Det har vært lite oppdateringer fra meg i det siste. Kort oppsummert kom jeg hjem fra Tenerife i november med et nytt fall i blodverdier, noe som gjorde meg mildt sagt deppa. Jeg hadde ikke lyst å avslutte sesongen med å måtte avlyse nok et løp av samme grunn som i sommer. Men denne gangen var det heldigvis langt fra så ille som sist og dyktige leger på sykehuset fikk raskt satt en ny jerninfusjon (en lengre oppdatering på dette temaet får komme senere). På den måten kunne jeg i det minste reise til Sør Afrika på stigende verdier og delta i løpet, selv om formen ikke var helt der jeg kunne ønske. Uansett form, dette er et løp jeg er veldig takknemlig jeg fikk delta i, for en opplevelse det ble.


Johannes tester beina langs UTCT løypa

Sammen med en venninne, Cathrine, og en løpekompis, Johannes (en av gutta bak løpegruppen Sky Blazers og Stirsdag), tok vi den lange turen fra Oslo til Cape Town. Selv om flyreisen er lang er det heldigvis liten tidsforskjell så man slipper problem med jetlag. Dagene i forkant av løpet ble benyttet til å se litt av Cape Town og samtidig sjekke ut deler av løypa, ordne det siste av utstyr og spise god mat (god mat var det mye av i Cape Town). 100k løpet som Johannes og jeg deltok i startet 04:00 på lørdag morgen, med vekkerklokken på 02:00 ble det ikke mye søvn denne siste natten. Men konkurransenerver gjorde heldigvis (?) at jeg ikke merket mye til søvnmangelen.

Småjentene spaner rute på sightseeingbuss :)

Det var en rolig stemning på start. Andre store løp jeg har deltatt i er det trengsel på startstreken allerede en time før start. I Cape Town der imot tok folk det med ro, først 10-15 minutter før start tok vi oppstilling sammen med deltakerne som skulle løpe 65k løypa. Startskuddet gikk og en bølge av løpere forsvant ut i mørkeret. Denne første kilometeren gikk på asfalt igjennom bygater, det føltes ganske stort å ligge på hjul etter en av verdens beste kvinnelige ultraløpere, Andrea Huser. Så kom vi inn på smal sti og løperne samlet seg på rekke som en lysslange oppover i skråningen rundt Lions Head og videre mot Signal Hill. For et syn det var å se solen stigen opp av Atlanterhavet og dagen gry over Cape Town. Jeg følte jeg gav bånn gass fra start, noe jeg vet er risikabelt i et såpass langt løp, det gjelder jo å ikke brenne kruttet for tidlig. Men jeg vet også, at for min del, klarer jeg sjelden å ta inn mye tid på slutten så det er bedre å starte litt offensivt. Videre fra Signal Hill fulgte vi en ganske lettløpt sti ned mot bunnen av Table Mountain før vi startet på løypas lengste stigning, nærmere 1000m+ fordelt på noen få kilometer opp til toppen av Table Mountain.


Morgengry over Cape Town. Foto: UTCT/Sportograf

Det var fascinerende å se hvor mange av de lokale som var ute på tidlig morgentur opp den samme ravinen vi kjempet oss opp. Det er lett å tenke at vi her hjemme i Norge er flinke til å gå tur i fjellet, men de er kanskje ikke så mye dårligere andre steder? Det var hvertfall veldig kult å se folk i alle aldre, størrelser og fasonger være ute en så tidlig morgen. Og selvsagt er det stas med heiing langs løypa også. Jeg forsøkte å holde fokus og jobbe meg opp den bratte siden. Jeg følte meg ikke kjempesprek men tempoet var jevnt og jeg lå ganske greit an i forhold til mitt eget tidsskjema. Fra toppen rullet det på greit i varmen gjennom fine tekniske stier, et lite stykke på betong og mer fine tekniske stier ned til Constantia hvor drop bagen min ventet. Her fikk jeg fylt opp med gels og Snickers.

Opp, opp, opp Foto: UTCT/Sportograf

Den neste strekningen gikk på sti igjennom frodig vegetasjon. Jeg slet med å få skikkelig flyten her for stien var smal og buktet seg som en slange. Et sted trodde jeg også at en trestokk var et menneske, noe som gjorde at jeg skvatt sånn at jeg skrek ut høyt. Ja ja, mulig løperen som kom et lite stykke bak meg trodde jeg så en slange. De finnes jo der de og, giftige sådanne også, heldigvis var ikke det noe som bekymret meg nevneverdig under selve løpet. Vel fremme ved væskestasjonen i Llandudno (45k) ble jeg tatt igjen av en annen jente. Jeg skjønte raskt at jeg ikke klarte å holde samme tempo og lot henne derfor forsvinne bortover stranden. Det var ikke hvilken som helst strand vi nå begav oss ut på, det var rett og slett en nudiststrand med ‘innbyggere’. Jeg måtte bare le, for jeg tror dette blir en første og siste gangs opplevelse under løp. Noen kilometer langs strand, stier med sand og over ruglete svaberg. Jeg var halvveis i løpet men nå begynte det virkelig å bli tungt. Foran meg ventet stigningen opp til Suther Peak (som jeg senere lærte at de lokale kaller Suffer Peak, og det er ikke uten grunn). Bakken tok liksom aldri slutt og tidvis var det mer klyving og lett klatring enn løping. Det føltes ikke som jeg hadde noe ekstra krefter å gi men det å få oppleve en så annerledes og mer teknisk løype enn det jeg er vant med gjorde det likevel til en spesiell opplevelse.


Min første løpetur over en nudiststrand (!) Foto: UTCT/Sportograf

Så gikk det ned til Hout Bay og nok en væskestasjon bemannet med fantastiske frivillige. Er det en ting som bør nevnes fra dette løpet er det alle de frivillige. Aldri har jeg møtt SÅ mange hyggelige og omtenksomme mennesker. På alle væskestasjonene ble jeg møtt av smilende folk klare til å hjelpe meg med å fylle flaskene mine og helle Cola i koppen min.
Det neste stykket burde vært lettløpt. Men kreftene mine holdt ikke mer enn til gå, løp, gå, løp. Flere ganger måtte jeg finne meg et punkt lenger frem og så sa jeg til meg selv at ‘du må i det minste løpe dit før du kan gå noen skritt’. Det var på denne strekningen jeg løp forbi et eldre ektepar som skulle bli et lite lyspunkt igjennom de siste milene. De stod og heiet langs med veien og takknemlig som jeg er for heiing smilte jeg stort og sendte over noen slengkyss. Jeg så dem igjen flere steder langs løypa og på de tre resterende væskestasjonene. De var ute for å følge sønnen sin som lå ganske likt med meg. Jeg hadde tydeligvis sjarmert dem for de hadde bestemt seg for å vente og heie på meg også den siste biten inn i mål. Jeg må jo innrømme at det gav ekstra energi når jeg gang på gang møtte smil og heiarop fra denne ‘bonusfamilien’.

Ved 70 km hadde jeg et nytt gjensyn med drop bagen min. Tidligere i løpet var jeg litt plaget av smerter under en fot og jeg hadde derfor vurdert å bytte sko. Denne smerten var erstattet med (eller overdøvet av) av en følelse lik gangsperre så jeg bestemte meg for å beholde skoene på jobbe meg mot mål, det var jo ‘bare’ 3 mil igjen, og jo fortere ferdig jo bedre!


Igjennom bølgete skogsterreng Foto: UTCT/Sportograf

Ved 76 km fikk jeg tilbud om en kald svampdusj. For en følelse! Full sommer var et sjokk for kroppen som kom rett fra snø og minusgrader selv om vi var relativt heldige med løpeværet, det var jo ikke hetebølge. Veien videre mot den siste væskestasjonen gikk ganske greit i bølgete skogsterreng. Jeg forsøkte holde tempo så godt jeg klarte mot den siste drøye bakken jeg visste ventet. Med 10 km igjen var det bare bite tenna sammen og komme seg opp disse siste høydemeterne. Men på samme måte som jeg synes bakken opp til South Peak rundt 55k var mye verre enn forventet ble jeg her positivt overrasket, bakken var ikke så lang som fryktet.

På toppen kjente jeg energien steg, nå var det bare bortover og ned til mål. Men likevel, jeg så meg nervøst over skulderen, skulle jeg bli tatt igjen nå på oppløpet? Ingen andre jenter i syne, godt var det. Selv om jeg følte meg bedre kjente jeg at det var ikke mye ekstra energi å ta av og jeg hadde ikke krefter til noe spurtoppgjør denne gangen. 3-4 km fra mål ble jeg tatt igjen av en mann som het Christian og som jeg fikk følge med siste biten inn. Det hjelp å ha en å snakke med, fikk liksom fokuset vekk fra vonde bein og sliten kropp og jeg fikk nok en gang oppleve hvor hyggelige disse Sør Afrikanerne er.

Jeg kunne ikke annet enn å smile stort i det jeg gikk i mål, der stod ‘bonusfamilien’ min og ventet på meg (selv om sønnen deres allerede hadde kommet i mål). Like etterpå var Cathrine og Johannes, som hadde hatt tid å vente litt i mål, på plass. Cathrine hadde løpt 35k løpet på en veldig god tid på tross av at hun løp feil og fikk med noen bonus kilometer og Johannes hadde hatt en kjempedag og løp inn til en knallgod 17 plass i 100k løpet på 12:31.

Glede over å endelig komme i mål! Foto: UTCT/Sportograf

Selv kom jeg inn på 14:04, en tid jeg er godt fornøyd med, særlig med tanke på at jeg stilte til start med en form som var sånn passe. En 7. plass blant damene i et løp som inngår i Ultra Trail World Tour føles stort det også.

Ultra Trail Cape Town var så mye mer enn en fin tid og en god plassering, jeg hadde en tung dag men det er likevel gode minner som sitter igjen. En fantastisk løype, teknisk utfordrende til tider, med en variasjon av fjell, strender, skog og bush. Det var fantastiske frivillige og hyggelige lokale folk. Det var en lang reise for et løp, men med et supert reisefølge og mulighetene til litt sightseeing og god mat ble det jo som en liten ferie. Så om noen lurer, det er definitivt et løp jeg anbefaler for den som skulle ha muligheten!

Jeg gleder meg allerede til nye utfordringer i 2018. Gleder meg til å stille til start med en god form og til å føle meg sterk. Men først er det tid for hvile, løpeskoene er parkert og skal forbli det noen uker fremover.