe 10 km lenger enn jeg noen gang tidligere hadde gjort, og de 10 km skulle gå «rett opp» etter 30 km! Glad jeg har en fleksibel hjerne, som kan innstilles på det meste, bare jeg får det programmert inn. Vi startet ut med å reversere nesten samme rute som vi avsluttet med dagen før, 7 km tilbake til Artenara, der traseen til Transgrancanaria fortsetter.
Vi startet ut i den klassiske tåken, som dannes i løpet av natten i området. Optimistisk og i godt driv, her sammen med Sondre.
Plutselig fordampet tåken og et himmelsk stiparadis utfoldet seg. Vi løp langs kanten av kanyonen som kan sees helt til høyre i bilde.
Jentene ble løpende sammen i flokk frem til Artenara, guttene skulle filme og ta bilder underveis først. Det er en spesiell følelse å løpe sammen i en gruppe når alt fungerer. Vi traff på noen hester og esler som gikk løs, de kom helt bort til oss. Jeg transformerte meg til en hestehvisker for å lure ut av hesten hemmeligheten bak det å løpe sterkt og langt i naturen. Jeg lurte også på om den hadde en ekstra hestekraft til overs. Jeg brukte det jeg hadde av visualisering og magisk tenkning for å lade løpebatteriene, fungerer hver gang ;) i hvertfall til vi kom til Artenara.
Aldri undervurder en god samtale med dyr, kanskje det er mulighet for noen stalltips.
Vi samlet hele flokken og fortsatte gjennom små landsbyer, hovedsaklig dominert av hunder. Hundene var hørbare og synlige gjennom hele dagen. I disse områdene har innbyggerne bygget husene sine inn i fjellveggen, de bor egentlig i huler. Av en eller annen grunn begynte jeg å sakke akterut på dette strekket. Jeg mistet energien og begynte å oppleve det hele litt tungt. Jeg oppdaget at jeg mistet energi og kraft når jeg havnet bakerst i gruppen. Terrenget vi beveget oss i skiftet raskt, det samme gjorde min tilstand. Jeg begynte sterk og i godt humør langs kanten av stupet, til å ende med å stupe ned i kraftløshet på mer bortover-strekninger gjennom landsbyer med store kaktuser og alovera-lignende sukkulenter. Dette nye miljøet fikk meg til å tenke på hvordan det er å være et insekt, en maur mer presist. Følte meg merkelig liten blant disse kjempeplantene, som omkranset stien vi løp på. (ville ikke bruke tid på å stoppe opp å ta bilde, hang allerede langt bak) Rart hva hjernen finner på å underholde seg med når den får muligheten. Plutselig skiftet miljøet igjen og vi kom inn i store pinjeskoger teppelagt med myke, lange barnåler. Jeg fikk lov å begynne å løpe i forveien etter at vi var samlet igjen. Sondre så at jeg slet litt. Jeg fikk mitt nødvendige forsprang, slik at motivasjonen kom tilbake og kroppens klagemodus forsvant ned i underbevisstheten igjen.
Mykt underlag å løpe på. Leken komkurranse mellom gutta.
Miljøet endret seg enda en gang og vi begynte på noen ordentlige tekniske nedstigninger på mildt sagt smale stier mellom buskas, høye siv, Eukalyptus-trær og kaktuser. Jeg elsker nedoverløping når bena er friske og lette, noe de var før lunsj denne dagen, men jeg klarte å tømme det som var av energi i dem, innen vi kom til Teror der vi skulle spise lunsj.
Her leder Sonde an nedover i ganske så teknisk terreng. Det var ikke alltid like innlysende hvor stiene gikk videre da vi krysset landsbyer, da var det godt å ha ham til å vise vei. Denne dagen lå jeg fremst noen ganger på svært smale stier, som bar nedover, fulle av eddekroppnett. Det er førstemanns privilegium å måke bort med ansiktet (!) Jeg har egentlig edderkoppskrekk, men den fobien ble bevisst skjøvet til side akkurat da. Jeg hadde rett og slett ikke tid til å bekymre meg for å bli edderkoppmat, selv om hjernen rakk å presentere monsterstørrelser av araknoide utgaver, som satt å lusket på meg i kaktusene og buskene.
Det siste stykket før lunsj ga oss den eneste regnbygen på turen og flere av oss kjente på belastningen dagens strekning hadde medført. Jeg begynte å kjenne en «feil» vondt på utsiden av venstre kne. I løping er det viktig å skille mellom forskjellige typer vondter. De fleste former for smerte er bare å overse, mens enkelte smertesignal skal respekteres. Kunsten er å klare å skille mellom disse smertesensasjonene. I ettertid fant jeg ut at det jeg kjente var et tilløp til Løperkne (Runners Knee), som kommer av for rask økning i distanse og for mye teknisk nedoverløping, blant annet. Jeg kunne jo ikke gi meg til lunsj pga dette, derfor var det godt å ha med en fysioterapeut på laget, en av de danske gentlemen. Han ga meg Ibux til lunsj (600 mg) Jeg vet at man ikke skal maskere potensiell skade under løp, men her måtte det tiltak til, «monsterbakken» ventet, en mil med oppoverbakke! Jeg var kanskje en av de få som satt pris på at det bar oppover igjen. Bakker ble for meg noe trygt og ufarlig etterhvert, kombinert med staver gikk det etter forholdene ganske så greit. «Baktroppen» startet ut litt før oss andre etter lunsj, vi tok dem igjen litt oppi dalen. Jeg klarte ikke henge med godstogene videre, og endte opp midt i mellom med Lasse, den nevnte fysioterapeuten og min smerteredder.
Lasse, min danske løpebuddy opp «monsterbakken». Greit å ha en å dele opplevelser og slit med. Vi var to hobbiter på tur.
Det bar oppover i flott landskap med fantastisk utsikt. Vi gikk langs en åsrygg. På det tidspunktet følte seg meg som en hobbit på vandring ut i den store verden, sammen med min løpebuddy.
Vi fikk etter hvert en fantastisk utsikt langs ryggen vi løp og stavet oss oppover. Fortsatt i hobbitmodus; hele verden lå å ventet på oss.
Tidvis dro jeg på for hardt og måtte ha noen sekunders syrepause. Det er første gang jeg faktisk har kjent syre i bena, interessant! Spørsmålet om det er best å gå rett opp eller gå sikksakk oppover når det blir for bratt, måtte stadig stilles og utprøves. Trives best med å gå rett på og oppover, men da kan det som sagt ende med syrefest, lokalt situert i lårene for anledningen. Det medfører påtvungne pauser etter noen meter; haren og skillpadde dilemmaet.
Her begynner vi å nærme oss enden på bakken. Bilveien kan skimtes nedenfor. Den var det IKKE lov å bruke, bare for å informere om det. Skal innrømme at det var fristende å ta den rett til hotellet på det stadiet der.
Jeg svettet, men var samtidig ganske kald i kroppen, det er vel ikke en helt optimal kombinasjon? Jeg skjønte at mengden og lengden begynte å prege kroppen. Da var det veldig godt å komme i mål og få lagt seg i et varmt bad igjen. Jeg følte meg grei, men sliten. På nytt fikk vi servert god middag. I dag ble de fleste mette ganske raskt, nesten ingen som klarte å spise opp maten vi fikk. Det var også relativt stille rundt bordet. Vi ville bare sove. Natten besto av lite søvn med spente og noen bekymrede tanker om hvordan kroppen skulle klare 50 nye km neste dag, da i tillegg hovedsaklig nedoverbakke. Joho, skrekkblandet fryd!
