Livet består av tilfeldigheter, flaks, og uflaks – kombinert med pågangsmot eller apati. Det hjelper ingenting å få verdens beste mulighet servert på et sølvfat, hvis du ikke er våken nok til å ta den. Heldigvis var jeg våken denne helt vanlige novemberdagen i 2013, der jeg satt i sofaen hjemme på Oppsal. Med ett øye på mobilen og ett øye på en tv-serie var det ikke mye som tydet på at dette skulle bli en kveld av stor betydning. «Påmeldt Cross du Mont Blanc 23 km» tikket det plutselig inn på Facebook. Det var nabo og treningskompis Thomas Haug som hadde gitt seg selv en skikkelig utfordring i 40-årsgave. Noen få minutter senere, etter en lynrask avklaring med både kona og nevnte treningskompis, så var jeg også påmeldt dette smått legendariske løpet. Det var det bare å se frem til 1500 høydemeter i Alpene. Auda.
Jeg startet ikke på scratch denne novemberkvelden. Kombinasjonen av veldig små barn og kort tilgang til Østmarka hadde fått meg ut av mange års eksil i sofaen. Jeg hadde også rukket å debutere med startnummer på brystet. Det er likevel en lang vei fra 10 km på Lørenskog til halvmaraton i Alpene. Hvis jeg skal komme med en liten innrømmelse, så er det at jeg ikke er særlig impulsiv og slettes ikke liker meg utenfor den komfortsonen som alle sier at man bør komme seg ut av. Snarere tvert imot. Jeg liker å ha kontroll og gjøre noe jeg vet jeg kan fikse. Likevel må man noen ganger gi seg selv en utfordring som flytter rammene for hva man tror man kan få til. Hvis ikke står man på stedet hvil og slutter å leve. Jeg pleier derfor å si at 40-årskrisa er det beste som har skjedd meg. Utfordringen med Chamonix var perfekt for den pumpet virkelig nytt liv rundt i blodårene mine. Og nå tok det ene det andre.
Thomas og jeg meldte oss raskt inn i Bøler IF. Nå skulle det satses. Frem til nå hadde treningen vært noe jeg nærmest ubemerket hadde tatt tak i. Etter påmeldingen til Chamonix vokste den frem til å bli en skikkelig lidenskap. Jeg skulle til Alpene for å levere. Den saken var klar! Konsekvensene av en slik plutselig ungdommelig treningsiver kan bli fatale. Og sånn gikk det også med meg. Kneet taklet ikke den plutselige økningen i intensitet og antall kilometer. Det var et faktum: Jeg var skadet.
Vinteren 2013 ble derfor svært tung. Den ble ikke bedre av at jeg fikk en fysioterapeut som var like skeptisk som hun var uerfaren. Hun så på MR-bildene med så mørke øyne at det er rart jeg ikke sluttet med løping der og da. Noe i duren av «du må nok belage det på at du aldri kan løpe igjen uten å kjenne smerter i kneet» var tung kost for en nyfrelst løper. Men jeg hadde slettes ingen planer om å gi meg. Jeg hadde jo ikke engang startet!
Ferden gjennom vinteren og våren besto av mye læring. Jeg hadde knapt rukket å bli en løper før jeg befant meg i en situasjon der jeg var skadet, drev med alternativ trening, betalte i dyre dommer for nålebehandling, og ikke visste om jeg kunne løpe igjen. Det bygde karakter dette her, og jeg holdt ut takket være løpet jeg var påmeldt (og flybilletter som ikke lot seg avbestille). I mai fikk jeg tatt ny MR og fikk en ny diagnose av en senior på Martina Hansens Hospital. Han så ting annerledes og plutselig var jeg friskmeldt! Oh yeah!
I løping er tålmodighet en dyd. Og når du på kort tid skal komme i form til en konkurranse, så er det en prøvelse. Jeg liker normalt sett å finne ut ting alene, men det halve året som støttemedlem i Bøler IF Friidrett hadde lært meg at det er mye god kunnskap å hente hos erfarne folk. Nabo Thomas er en pedagog av rang, og Bølers Herman Bruun er en ringrev som kan alle triksene. Vel utstyrt med to gode mentorer sugde jeg til meg alt jeg kom over av kunnskap om løping. Siden jeg ikke kunne noe fra før av, lærte jeg noe nytt hele tiden om temaer som pulssoner, antall millimeter dropp på løpesko og terskeltrening. Samtidig som kunnskapen vokste, begynte jeg også å skjønne at det var noe som het «løpemiljøet». Jeg begynte å kjenne igjen folk, og etter kort tid kjente jeg mange.
I Facebook-gruppen «Vi som liker å trene i Østmarka» (Hei Petter Skippervoll!) hadde jeg sett at det var en gjeng ivrige karer som løp bakkeintervaller på Haugerud. Midt i blinken, skulle det vise seg. Det samme var gratisløpet Sognsvann Rundt Medsols. Begge steder fikk jeg nye venner og kom samtidig i bedre form. Når jeg omsider satt på flyet til Chamonix var jeg derfor, mot alle odds, klar for oppgaven. Løpet kom på et perfekt tidspunkt.
Selve løpet ble en like våt og kald som fantastisk opplevelse. Det var tåke, regn, og en sikt som gjorde at jeg like godt kunne løpt i Østmarka. Det viktigste var likevel at kroppen funka, at kneet ikke streika, og at jeg kjente hvor gøy jeg syntes det var å løpe med startnummer på brystet. Tidligere hadde jeg sett på konkurranseløping som fullstendig tåpelig. Man vinner jo uansett ikke! Men så feil kan man ta. For her, midt oppe i tåkeheimen over den franske landsbyen Chamonix, ble en konkurranseløper født. For hvert steg jeg tok, følte jeg at jeg vant. Det hjelp selvsagt på humøret at jeg presterte over alle mulige tenkelige forventinger og kom i mål på en 32. plass sammenlagt. Jeg hadde funnet meg selv og har aldri sett meg tilbake. I de fem årene som har gått siden da, har jeg løpt minst 50 konkurranser. Og selv i en alder av 48 år jakter jeg fremdeles nye personlige rekorder.
Du trodde kanskje denne teksten kom til å handle om løpet Chamonix Halvmaraton. Det trodde egentlig jeg også at den skulle gjøre. Den handler derimot om noe mye viktigere: Om veien mot målet. Det er der man er, hvis man er en løper. På en vei, eller på en kronglete sti. Mot et mål.
Om Runner’s World-stafetten
Alle løpere har sin unike historie. I Runner’s World-stafetten vil vi enten høre om én konkret løpsopplevelse som har satt spor, eller historien om hvordan du ble en løper – hvordan startet det hele? Ønsker du å dele din historie, eller vet du om noen som kan inspirere med sin? Send en mail til sara@runnersworld.no og merk emnefeltet med Runner’s World-stafetten.
Les andre etapper av Runner’s World-stafetten her:
Mitt møte med Ultra Sierra Nevada
Midtlivskrise i et par løpesko
Fartsfest i Firenze
Jeg er bygget for å peise flat asfalt
