Jeg skal innrømme at jeg var spent da vi skulle starte første dag. Jeg var den minst løpeerfarne i gruppen, mindre enn to år. Se innlegg Hvordan det hele startet. Jeg gjør det meste av min løpetrening alene, bortsett fra fine løpeturer i helgene med min samboer og lille hund. Jeg hadde derfor ingen idè om hvordan jeg lå an nivåmessig sammenlignet med de andre. Flere av de andre i gruppen hadde løpt ultradistanser og de fleste hadde en del år med løping bak seg. Det lengste jeg hadde løpt i ett strekk var 31.4 km på asfalt.

Bilde fra endomondo som viser ruten og profilen på turen frem til lunsj. Så å si bare oppoverbakker, interessant ;)

Dagen startet med sol, behagelig temperatur og utsikt i alle retninger. Vi begynte i havnen i Puerto de las Nieves, der starten på på den lengste distansen i ultraløpet Transgrancanaria begynner. Det var en spesiell følelse å stå der, se for seg hvordan spente deltakere står å gjør seg klar i mørket til å løpe 127 km sammenhengende frem til mål i Maspalomas. Den lengste distansen starter kl.23 om kvelden. Jeg var glad for at vi skulle løpe i dagslys og overnatte på gode hotell hver kveld. Første dag ga oss ca 27 km og totalt over 2700 høydemeter. Det gikk for det meste oppover hele dagen, ganske så bratt til tider i nydelig natur. Vi fikk alle kjent på litt forskjellig i oppoverbakkene.

Fascinerende bratte stier og fantastisk utsikt. Utsikt nordover mot Las Palmas

Fikk litt Jurassic Park feeling; frodig landskap, ganske så bratt ned og små stier som svinget seg oppover. Vi gikk i bra, stødig tempo. I terrengløp er det alltid en avveielse om det er mer energimessig lønnsomt å gå opp bratte bakker versus det å løpe de opp. Det var mange bratte bakker denne dagen!

Nydelig landskap og mulighet for høydeskrekk-eksponeringstrening for den som skulle ha behov for det.

Kilometervis med idylliske smale stier på kanten at stupet.

De fleste av oss hadde staver med, takk og lov at jeg var en av dem! Hadde kun brukt de på et par svært korte turer tidligere i høst, så jeg var ikke helt sikker på nytten, men det viste seg fort at de skulle bli mine trofaste venner gjennom disse 3 dagene.

Ut av tåkeheimen, storfornøyd, i godt driv med staver.

I sommer på løpecamp, se innlegg Kjemper mot vindmøller første del, fikk jeg høre at min sterke side neppe var oppoverbakker…så selvtilliten min på dette området var noe skjør og jeg var usikker på om jeg hadde trent meg nok opp i høst. Det viste seg overraskende fort at det hadde skjedd markante endringer på den fronten. Det endte med at jeg fikk kallenavnet Speedy, av danskene. De hadde en egen måte å oppmuntre sine medløpere på, det skal være sagt.

De danske brødrende Søren og Mikael, alltid klar til å støtte, oppmuntre og gi motiverende kallenavn :) Tusen takk! Et flott utvalg av compresjonsfarger på leggene, noen av flere fargeutgaver som var å observere på vei over øyen de dagene..

Jeg oppdaget også at jeg trives best i front. Et slumrende og godt skjult konkurranseinstinkt begynte å røre på seg. Pulsen lå, positivt overraskende, der den ideelt sett skulle. Kroppen fungerte bra, ingen vondter. Jeg lurte innimellom på om det kom til å straffe seg å holde et så hardt tempo, men jeg klarte ikke å slakke ned farten. Jentene fra Nord tok det fornuftig og rolig og utnevnte seg selv til baktropp, tror kroppene deres var glade for akkurat det. De var alltid i like godt humør og hadde et utømmelig utvalg av samtaletema, ble helt imponert jeg!

Vår første lunsj; spanske kjøttboller og poteter med Mojosaus, kjempe godt etter hard jobbing. Alle virket glade og fornøyde.

Vi spiste lunsj etter ca 25 km. Vi satt ute i solen og var ganske fornøyde med første etappe. Det ble inntatt spansk mat og nok drikke, slik at vi var klar for siste del. Oppdaget at jeg kunne innta så mye fast føde som jeg følte for, uten at det plaget meg videre på turen, grei erfaring å ta med.

Ultraløper og gjeter Sondre og jeg. Han løp frem og tilbake og passet på at alle hang med og at alle tok riktig avstikker og ikke forsvant feil vei.

Siste 8 km var preget av mye motbakker. Jeg endte opp for meg selv i siste kneiken, ville ikke gi meg selv om jeg begynte å føle meg ganske sliten. Måtte stoppe for å innta en power gum fra Sponsernordic, de var gode å ha tilgjengelig underveis. Måtte også få ut noen kraftsalver med frustrasjon. Hjernen blir primitiv og infantil når den blir sliten. Min hjerne lurte etter hvert alvorlig på hvorfor Sondre hadde ledet oss på en sti som lå OVER hotellet, slik at vi måtte løpe NED igjen for å komme frem, i steden for å ta en rute som gikk direkte opp til hotellet? Måtte minne meg selv på at dette ikke var en tur der vi skulle ta «straka vegen» til mål. Poenget var å løpe lenge og vel på stier i naturen.

Siste etappe etter lunsj. Mot toppen av denne bakken gikk jeg inn i min egen innbitte boble  og måtte kjempe mot hjernens bebreidende og angripende utsagn mot Sondre, no ofence Sondre ;)

Vi endte dagen på Hotell Parador, som ligger i Cruz de Tejeda oppe i fjellene. Et perfekt hotell å slappe av på etter en slik tur. Det bar rett i varmt badekar, ligge å stirre ut i luften og egentlig ikke tenke på noe særlig annet enn å kjenne på en veldig god førstedagsfølelse. Ganske så tilfreds!

Kunne ikke fått bedre utsikt fra hotellet, alt var liksom perfekt. Til høyre i bilde sees toppen av Teide på Tenerife.

Stemningene skiftet raskt, spesielt da tåken kom veltende innover fjellene.

Vi fikk den mest spektakulære solnedgangen over fjellene med utsikt til Teide på Tenerife og El Roque Nublo rett over dalen, før vi inntok en god middag og gikk rett i seng etterpå. Det er typisk for meg etter harde treningsøkter å slite med å få sove, så det kom ikke som noen overraskelse at søvnen ble svært oppstykket den natten. Avkjøling av svett hals gjennom dagen hadde ført til at jeg følte at jeg brygget på en halsbetennelse, men klarte å hindre den i å utvikle seg. Det gikk i vanndrikking og C-vitaminpåfyll gjennom hele natten og litt aktiv visualisering om hvordan jeg skulle våkne frisk og klar for en ny dag i eventyrland.