Transgrancanaria 2018

Pling!
Melding fra Kim Johannesen 27. november 2017:
“Jeg stikker nedover til Transgrancanaria i slutten av februar, noe for deg?”.

Transgrancanaria? Det lyder kjent. Jeg var på ferie med kjæresten der for et år siden og så en enorm parade der gamle menn kledde seg ut som damer – kan det være det? Rart at Kim vil ha meg med dit egentlig. Inn på laptopen og google. Aha! Det er et terrengløp, det gir mer mening. 125 kilometer!? Dæven – det er uaktuelt så tidlig i sesongen. 7500 høydemeter!? Hvertfall uaktuelt. Det er jo ikke engang i sesongen sånn jeg regner mitt løpeår. Men det ser jo veldig kult ut …

Slik ble frøet sådd om deltakelse i Transgrancanaria 2018. Takk Kim! Etter noen runder med meg selv, og min trofaste treningspartner Steffen, bestemmer vi oss for å melde oss på distansen 64 kilometer. Inn til påmeldingssiden – utsolgt. 125 kilometer – fortsatt plasser ledig. Hva har vi å tape? Klikk – done. Jeg visste lite om dette løpet før jeg meldte meg på, annet enn at det er langt, hardt og en del av verdenscupen i terrengultraløp. Jeg synes det er veldig gøy å slenge meg litt inn i det ukjente og se hva som skjer. Mektig imponert over at Steffen bestemte seg for å bli med. Hans lengste terrengløp fra før var Hardangervidda Maraton på 44 kilometer. Steffen slengte seg dermed enda mer ut i ukjent farvann enn meg.

Artikkelforfatter Akild Vatnbakk larsen, Kim Johannesen og Steffen Brufladt før start.

Uten skader, med kontroll
Kim har mer erfaring med ultraløp. Han hadde hatt Transgrancanaria på sin bucket-list lenge etter å ha blitt inspirert av Sébastien Chaigneaus “Get ready for trail”-serie på Youtube. Chaigneau er en stor stjerne i ultraløpeverden, som også skulle være med på Granca i år. Kim er gitarist, og måtte i 2015 prioritere spillejobb på by:larm med bandet sitt “Honest John” fremfor Transgrancanaria. I 2018 var han derfor ekstra klar for en varm løpeferie midt i en kald norsk vinter.

Steffen og jeg skriver begge master på Norges Idrettshøgskole (biomekanikk og fysiologi). Yrkesskadet som vi er, setter vi oss umiddelbart ned og ser på hvordan treningen bør gjennomføres frem mot løpet. Vanligvis er vi detaljorienterte og ser på alle mulige småting vi kan gjøre i treningsarbeidet for å være best mulig forberedt. Denne gangen bestemte vi oss for å gjøre det enkelt. Konkurransen er lang og har mange høydemeter – da skal vi ha fokus på mengde og høydemeter i treningen. Det er verken plass eller tid til små finurligheter. Kort oppsummert gjennomførte Steffen og jeg ca 1100 kilometer og 33000 høydemeter fra 1. desember og frem til konkurransen (23. februar). Uten skader, og med kontroll. Det ga selvtillit.

Kim hadde mye av samme filosofi, med fokus på mengde og høydemeter. En forskjell i Kims trening var at han kjørte flere motbakke-økter på tredemølle, mens jeg og Steffen tvang oss ut i kulda, og løp mange høydemeter til blant annet Grefsenkollen, Kolsåstoppen og Vettakollen. Dette skulle vise seg å være en viktig forskjell. Kim dro også ned til Gran Canaria tre uker før løpet og løp gjennom løypa over tre dager, noe som ga verdifull innsikt for alle tre. Han kunne blant annet rapportere om områder som ville bli et stort gjørmebad dersom det ble regn, og en mördar-nedoverbakke ved Fagajesto som har 300 negative høydemeter på én kilometer med teknisk sti. Vi ble også advart mot at de siste 15 kilometrene var forferdelige. På Google Earth ser det ut som en deilig grusvei, men i virkeligheten er det et uttørket elveleie med sannsynligvis verdens mest irriterende rullesteiner.

La beina snakke
Fast forward – vi ankommer Gran Canaria tre dager før løpet og innlosjerer oss i en AirBnB to kilometer fra start. Etter en lat dag med mat og TV-titting drar vi for å hente startnumrene i Maspalomas dagen før løpet. I køen ser vi en kar med fullt løpeutstyr og staver (vi er litt skeptiske til stavbruk).  “Hvem er han fjompenissen med stavene?”. Det er Emmanuel Gault, tidligere verdensmester i terrengultra. Shit just got real. Tror vi skal la beina snakke fra nå av.

Starten på løpet går kl 23 på kvelden, så det er et lite antiklimaks å våkne klokka ni på konkurransedagen og innse at det er 14 timer til start. Etter flerfoldige timer med spising, latskap, dårlig humor og pakking av sekk står vi endelig på startstreken.

Starstruck og offensiv
Alle tre har meldt seg så i pulje 1 med forventet sluttid under 19 timer. Jeg legger litt stolthet i å prøve å forutse sluttiden min før et løp. I et terrengultra er det mye vanskeligere å beregne enn i et flatt asfaltløp. Den beste metoden jeg har funnet er å finne et tidligere resultat fra en deltaker jeg har løpt mot før, og bruke kvalifisert gjetning. I 2017 var jeg en time bak Didrik Hermansen i Ecotrail 80 km, og han har fullført transgrancanaria på 13 timer og 30 min. Med utgangspunkt i dette satte jeg opp et worst-case scenario med sluttid på 18 timer, og et best-case scenario med sluttid 16 timer. Plassering har man liten kontroll over, men jeg hadde et halv-hemmelig mål om å bli topp 50. Steffen og jeg viste tilnærmet identisk form på trening, og vi hadde derfor mye av de samme målene for løpet. Et stort spørsmålstegn for Steffen var imidlertid om muskulaturen kom til å overleve siste halvdel av løpet, ettersom han aldri har løpt så lenge før.

Ti minutter før start oppdager vi at vi står litt vel langt fremme i feltet. Vi har verdensstjerner som Tim Tollefson, Pau Capell (fjorårsvinner) og Sebastien Chaigneau to meter foran oss. Kim har et nærmere forhold til disse overmenneskene enn meg og Steffen, og så rimelig starstruck og glad ut der han stod. Kim: “Vi skal ikke gå litt lenger bak i feltet?”. Nei, dette er offensivt, tenker jeg. Ingen vet hvem vi er, og da har vi alt å vinne. Fem, fire, tre, to, en – pang!

Fra strand til fjell
De tre første kilometerne går på stranda i Las Palmas, og det spruter sand fra utallige løpesko rundt oss. Mens 90 prosent av feltet løper rett frem på stranda, løper jeg, Steffen og Kim ned mot havet. Folk kaster rare blikk. Skal dere ta dere et bad nå? Vi har funnet ut at sanda er hardpakket og lett å løpe på lenger ned mot havet. Etter et halvt minutt følger flere etter oss. Du trenger ikke være verdensstjerne for å gjøre research og ta smarte valg.

Etter fire, fem kilometer ligger alle tre fortsatt sammen. Det gjør meg veldig glad, for vi har et mål om å kunne holde sammen så lenge som mulig gjennom natta. Å løpe sammen med noen du kjenner om natta er en stor fordel. Moralsk støtte, oppmuntrende ord og hjelp dersom noe skulle gå galt er viktigere enn å vise hvem som er sterkest i første halvdel av løpet.

Tåler lårene dette?
Kim synes tempoet er noe høyt, og holder sitt eget tempo opp første bakken. En knøttliten franskmann ved navn Sébastien Chaigneau passerer Kim halvveis i bakken. Er dette virkelig, tenker Kim? Jeg og steffen holder fortsatt sammen. Vi beveger oss gjennom kupert terreng som veksler mellom asfalt, grus og mindre stier. Mange løper fra oss i bratte motbakker med korte lette steg, mens vi velger å gå med hendene på knærne og spare beina. Hver gang noen løper fra oss tar vi dem igjen i neste nedoverbakke uten at det koster noe ekstra. “Kynisme er bra i et ultramaraton” tenker jeg. Det er overraskende mange lokale ute i smågatene og heier midt på natta. “Venga, venga! Animo!”. Utrolig gøy.

Etter ca. fire timer med løping føler Steffen marsjfarten er noe høy i motbakkene, og sli
pper. Vi ville holde sammen, men samtidig vil begge gjøre sitt beste. Alt er fair. Etter en halvtime merker jeg at jeg er mer utrygg når jeg løper alene, så det er med glede jeg hører en løper tar meg igjen. Matthias fra Tyskland blir min kompanjong gjennom resten av natta. Han er rolig, hyggelig og ekstremt god til å løpe nedover. Vi snakker sammen, og samarbeider godt. Det eneste som bekymrer meg er at jeg til tider ligger bak denne tyske maskinen i utforkjøringene i 3.30-fart på kilometeren. Tåler lårene dette?

Alt kan skje underveis
En halvtime bak oss føler Steffen seg i kjempeform og har stabilisert tidstapet. Han sliter imidlertid med blemmer på føttene, og må begynne å gå i nedoverbakkene på grunn av smerten. Etter å ha kjempet tappert med håpløst såre føtter i over tre timer må han kaste inn håndkleet. Utrolig kjedelig.

Kim har klart seg bra gjennom natta, men løpet preges av to fall i tekniske utforkjøringer. Et av fallene skjedde i den frytinngytende Fagajesto-bakken. Begge hendene, knær og den ene hofta er forslått, og etter fall nummer to er Kim usikker på om dette kan holde helt til mål. Kim har et vennlig, mykt ytre vesen, men er hard som en industriell diamant i slike situasjoner. Med sterke smerter kjemper han videre.

Små, store gleder
Rett før soloppgang har jeg mistet Matthias etter han på mystisk vis forsvant for meg ved matstasjonen i Artenara. Det er utrolig deilig at det blir lyst. Hodet kjennes 10 kilo lettere når hodelykta kan pakkes i sekken. Det frodige landskapet og de flotte utsiktene åpenbarer seg. Nå starter løpet, tenker jeg. Til nå har jeg løpt i min egen boble. Jeg kjenner at jeg trenger mer motivasjon, og sjekker kjapt klokka for å finne ut hvordan jeg ligger an. Den matematiske delen av hjernen har kortsluttet, men jeg finner ut at jeg ligger nærmere en sluttid på 16 timer enn 18. Det gir krefter.

Bakken opp mot toppunktet av løypa er fantastisk fin, om enn lang som et vondt år. På toppen løper vi samme vei frem og tilbake til landemerket Roque Nublo, og jeg ser Matthias komme løpende mot meg. Det betyr at jeg bare har tapt fem, seks minutter. Vi smiler og gir hverandre en high-five uten at et ord blir sagt.

Neste matstasjon er Garanon, der løperne har sine drop-bags tilgjengelig. Jeg skifter til tørre sokker og sko og ny singlet, drikker kjapt en kaffe og putter musikk på øret. Tørre bein gjør at jeg føler meg som en ny mann.

Man skal ikke kimse av nedoverbakker
Herfra går det nedover. Mye nedover. Jeg kjenner at det begynner å røyne på. Lårene er vonde, og det er vanskelig å stokke bena. Her sliter Kim, og må til tider gå i de bratte nedoverbakkene. Motbakke-øktene på vinteren er gull verdt, men nedoverbakkeløping blir det lite av på treningssenteret.

Med 35 km igjen er jeg så sliten at hjernen tydeligvis har fortrengt mye av det som har skjedd. Det jeg husker best er at det er altfor varmt, altfor mye nedover, og at én løper tar meg igjen og løper fra meg. De siste fire timene blir en kamp mot psyken. Folk langs løypa som heier ser bekymret på meg når jeg passerer. “Det går hvertfall fremover” tenker jeg. Skiltene som indikerer distanse til mål viser konsekvent fem kilometer mer enn det jeg selv tror. Med ti kilometer igjen ser jeg at jeg har løpt i 14,5 timer. Så lenge jeg ikke bryter helt sammen blir det en god tid. Min egenskap til å fortrenge smerte kommer godt til nytte, og jeg karrer meg til mål på sluttiden 15 timer og 40 min. Ingen jubel, kun lettelse over at det er over. Etter en time i syketeltet med intravenøs væske får jeg høre at jeg ble nr 25. Flott det. Jeg vil bare hjem.

Dagen derpå
Kim har gjennomført til tross for en sterkt forslått kropp, og klarer målet sitt om å bli topp 100 med minste mulige margin. Nr 98 totalt, og en sluttid på 18 timer og 35 minutter står det respekt av.

Steffen er ikke i verdens beste humør etter å ha haiket med tilfeldige polakker og spanjoler til mål etter å ha brutt etter 70 kilometer. Blikket hans uttrykker likevel bare en ting: Revansj!

Det er ikke før neste dag jeg kan se tilbake på løpet, og kjenne meg stolt og glad over egen prestasjon, og sette pris på den flotte opplevelsen løpet var!

Jeg vil anbefale dette løpet på det sterkeste til de som lurer på å være med. Du kan velge mellom distander fra 17 til 265 km. Her er det noe for alle. Er du en ensom ulv som vil ha selskap, er det bare å ta kontakt med andre nordmenn som skal være med. Totalt 63 nordmenn deltok i 2018. En sydentur som ikke koster skjorta midt på vinteren er heller ikke feil.

Praktiske tips til fremtidige deltakere: 

• Ikke legg gels i håndbagasjen – masse styr i sikkerhetskontrollen.
• Før du drar, skriv startnummeret ditt på alle gels og barer med vannfast tusj – krav fra arrangøren.
• Dersom du er med på 125 km, pakk sterk solkrem, og solbriller/caps i drop-bagen du etterlater på Garanon.
• Last inn gpx-fil av løypa på klokke eller mobil. Løypa er godt markert (med reflekser), men det er lett å løpe feil om natta.
• Hent drop-bagen din dagen etter løpet – vi ventet en dag ekstra, og da var de sendt til et annet sted.
• Det er et krav til kapasitet til 1,5 liter drikke i sekken, men ikke fyll på mer enn én liter. Mat- og drikkestasjoner kommer tett og da slipper du å drasse på ekstra vekt.
• Hold følge med medløpere om natta, det er gull verdt å kunne “slå av hjernen” og ligge på hjul.
• Bruk sko du vet du ikke får blemmer og gnagsår av.
• Menneskekroppens maksimale evne til å ta opp karbohydrater er på 1,2 gram/kg/time, det vil si for eksempel 84 gram per time for en person på 70 kg. Regn ut hvor mye mat du bør konsumere basert på estimert sluttid.
• Test ut samme type gel/barer/annen mat på minst én langtur før selve løpet. 

Til alle som bestemmer seg for å være med på Transcrancanaria 2019, lykke til!

Gira på mer lesning om ekstremsport i fjellet?
Les denne: Mitt møte med Ultra Sierra Nevada