Fra kaos i Kathmandu til den enkle landsbygda
Lørdag kveld var jeg endelig fremme i Kathmandu, en by fylt av et intenst kaos det er vanskelig å beskrive med ord. Det ble et hyggelig møte resten av gruppen jeg skulle tilbringe de neste to ukene med. Gruppen bestod av folk fra hele verden; Australia, USA, Nepal og Storbritannia for å nevne noen steder. En jevn fordeling mellom kvinner og menn, alle med sine egne mål om hvordan og hvorfor de skulle gjennomføre dette eventyret. Kathmandu gav oss også muligheten til å gjøre de siste innkjøp før vi satte kursen mot Himalaya. Er det noe du kan tenke deg å få bruk på fjelltur får du tak i det i denne byen. Om det er ekte merkevarer er en helt annen sak.
Kjappe fakta
Manaslu Tail Race: Et løpeeventyr som sikrer minner for livet med en kombinasjon av fantastiske stier, vakre landsbyer, vennlige mennesker og et utrolig landskap
Hvor: Himalaya, Nepal
Hva: 9 dagers etappeløp (hvorav 7 konkurransedager)
Vanskelighetsgrad: Høy
Antall deltakere: ca 40
Dag/etappe – lengde – høydemeter opp
Dag 1/etappe 1 – 23.3 km – 1800 m+
Dag 2/etappe 2 – 28.1 km – 1400 m+
Dag 3/etappe 3 – 26.3 km – 1900 m+
Dag 4/etappe 4 – 25.1 km – 1600 m+
Dag 5/etappe 5 – 13.3 km – 1300 m+
Dag 6/etappe 6 – 8.1 km – 350 m+
Dag 7 – 20 km – 1400 m+
Dag 8 – 21.5 km – 1400 m+
Dag 9/etappe 7 – 23 km – 300 m+
Mandag morgen bar det av sted med buss. Det ble mange timer på buss. I 19-tiden på kvelden var vi endelig fremme ved Soti Kohla og ved veis ende, bokstavelig talt. Dette var starten av Manaslu Circuit Trek. En mindre kjent og mindre folksom fjelltur en den mer kjente Annapurna Circuit trek. Men ikke mindre storslått av den grunn. Herfra er det to transportalternativer; for egen maskin eller med muldyr. Manaslu Trail Race er et lett løp i den forstand at bagasje som sovepose, toalettsaker, ekstra energi og noe ekstra klær blir transportert med muldyr. Det eneste vi faktisk løp med i sekken var dagens mat og drikke, samt et ekstra skift med varme klær. Det blir fort kaldt i fjellene når solen går ned og muldyrene er ikke like raske som løpere så bagasjen kom gjerne flere timer etter oss. Utover bagasjetransport var det lite som minte om luksus underveis men det var jo også en del av eventyret.
Tirsdag morgen startet med det som etter hvert ble en kjent rutine. Vekking 06:30, pakking av bagen som skulle med muldyrene, frokost 07:00 og start på dagens etappe rundt klokken 08:00. Men denne første morgenen lå det likevel ekstra spenning i luften. Ingen visste helt hva som ventet og det var heller ikke mange som hadde erfaring med etappeløp av denne lengden.
Dag 1 gikk fra Soti Kohla til Tatopani. Klokken min viste 23.3 km og i overkant av 1800 m+. I stedet for å følge Manaslu Circuit Trek fulgte denne etappen små stier opp i fjellene. Dette gav både flottere utsikt og muligheten til å komme oss litt opp i høyden selv om mål ikke lå høyere enn 900 moh. På veien passerte vi små landsbyer som gav oss glimt av hverdagen i disse fjerntliggende samfunnene. ‘Namaste, namaste’ ropte barna når vi passerte og løp gjerne med oss en liten bit. I mål var det lett å skjønne hvorfor stedet hadde fått navnet Tatopani (varmt vann) da det lå ved utløpet av en varm kilde. Det var mange som var glade for muligheten til en liten kattevask i det varme vannet for dusjing lå det ikke an til disse 9 dagene på tur.
Dag 2 var en noe lengre etappe, men denne dagen fulgte vi stort sett elveleiet opp til mål i Pewa på 1700 meters høyde. Utallige hengebruer ble passert i det vi løp i fra den ene dalsiden til den andre oppover og innover. Etter målgang ble det tid til å se seg litt rundt; det vil si følge stien videre. Denne ettermiddagen begynte større fjell å åpenbare seg langt fremme og det var bare å glede seg til landskapet som skulle møte oss de kommende dagene. I 18–19 tiden var det som vanlig tid for middag. En treretter med suppe, hovedrett og noe søtt ble fortært under lyset fra hodelykter og noen solcellelamper. Maten ble tilberedt av en nepalesisk kokk som var med oss rundt. Arrangørene har valgt å bruke en egen kokk for å sikre best mulig hygiene og i størst mulig grad unngå mageproblemer hos deltakerne. Etter middag fikk vi som regel litt info om morgendagens etappe før det var tid å krype ned i soveposen.
Opp i høyden
Den tredje dagen skulle vi virkelig få smake på høyden. Etappen gikk opp til klosteret Hinang Gompa som lå på 3120 meters høyde. Det begynte å bli tungt å løpe og den siste klatrebiten opp til klosteret kom nok som en overraskelse på mange. På denne tiden av året var munkene på skole i en annen by og vi fikk derfor muligheten å låne munkenes tre sovesaler til overnatting. Høyt oppe i denne gjemte dalen lyste stjerne kraftig når det nærmet seg leggetid og langt borte på et enda høyere fjell kunne vi skimte lyset fra mennesker. Sannsynligvis noen klatrere som hadde gjort opp leir.
Før start fjerde dag ble det tid til omvisning i tempelet som lå i tilknytting til Hinang Gompa-klosteret. Så var det bare å samle det vi hadde av krefter for denne etappen som gikk oppom en slette på over 4000 meters høyde ved foten av Manaslu. Det var en kamp for å komme opp i den tynne luften, men alle var enige om at den storslåtte utsikten var vel verdt strevet. Her var det også anledning å stoppe tidtakingen på et såkalt check in/check out punkt. Arrangørene hadde lagt opp til dette på to etapper for at vi skulle få tid og anledning til å ta bilder og i det hele tatt ta inn over oss landskapet vi løp igjennom.
Store og små til inspirasjon
Femte etappe var relativt kort men når det innebar 1300 meters stigning opp til Manaslu Base Camp på 4800 meters høyde var det langt fra noen lett etappe. Det var imponerende å se hvordan de fire nepalesiske løperne tok seg raskt opp og ikke minst raskt ned igjen. For oss «vanlige» deltakere var dette løpet en fantastisk opplevelse, en annen måte å se og oppleve et annet land og kultur. Det var lett å glemme at de nepalesiske løperne som deltok faktisk løp for fremtiden. Et godt resultat for dem kunne bety muligheten til å delta i store løp andre steder i Asia som igjen gir muligheten til å vinne pengepremier og gjøre en stor forskjell i hverdagen.
Med oss på turen hadde vi en nepalesisk løper som har gjort det stort i mange internasjonale løp; Mira Rai. Hun har tidligere også vunnet Manaslu Trail Race, men på grunn av en korsbåndsoperasjon tidligere i 2016 måtte hun denne gangen ta turen gående. Mira dannet baktroppen, oppmuntret de som trengte det litt ekstra, og fungerte som en mentor for de nepalesiske løperne. Nominert til National Geographics pris «Årets eventyrer», og med et stort smil, var hun en stor inspirasjon for alle deltakerne.
Den sjette dagen skulle vise seg å gi løpeglede en ny mening. Tradisjonen tro ble det arrangert et løp for alle barna i den relativt store landsbyen Samagaon i regi av Manaslu Trail Race. Det var oss deltakere som fikk gleden av hjelpe de små (ca 30 stk mellom 6 og 12 år) med nummerlapper, ta tiden, heie langs løypa og dele ut premier. Det var herlig å se de små gi alt de hadde enten det var Crocs, gummistøvler eller løpesko de hadde på føttene. Etter denne seansen skulle vi selv få teste oss på løpets korteste etappe på 8 km. På 3850 meters høyde ble dette likevel en utfordrende økt.
Den siste stigningen
Så var det tid for to dager uten tidtaking. Først en akklimatiseringsdag hvor turen gikk i rolig tempo opp til den Tibetanske grensen på 5000 meters høyde. Det var spennende å stå med en fot i Kina og speide ut over høye fjell. Det var også godt å slippe konkurransepresset. Selv om de fleste var der for opplevelsen sin skyld var det vanskelig å ta seg tid til å ta bilder og stoppe å nyte øyeblikket i like stor grad som når klokka går.
Den åttende dagen ble vi vekket klokken 03:00. I ly
set fra supermånen som skinte samme natt startet vi på den lange turen over Larkya La og det høyeste punktet på turen. Det var bitende kaldt og de fleste hadde kledd på seg alle lag de hadde med. En tepause og tid til å nyte matpakken på veien gjorde godt. I rolig tempo beveget vi oss videre i oppover til 5150 moh. Toppen var markert med masse fargerike bønneflagg som en fin kontrast til det ellers tørre månelandskapet. Etter passet gikk det nedover, bratt nedover. Etter hvert som vi nærmet oss turens siste tehus gikk pusten lettere og bena raskere. Siden turens start hadde vi tilbragt nettene på tomannsrom i slike enkle tehus. Disse tehusene hadde ikke dusj eller varmt vann i springen så det var godt å vite at om bare en dag skulle vi endelig få skrubbe oss rene igjen.
Alt har en ende
Den niende dagen, den syvende og siste etappen var passe lang og tidvis ganske teknisk. Men huhei hvor det gikk. Ned 2000 høydemeter fikk vi litt ekstra hjelp av gravitasjonen. I takt med mer oksygen gikk bena fortere og fortere og det var ikke bare undertegnede som fikk følelsen av å fly den siste biten ned til mål i Dharapani. Når alle var kommet i mål var det bare å pakke oss inn i små 4×4 biler som skulle ta oss til siste stopp i Besisahar, en varm dusj og en skikkelig seng. Denne bilturen var 5 timer lang i sakte tempo på humpete veier. Det var en befrielse når vi endelig var fremme ved hotellet og kunne strekke på bena igjen men også et antiklimaks siden dette betydde slutten på et intenst eventyr.
Løpet var ferdig og alle hadde vi kommet oss, mer eller mindre helskinnet, i mål. Det var nesten rart å nå skulle gi slipp på de faste rutinene vi hadde etablert. Også leit å forlate menneskene man hadde levd så tett med, blitt godt kjent med og delt opp- og nedturer med. Turen ble avsluttet med en siste felles middag og premieutdeling. Ikke uventet var det seier til nepalesiske løpere både i dame- og herreklassen.
For en som er klar for en real løpsutfordring og samtidig oppleve Nepal på en unik måte er Manaslu Trail Race et virkelig eventyr. Det det koster i form av slit, kulde og mangel på luksus, som rennende varmt vann, får man igjen i et hav av inntrykk, opplevelser og minner som etser seg fast i hodet.
Foto: Elisabeth Borgersen/Richard Ball
