Vinn eller forsvinn? Nei, det handler ikke om å vinne men å overvinne meg selv!
Jeg startet å skrive dette innlegget allerede søndag kveld med litt feber, hodepine, slapphet og en stor dose sentimentalitet. Med en gang jeg lot tankene vende tilbake til lørdagens løp, trykket på tastaturet, fikk jeg voldsom klump i halsen min. Da måtte jeg bare slutte å skrive. Slutte å tenke. Slutte å føle.
Hvorfor blir jeg rørt av å tenke tilbake til lørdagen? Hallo! Det er jo bare et løp (mener noen).
Nei! Det ikke bare et løp. Det er et ultraløp på over 80 kilomenter som tok meg med på en reise gjennom alle følelsesregistre. Det er en opplevelse, en erfaring, en måloppnåelse, en bragd og en historie som jeg vil være stolt av i lang lang tid fremover. Det handler også om å sette seg mål, fokusere på dem, presse seg selv til det ytterste, oppnå målene og oppleve fornyet mestringsfølelse.
Ultraløpersyndrom
To år etter at jeg tok mine første løpesteg sto jeg plutselig på startstreken til mitt aller første ultraløp, Ecotrail Oslo 2017 48 km. Dette løpet var så smertefullt at jeg konkluderte med «ALDRI MER»! Men du skal aldri undervurdere mestringsfølelsen som kommer i kjølvannet etter en opplevd bragd.
Ecotrail 2017 – 48 km
Få dager etter denne konklusjonen fikk jeg en epost fra arrangøren ang 2 for 1 kampanjen. Som asiat (og gift med nordlending med et hint av sunnmøring) er jeg veldig glad i rabatter og gode tilbud. Jeg er tross alt fra et land der pruting (og litt kjefting) er nærmest påkrevd når man handler noe. Nå som jeg slapp å prute på startnummer, måtte jeg jo bare utnytte muligheten. Og siden det nesten var gratis så hvorfor skulle jeg ikke velge den lengste distansen så fikk jeg også mer ut av pengene? Oh yes, Ecotrail 2018 80 fuckings km påmeldt av et brødhue med litt prosecco i blodet. Dette er oppskriften på galskap. Man kan umulig være frisk når man tar slike valg, men løping er ikke for friske mennesker har jeg hørt og det beste er at jeg ikke er alene om å være gal. Ultraløpersyndrom kalles det også.
Oppkjøringen til 80 km løp
Forberedelsen til Ecotrail startet allerede da jeg fikk Didrik Hermansen som min løpecoach november 2017. Det han pleier å si er: «Når man løper lange løp, er det viktig å fokusere på antall timer i uken og ikke antall km i uken. Kroppen skal venne seg til å være i aktivitet i mange timer. For det er nemlig hodet som skal holde deg oppe og ikke beina. Og du har mer å gå på enn du tror».
Hittil i år har jeg løp 1200 km og har brukt over 142 timer, det er nesten det dobbelte av det jeg løp samme tid i fjor. Jeg merker godt at beina har blitt mye sterkere siden forårets Ecotrail. Så coach Didrik har gjort alt rett!
Smiler alltid, nesten, etter hver løpetur.
Forberedelsesperioden har vært som berg og dalbane. Jeg har vært supermotivert, men jeg har også flere ganger hatt lyst til å bare gi opp alt. Jeg vurderte til og med å endre distansen til 50 km, men på en annen side tenkte jeg at dette skulle bli mitt aller lengste og siste ultraløp, så det ga meg en økt indre motivasjon. Den som intet våger intet vinner. Det skader ikke å presse seg selv ut av komfortsonen, så får jeg ta det som det kommer? Det er som å se skrekkfilmer. Det er mange forskjellige meninger om en film, men man vet ikke om den er skummel eller ikke før man har fått sett den selv.
Ecotrail 26.mai 2018
Morgenkos/kaos
Gjøre seg klar for dagens piknikk.
Natt til løpsdagen sov jeg maks 4 timer. Jeg var spent og nervøs, men jeg gledet meg også. Midt på natta våknet jeg av en drøm (eller mareritt). Jeg drømte om at jeg forsovet meg og rakk ikke løpet. Ble helt ærlig litt lettet for jeg trodde at jeg slapp unna løpet, men for en nedtur da jeg oppdaget at det bare var en drøm for klokka viste bare 03.32.
5:30 ringte klokka. Jeg spratt opp av sengen og hoppet rett i dusjen. Til frokost tvang jeg i meg et tonn med havregrøt og drakk 100 liter vann. Det føltes i alle fall slik. Jeg spiste grøt og brakk meg samtidig (sjarmtrollet sitt det!). Magen var så stappa at jeg ble litt bekymret for løpet etterpå.
Fra bygda til byen
I dag valgte jeg å kjøre bil. Da kunne jeg styre selv når jeg skulle hjem. På vei til Oslo måtte jeg stoppe på bensinstasjonen på Ryen for å gå på do. Tissetrengt!!! Jeg parkerte bilen ved jobben og gikk til startområdet. Da jeg kom frem møtte jeg først spreke Neil Dryland, så nydelige Monica Kransvik, så fine og blide Mariann Langås og flere andre løpevenner.
Pep talk fra coachen Didrik Hermansen ved startsområdet. Fikk jeg med meg noe? NOT! Haha
Siste dotur unnagjort 10 minutter før start. Jeg løp ut og skulle til de andre, men så fikk jeg øyet på coachen min, hoppet bort og klappet ham på skuldren. Jeg fikk lykke-til-klem. Tenk, jeg fikk en klem av vinneren av Ecotrail 2018! STAS, hilsen fjortis-Anna. Nå gjentar jeg meg selv igjen, jeg bare ELSKER STEMINGEN HER!
Nervene forsvant og plutselig gikk startskuddet. En etter en, løp forbi meg mens jeg smilte og tenkte «pass dere, om 5 timer skal jeg jaggu ta dere igjen, en etter en!». Er lov å drømme, sant?
«Godt driv og bra posering» langs Akerselva, haha
Første mila gikk opp langs Akerselva. Allerede på Nydalen ble jeg litt forvirret av merkingen, men ble heldigvis ført til rett spor igjen av Even Nedberg og kona Yvonne Olstad. Et veldig sprekt ektepar som jeg slo følge et lite stykke. Etter hvert dukket det opp fire løpere og løp sammen med oss. Blant de var Mariann Langås, Daniel (vet ikke etternavnet) og to til som jeg merkelig nok ikke husker navnet på (bombe!).
Finfin gjeng å løpe sammen med. Fv: navneløs, Daniel, Mariann, Yvonne, JåleDukkeAnna.
Ved Maridalsvatn, tror jeg. Fv. Even, Yvonne, Mariann og meg.
Da vi kom til den første, lengste, bratteste og jævligste motbakken, måtte jeg gi slipp på gjengen. Jeg hadde null sjans å ta følge med dem. Stigningen opp var som sagt hard. Bakken var uendelig lang. Jeg følte jeg aldri kom meg til toppen.
NÅ, var jeg sjefen over meg selv igjen. Både positivt og negativ ved å løpe alene. Det positive er at du kan styre farten din selv uten å ta hensyn til noen andre, det negative er at du blir sløvere og ikke gidder å presse deg selv like mye.
Første motbakke og lårene er allerede sure og sinte.
Det sies at der det går opp så vil det også gå ned. I nedoverbakkene sleit jeg også veldig mye. Steineste og store røtter gjorde meg utrygg, usikker og redd. Jeg kan røpe at jeg ikke har løpt en eneste tur i skogen på mange mange måneder, så jeg har bare meg selv å takke.
Bonden på luftetur. Fjortis posing, peace! (knis)
Terrengløpkurs midt i løypa
Et lite stykke før Sognsvann dukket det plutselig opp en mannlig løper. I alle dager? Var det flere bak meg? Jeg trodde ærligtalt at jeg var baktroppsjefen. Han begynte å prate og viste meg hvordan jeg skulle bevege beina mine i nedoverbakkene på det krevende og ujevne underlaget. «tenk at du er på dansegulvet, la beina flyte og finne rytmen av seg selv». Jeg svarte at jeg ikke var vant til dette underlaget og ville bare ta det med ro så jeg ikke skulle bli skadet. Og for å være helt ærlig så tenkte jeg inni meg «SHUTUPMADDAFAKKA! Det siste jeg trenger etter 20 km med slit og svett er at noen skal gi meg opplæring på terrengløp, hahaha». De som kjenner meg godt vet at jeg ikke prater så mye når jeg løper, men jeg tar igjen dobbelt så mye når jeg ikke løper. Uansett, tusen takk, Ken, jeg vet det var bare godt ment, men der og da ble det bare mer frustrasjon for en allerede sliten og lei asiat. Men makan til «dansingen» din i nedoverbakkene, veldig imponert over deg!
«Dansegulv» du liksom, haha
Surrehode
Ved Sognsvann, urbant bymiljø med flotte og kjente omgivelser fikk jeg humøret tilbake. Vi, eller jeg var litt for opptatt av å nyte den flate grusveien at jeg ikke la merke til at vi hadde løpt feil. 2 ekstra bonus kilometere var så sykt irriterende og ganske frustrerende. På vei opp mot Vettakollen møtte vi flere turgåere. Jeg tror Ken sto og pratet med ALLE turgåerne (jeg trodde jeg var glad i å prate, neida!), så jeg prøvde å utnytte muligheten og snike meg avgårde som en snegle som prøvde å gjemme seg for haren. DER, var han ved siden av meg igjen gitt.
Sure og slitne bein.
Siste rest av vann og energidrikk tømt ned i magen. Det var flere ganger jeg tenkte «NÅ kommer jeg til å svime av!». Jeg så for meg at jeg besvimte, falt, slo meg i hodet, og ble hentet av luftambulansen (ikke dramaqueen i det hele tatt..). Men så heldig som jeg var, fikk jeg vann fra et par turgåere. Fantastisk gode og omtenksomme folk. Jeg krabbet videre opp, og endelig var jeg på toppen av Vettakollen. Alle tunge tøffe og tunge km hittil var gull verdt. Her var det panoramautsikt over byen og fjorden. Jeg lukket igjen øyne, pustet dypt inn, og lot tårene bare renne. Nytelses øyeblikk.
Fantastisk utsikt fra Vettakollen.
Første sjekkpunkt
Jeg så ned på klokka, SHIT! Første sjekkpunkt på Holmenkollen stenger om 1 time! Jeg satt opp farten og måtte si hadet til Ken. Tiden min på første mellomtid ble 5 timer og 54 minutter og 27 sekunder. Under 5 minutters margin og helt KONTROLLERT! Dette måtte jaggu meg være mye mer spennende enn å se finalekampen Real Madrid mot Liverpool. Djises fuckings christ!
Kameramannen ropte: Well done! Da må man bare sette opp farten og rette opp ryggen. Jækla ubehagelig etterpå for å si det sånn.
Heteslag og uventet overraskelse
Neste drikkestasjon var Sørkedalen (50 km). Fra de første kilometerne fra Holmenkollen gikk i motbakke opp mot Tryvann. Det gikk overraskende bra i starten selv etter 30 km med nesten bare motbakker og krevende stier. Det var heller ikke så teknisk krevende. Det var mer krevende her i fjor pga gjørme og vått underlag. Så kom nedoverbakkene mot Sørkedalen. GODE BEIN! HERLIGE BEIN! DIGGE BEIN!
Passerte 46 km og møtte turens første vegg. Nå var kroppen ganske tung og sliten. Jeg begynte å kjenne svimmelhet og kvalme. Jeg satt meg ned og tok en velfortjent pust i bakken. Tårene begynte å renne ut av øynene. Hendene hovnet seg opp og hjertet dunket fort. Jeg ble kvalmere og kvalmere, og måtte til slutt kaste opp.
Tjukke, søte og rynkefrie hender.
Jeg satt og gråt en stund mens jeg prøvde å ta av gifteringen. Nå syntes jeg enda mer synd på meg selv. Første gang på denne turen vurderte jeg å gi meg, på ordentlig. Jeg tok selfie og sendte bilde av gråtetrynet mitt til mannen og la samme bildet ut på Instastory uten kommentar (WTF??? WHY???) som et rop om sympati og trøst? Fikk svar fra mannen:
Det var trøsten sin det! Skikkelig fornærmet men jeg lo litt for meg selv. I det jeg kom meg vekk fra grøfta, plutselig gjorde jeg et stort hopp samtidig som jeg skrek så høyt jeg kunne. ÅH FY FAEN, FY FAAAEN!!! Jeg brølte og hoppet som en psyko okte i tyrefekting. Refleksen var forårsaket av at jeg holdt på å tråkke på en skummel og gedigen 10 cm lang hoggorm. Det finnes faktisk verre ting enn å løpe 80 km i 30 varmegrader, som å bli bitt av en SVÆR hoggorm! Jeg hadde faktisk ALDRI sett en hoggorm i virkeligheten før, og den var jo så nær! Verste overraskelse noensinne! Prøvde nok en gang å få litt trøst:
Fikk trøsten jeg ville ha….
Lettet som en and i vanndammen svømte jeg videre ned mot checkpoint. Det gikk bare få minutter før hjernen min oppførte seg skikkelig ille igjen. De to siste km til Sørkedalen varte i en evighet. Jeg måtte legge meg ned i grøfta med lukkede øyne i noen minutter for å hvile litt. Nå skulle jeg ønske at det kom en hoggorm og beit meg sånn at jeg kunne bryte med god samvittighet. Jeg var så klar for at noen skulle kom å frakte meg tilbake til sentrum.
«Hoggorm kom til meg!» (Nok et dramaqueen-selfie)
Jeg karret meg opp igjen og kom meg til Sørkedalen 13 minutter før cut off. På Sørkedalen hadde de åpenbart det deiligste koldtbordet frem til nå. Det var alt fra nøtter, potetgull, brødskiver med salami, appelsiner osv. Jeg stod lenge og pratet med Eivind Bye (Daglig leder i Runners World Norge) og flere andre, mens jeg heiv i meg brødskiver med salami. For et festmåltid. Det var psykisk oppløftende å snakke med funksjonærene, være blant normale folk, føre en samtale, smile litt og le litt. De ordnet drikke til meg og fylt opp flaskene mine med vann og energidrikk. Fantastisk god service og støtte!
Nå var det «bare» 10 km igjen til neste checkpoint, Fossum (60 km) og jeg hadde to timer på meg å komme dit.
Fra Sørkedalen opp mot Bærumsmarka ventet enda en bratt motbakke på grusvei. Her gikk jeg så sakte at jeg ikke visste det var mulig. Jeg gikk sånn at hendene rakk nesten helt ned til føttene mine. Sjimpanse-gange!
Etter å ha besteget K3, beveget jeg meg sakte inn i Amazonas jungel. Stiene var teknisk vanskelige. Her måtte jeg passe på hvert eneste steg men klarte å falle en gang, slapp uheldigvis unna skrubbsår, så ingen dramqueen-selfie.
Gleden er stor når du ser normale mennesker i jungelen.
Noen kilometer før Fossum dukket plutselig Nicoline Skille opp. Nicoline jobbet som frivillig på Fossum i år og hun kom løpende for å møte meg. (Kjenner en stor klump i halsen her jeg sitter). Tusen takk for den gode omtanken. Jeg setter virkelig stor pris på det du gjorde. Det flotte smilet og de supergode øyne hennes gjorde at jeg ikke klarte å holde tårene tilbake. På vei til Fossum måtte jeg stoppe helt opp en gang for å gulpe opp vann. Ca 1000 meter før sjekkpunktet skulle vi øke vi litt for at jeg skulle rekke tidsfristen, men jeg hadde ikke mer å gi. Ikke på dette ujevne underlaget med røtter, steiner, barnåler, møkk og dritt! Ikke etter 61 km med lidelser, både mentalt og fysisk. Nikoline skrek «DER NEDE» og pekte mot drikkestasjonen. Plutselig klarte jeg å skifte til 6. giret. Jeg løp forbi matdisken, vanndisken, godteridisken og forbi de som jobbet der som holdt på å rydde. Inni hodet mitt sa det konstant «spurt til matta, spurt til matta, spurt til matta!». Jeg hoppet over matta, så ned på klokka, over 60 sekunder for seint.
(Mens jeg skriver dette, kommer alle følelsene fra løpet tilbake. Skulle nesten tro at jeg var gravid for nå gråter jeg igjen)
Jeg gikk rett ned på knærne og begynte å hyle «OH NEI, FAEN FAEN! JEG RAKK IKKE! JEG KLARTE IKKE» Tårene rant som en foss og jeg hulket som et spedbarn som ikke hadde fått mat eller omsorg på lenge. Først kom det en mann som jobbet der. til meg Jeg så på han og klarte så vidt å snakke. Jeg ristet på hodet og sa «jeg rakk ikke, jeg får ikke godkjent løpet» mens jeg gråt. Han ga meg en klem og strøk skulderen min. Rett etterpå kom Nicoline med både potetgull og drikke til meg. Øynene hennes var blanke og triste. Jeg var helt knust. Jeg var helt ødelagt. Jeg var helt nede i kjellern. Jeg hadde verken håp igjen eller troen på meg selv lenger. Nicoline og jeg satt på bakken lenge uten at noen av oss sa et ord. Eneste lyden jeg hørte var lyden av snufsing og gråting og hulking som aldri tok slutt. Så hørte jeg stemmen til Nicoline «Vet du hva, nå har jeg veldig lyst til å kjøre deg tilbake».
Utrolig mange tanker som foregikk i hodet mitt. Å bryte et løp 20 km før mål pga 60 sekunder må være fryktelig bittert. 3/4 av løpet er unnagjort, siste delen blir bare barnemat. Men 60 km (pluss 2 feilløpte km) er uansett knallbra distansepers, så vær fornøyd med det og vær stolt av det, forsøkte jeg å trøste meg selv. Jeg gir meg, tenkte jeg. Nei, det skal ikke skje. Det er ikke aktuelt. Godkjent eller ikke godkjent løp, medalje eller ikke medalje. Jeg driter i det! Jeg skal gjennomføre 80 km i dag, det er målet mitt. Jeg så opp fra bakken med gråtende ansikte og svarte Nicoline «Nei, jeg skal ha 80 km på klokka mi!»
Jeg sendte melding til Didrik og skrev at jeg kom for seint til Fossum og fikk dermed ikke godkjent løpet. Didrik svarte: Gratulerer med distansepersing. Jeg forstår at du er skuffet og var klar for hele distansen. Hadde du klart de siste 20? Jeg er skikkelig imponert over deg. Bra jobbet, og jeg regner med at du er revansjlysten allerede?
Jeg ventet med å svare han.
Ensomhet i den mørke grotten
Etter at jeg tok farvel med Nicoline gikk jeg som om jeg hadde vært på fylla i fem dager. Jeg sjanglet og var ustødig. Jeg var uggen og rusa. Jeg var lei meg, frustrert og jeg var sint. Her snakker vi personlighetsforstyrrelse på høyt nivå! Herfra var det ikke så langt unna Gaustad, kanskje jeg skulle heller løpe rett til Gaustad sykehuset i stedet? Dette var galskap!
Klokka er fornuftlig og tar kvelden etter en lang dag på jobb.
Etter ca 1 km meter fra Fossum gikk klokka tom for batteri (fikk «bare» 63 km på klokka) Rett ned i kjelleren igjen! Jeg satt meg ned, nok en gang. Kroppen min begynte å skjelve. Jeg var kald og jeg frøs selv i den varmen. Mer grining og selvmedlidenhet. Jeg hadde ingen motivasjon eller krefter lenger. Jeg hadde ingen som kunne motivere meg eller dra meg opp. Jeg var helt alene. Helt alene midt i skogen. Å oppmuntre meg selv, var så grusomt tungt, men jeg forsøkte å fokusere på målet mitt, fokusere på å gjennomføre løpet og komme til mål. Jeg prøvde å fokusere på godfølelsen, mestringsfølelsen og lykkefølelsen som jeg «snart» skulle få oppleve.
Jeg tenkte også på boka «Mentaltrening» av Erik Bertrand Larssen der han brukte Frodo, den lille hobbiten i Ringenes Herre som et eksempel på målfokusert tenking. Frodo fikk et oppdrag, han skulle hente Saurons ring til Dommedagsberg. Han måtte gjøre det alene. Klarte han det ikke ville verden gå under. Han var villig til å ofte alt for å få oppdraget fullført. Veien til målet var kronglete og lang. Han møtte stadig nye utfordringer og hindringer. Men det var de små valgene han tok underveis som gjorde at han til slutt nådde frem.
Jeg er jo like liten som en hobbit, så da var det bare å komme meg opp og fortsette ferden min mot sentrum.
Flott utsikt (ca 1 km fra Fossum)
Timer gikk og sola begynte å gå ned. Stien ned Lysakerelva føltes like lang som den kinesiske mur.
Helt alene ved Lysakerselva tenkte tilbake til langturen jeg hadde med en løpevenninne, Liss Vallestrand som forøvrig ble nummer 3 i kvinneklassen 80k med sjukt imponerende 8:56:04. Jeg satte opp farten og tenkte «Hadde du løpt sammen med meg nå, Liss, ville du vært stolt av meg, for det gikk mye fortere i dag enn da vi løp sammen sist!». Tårene rant ustanselig. Denne strekningen gikk opp og ned, opp og ned. Beina var ganske stive og slitne. Jeg hadde vondt i nakken fordi jeg så ned på bakken og føttene mine hele tiden. Røttene og rullesteinene var skumle så jeg måtte holde fokus på hvert eneste steg jeg tok.
Ut av Lysakerselva – for en opptur!
Siste lykkemila til mål
Endelig! Endelig var jeg ute av den mørke og skumle «grotten». Det aller aller aller verste var over, nå skulle jeg bare kose meg med asfalt resten av turen. Men det var ingenting som het kos lenger, for kroppen var så mørbanka etter så mange timer i aktivitet. Jeg innså likevel at jeg kom til å klare og gjennomføre dette løpet, så begynte jeg å gråte igjen, men denne gangen var det stort sett bare gledestårer.
Jeg tok bilde av skiltet og sendte til Didrik hvor jeg skrev: Her er jeg. Bare en mil igjen, jeg SKAL gjennomføre løpet!
Lysaker stasjonen var rett rundt hjørnet.
Fra Lysaker stasjon var det kun asfalt. Herlig asfalt! Deilig asfalt. Jeg løp sakte forbi den flotte Vækerøparken, Bestumkilen, landlige Bygdøy Sjøbad.
Solnedgang ved Væleråparken? Nydelig!
Så kom jeg til den aller siste drikkestasjonen før mål. Der stod An-Margitt Eide og Geir Bjerkestrand. Stor lykke å se dem. Jeg fikk et pizzastykke av Geir og det smakte helt utsøkt. Her fikk jeg fylt på med enda mer vann før jeg løp videre. Ja, jeg løp (og stoppet for å ta bilder), for jeg ville bare bli ferdig med løpet så fort som mulig!
Forbi Aker Brygge, over Rådhusplassen og via Vippetangen hadde jeg konstant klump i halsen. Nå kunne jeg se målet 10 meter foran meg.
Fortsatt mennesker i målområdet! Ubeskrivelig følelse.
Jeg løp sakte, veldig sakte mot Salt og ca 5 meter før målstreken så jeg An-Margitt igjen som ropte: «ANNA, kom og hent medaljen din!». Jeg begynte å gå. Skjelvinger i kroppen, beina, hendende. Jeg brøt sammen i tårer mens jeg fikk medaljen rundt halsen. Jeg var tom for ord. Helt tom. Herregud! Jeg som var innstilt på at jeg skulle reise hjem med tomme hender, og plutselig snudde alt helt om på hodet og over til noe positivt.
To uker før løpet sa Didrik til meg: «Den store jobben er allerede gjort, løpet skal være desserten!»
Og vet dere hva?
DENNE DESSERTEN ER BARE SÅ SINNSYKT GRUSOMT JÆVLIG GOD!!!
Og bare for å være skikkelig gal har jeg meldt meg på Bislett 24 -timers 24.november i år!
Aldri vært så rørt, glad og stolt over et løp før!
Ecotrail la ut dette på Facebook siden deres. Utrolig flott gjort av arrangøren. Bare dette gjør at jeg faktisk vurderer å delta neste år også <3
Årets Ecotrail gikk over all forventning. Det var mer enn nok mat på drikkestasjonene. De som jobbet frivilige var både hyggelige, hjelpsomme og omtenksomme. Jeg kommer helt sikkert tilbake, bare gi meg en uke til når jeg sitter og nyter sommervarmen med et glass prosecco. Men, finnes det ikke Ecotrail 100 km i 2019, altså? Haha
Tusen hjertelig takk for alle de flotte gratulasjonene og all den støtten jeg har fått. Jeg setter umåtelig stor pris på hver og en. Dere er så fantastisk gode! <3
Har fått spørsmål om jeg skal løpe samme distanse neste år?
Jeg vet ikke. Akkurat nå er jeg veldig frustrert og lei meg pga skaden på fredagskveld (en uke etter Ecotrail). Jeg klarte å sparke i en vedkurv av metall/stål og brekke tå nr 4 på venstre foten. Så nå blir det løpeforbud i 3-4 uker. Bittert og utrolig kjipt. Prøver å tenke positivt, men det er utrolig vanskelig akkurat nå.
Tre timer på legevakten på fredagskvelden, dårlig start på helgen!
MEN, altså, sparket i en vedkurv! EN FUCKINGS VEDKURV! AV ALLE TING! Nå fortjener jeg virkelig prisen som årets klumse-JåleJoggerBlogger!
PS. Angående Bislett 24-timers – DET VAR BARE EN SPØK!
Etter Ecotrail 80 km kan jeg konkludere med:
Jeg er ikke den sterkeste, raskeste eller sprekeste vinneren, jeg er bare en veldig veldig sta taper.
//Anna
Mandag etter løpet: Stolt Anna 14 år går med medaljen rundt halsen hele dagen. På toget, på jobben og i Oslo gater.
«Minner for livet»
