Fyll opp kaffekoppen og sett deg godt til rette. Her kommer en beretning fra årets utgave av Ultra Sierra Nevada.

Her får du lese litt om:

  •         Logistikken
  •         Løpet
  •         Spanjolene som pratet trøndersk
  •         Bruk av staver
  •         + mye nerding om ultraløping

Før du leser dette, må du legge deg på minnet at du aldri vil finne meg i toppen av resultatlista, og mest sannsynlig aldri på den øverste halvdelen heller. Det er ikke derfor jeg driver med denne galskapen. Jeg gjør det for å kjenne på mestringen, og for følelsen av å komme i mål – den er PRICELESS.

Etter målgang skriver jeg følgende på Instagram:
”Av og til er det mellom ørene det sitter. Allerede før starten gikk hadde hodet begynt å lete etter unnskyldninger for at jeg ikke skulle gjennomføre løpet. Hva skulle jeg bruke som unnskyldning?
Ved å glemme målstreken og heller fokusere på de mange delmålene underveis, tok jeg meg gjennom løpet bit for bit – en ubeskrivelig mental seier å se tilbake på i etterkant”

Skal, skal ikke?
Vi hadde sammen med svigers ordnet oss med tur til Spania i Albir 7.–21. juli. Som jeg ofte pleier når vi skal på tur, sjekket jeg google også denne gangen: ”løp i Spania juli”. Det gikk ikke mange tideler før ”Ultra Sierra Nevada” lyste mot meg fra skjermen. Første tanken som slo meg var at 100 km i Spania i midten av juli kan bli i varmeste laget for en nordmann som ikke takler varmen så alt for bra, og som syntes at det å løpe 28 km i loppet med hele 17 varmegrader var i varmeste laget.

Arrangementet hadde også distansen 10 km, maraton og 62 km – så det fantes alternativer til 100-kilomteren også.

Ferien nærmet seg samtidig som påmeldingsfristen var i ferd med å løpe ut. Etter klarsignal i fra høyest hold, fikk jeg omsider meldt meg på den lengste distansen. Det må i den sammenheng sies at jeg har en dårlig egenskap som gjør at jeg alltid må velge lengst distanse, selv om det i dette tilfellet hadde vært bedre å gå for 62 km enn 100 km.

100 kilometer it is! Så var det å komme seg til start…
Nok om det. 100 km skulle jeg uansett delta på. Det jeg kanskje ikke hadde studert så alt for godt på forhånd, var at løpet skulle starte klokken 12 på natta – og at det var 400 km fra der vi bodde (trodde ikke Spania var SÅ stort…) Jeg sjekket opp mulighetene for å komme meg dit både med buss, tog og bil. Buss var i utgangspunktet lite aktuelt og tog ble etter hvert også uaktuelt når oppsatte tider passet dårlig. Særlig med tanke på uvissheten med hvor lang tid jeg kom til å bruke på løpet.

Jeg fikk ordnet med leiebil her i Spania, og satte kurset mot Granada klokken 12 fredag formiddag. Utleieverten bemerket at det var litt lite drivstoff på bilen, så jeg burde fylle den ganske så snart. Som den blåøyde nordmann jeg er, regnet jeg med at i Spania er forholdene som i Norge. Er det motorvei  er det bensinstasjon der også, men den gang ei. Jeg kom meg ut på motorveien og bilen viste at jeg hadde 30 km igjen på tanken. Kilometerne gikk – ingen bensinstasjon, og jeg var nede på bare 20 km igjen på tanken. Jeg begynte å få bilder i hodet: nordmannen som sto der i veigrøfta med tom tank og minimalt med spanskkunnskaper – Yo no habla espanol… Jeg fant meg en parkeringsplass og fikk googlet nærmeste bensinstasjon. Når jeg omsider rullet inn på stasjonen i Benidorm sentrum hadde jeg hele 3 km igjen – puh!  Med full tank var det bare å sette snuten mot Granada 400 km lengre sørvest.

Stedet for utdeling av startnummer hadde jeg plottet inn på GPS-en. Nå var det bare å holde klampen i bånd. Med fin motorvei og stort sett fartsgrense på 120 km/t var det fort gjort. Framme i Granada kom jeg meg fort ut av sentrum og mot det stedet hvor startnummer skulle hentes. Jeg snirklet meg gjennom hårnålsvinger og trange enveiskjørte gater. Endelig framme – men nada! Kunne virkelig dette være rett plass? I den trange gata oppe i skråningen ovenfor byen var det absolutt ingen ting som tydet på at det skulle foregå et ultraløp her om bare seks timer. Etter flere runder hit og dit, opp og ned, sjekket jeg siden til arrangøren på nytt. Det viste seg da at adressen jeg skulle til og kartet de hadde ”pinnet” ikke stemte overens – Arrrrrrrrrggghhhhhh!!! Etter å ha rotet bort en time med kjøring hit og dit, var jeg nå omsider på rett kurs.

Jeg kom inn til sentrum av byen og til Paseo del Salon der starten skulle gå om 6 timer. Neste punkt på agendaen var å finne plass til leiebilen. Jeg hadde ikke ordnet med hotell så leiebilen skulle da bli mitt hjem og forberedelsesrom fram mot starten – ”soverom, spiserom og dass på samma plass”. Planen var også at jeg skulle få meg noen timer på øyet her når løpet var ferdig.

Norske ultravenner
Noen dager før start, hadde jeg postet ett innlegg i gruppa ”Norsk Ultra” på Face. Er det flere norske som skal delta i årets utgave av Ultra Sierra Nevada? Det hadde jo vært artig å komme i kontakt med flere likesinnede nordmenn og ikke minst noen å utveksle noen ord med før start. Hva var planen, forventningene og bekymringene før start? Det gikk ikke mange minuttene før jeg fikk respons fra Eivind Svellingen, vi ble etter hvert som løpet nærmet seg enige om å møtes over en kopp kaffe.

Med beina fatt trasket jeg gjennom byen for å lenke opp med Eivind i lobbyen på hotellet hvor han bodde med sin familie. Vi gikk for samme bestilling i hotellbaren – one black coffe and a big bottle of water. Praten gikk løst – og kanskje litt nervøst mellom oss. Hva ventet oss der ute? Jeg tror vi var innom alle de temaene ”nykjente” ultraløper prater om. Valg av sko, spise- & drikkeplan, bruke staver eller ikke, samt hvilke forventninger hadde vi? Vi avtalte til slutt at vi skulle møtes ved startområde to timer før start.

Det var med litt mindre høye skuldre jeg trasket tilbake til ”hjemmet” mitt nede i parkeringskjelleren. Jeg hadde nå ca to timer på meg til de siste forberedelsene før jeg skulle rusle bort til starten bare 3-4 minutters gange fra hjemmet mitt. Dagens middag ble fortært i passasjersetet, den besto av en 1 stk salttablett, 1 stk knusktørr baguette, 1 liter med vann, 1 Snickers og 1 boks cola – et herremåltid!

Før jeg dro fra Albir hadde jeg klargjort både løpevest, dropbag som skulle fraktes til 68 km og sekken med klær som skulle fraktes til målområdet. Jeg var sikker på at alt var i orden, men jeg måtte likevel gå igjennom alt én gang til. Må innrømme at jeg fikk en del rare blikk i det jeg hold på å line opp alt utstyret mitt bak bilen nede i kjelleren. Med alt pakket tok jeg turen til omkledningsrommet (bildøra på vidt gap) og fikk på meg dagens outfit. Mine mannebryster ble polstret med sportstape og sprekken der bak fikk en solid neve med Vaseline. Her skulle ikke noe overlates til tilfeldighetene – og unødvendig smerte.

Planene
En plan for inntak av mat og drikke er alltid greit å ha gjennomgått før starten av et ultraløp. Jeg hadde før avreise til Spania kjøpt inn mer enn nok av både gel og sportsbarer. I tillegg hadde jeg kjøpt inn litt ekstra godteri (søtt og syrlig gelègodt). Resten av næringen skulle bestå av det arrangøren tilbød på matstasjonene. Med hele 9 matstasjoner syntes jeg arrangøren hadde vært rause selv til ultraløp å være. Lengste strekket var på 13km, så det skulle gå fint å ta seg fra Check Point (CP) til CP. Det var i alle fall min mening før start.

Videre var planen at jeg hvert 30. minutt skulle trykke i meg litt gel og en munnfull med sportsbar. I tillegg skulle jeg drikke 1 liter med vann mellom hver CP på natten og 1,5 liter mellom CP når det ble lyst. Jeg hadde en plan om å kjøre korte stopp (kun etterfylling av drikke og noen never med mat/snop) ved CP 1, 3, 5 og 7. Deretter skulle jeg bruke litt mer tid på CP 2, 4, 6 og 8 (tid til å sette meg ned, samt spise og drikke rikelig + salttablett).

Planen for løpingen var å prøve å ”kose” meg så lenge som mulig, men likevel prøve å komme meg så langt som mulig før solen sto opp – ref. mitt forhold til varme. Jeg skulle bruke mine ny innkjøpte!!! staver og jeg skulle gå i motbakkene. Lette partier skulle jeg utnytte til å holde god fart (god fart spiser kilometer til frokost).

Løypa
Med 100 km i spansk fjellterreng og ca 6000 positive høydemeter/4500 negative høydemeter, bød arrangøren virkelig opp til dans. De var til og med såpass rause at de i løpsbeskrivelsen skrev ”Når du er ferdig med startflaten (les 300 meter), er løypa mer eller mindre konstant stigning eller nedstigning…” Fra km 70–95 skulle det være mer eller mindre konstant stigning, hvorav de 5 siste var en såkalt vertikal kilometer (1000 sammenhengende høydemeter).

Før
start – er hodet med?
Klokka ble 22, og jeg var på plass i startområdet. Satt meg ned på en benk for å vente på at Eivind m/familie skulle dukke opp. Mens jeg satt der kom en tanke som hadde streifet innom hodet flere ganger i løpet av dagen: ”Har jeg virkelig lyst til å utsette meg for dette?”. Svaret i hodet var ikke akkurat det jeg ønsket. Jeg er sjelden nervøs foran ultraløp, men denne kvelden var jeg både urolig og nervøs. Kroppen var der, men hodet var ikke der jeg ønsket…

Eivind og gjengen dukket endelig opp og hode kom seg bort i fra de dårlige tankene. Hentet startnummeret og fikk tatt det obligatoriske ”Pre-race”-bildet før jeg satte meg ned på benken igjen for å prøve å nyte alle inntrykkene rundt meg. Et yrende liv skapt av en litt overivrig Spansk speaker som dundrer på med favorittlåt etter favorittlåt – Thunderstruck og High way to Hell (AC/DC), Run to the Hills (Iron Maiden) og mange flere. Denne karen kunne virkelig skape god stemning! De som har opplevd TransGranCanaria vet hva jeg snakker om her.

20 minutter før start trekker vi inn i startbåsen. Stemningen og trykket her er et kapittel for seg selv – det må bare oppleves! Ingen ord kan beskrive dette til det fulle.

På forhånd hadde Eivind og jeg pratet litt om ambisjonene for løpet. Hva var målet? Jo, vi hadde i utgangspunktet sammen mål. 1: Gjennomføre, 2: Ha en positiv løpsopplevelse og 3: komme i mål på under 20 timer. Vi hadde ikke avtalt at vi skulle holde sammen, men at vi skulle ta det som det kommer. Uansett løpsplan hadde jeg planlagt å ta det easy peasy de 24 første kilometerne og så fikk jeg ta det deretter. Eivind visste jeg var en habil ultraløper som blant annet kunne skilte med en respektabel 30. plass i Ecotrail Oslo. Dette i tillegg til sydentemperatur, skjønte jeg ganske umiddelbart at jeg ikke skulle prøve å henge meg på ham.

Startskuddet går
Diez, nueve, ochi… tres, dos una Buen viaje – god tur!!!!!!!! Stemningen er elektrisk i det vi skulder ved skulder løper igjennom parken og inn på brosteinsbelagte gater. Sånn løper vi de først hundre meterne inn til den første motbakken begynner. Eivind fortsetter i godt driv, mens jeg legger inn krabbegiret for å bruke minst mulig krefter opp bakken. Åpningsfarten og intensiteten til folk har jeg sluttet å legge meg opp i, men jeg må likevel stille spørsmålstegn med de som allerede i førts bakke puster som en hvalross. Er du virkelig sikker på at du har meldt deg på riktig løp? Er du klar over hva du har begitt deg ut på?

De første 6–7 kilometerne går vekselvis gate opp og gate ned, opp trapper, gjennom trange smug med plass til maks to løpere i bredden. Plutselig har vi en gjeng som har vært og hentet seg take-away pizza midt blant oss. Tror ikke at duften at svette var med på å øke deres appetitt den kvelden. Vi passerte så et hushjørne hvor det står en bukett rødvinsmarinerte damer med STORE utringninger som tilbyr oss refrescos – forfriskninger –mens de ler.

Hodet mitt sliter fortsatt. Skal jeg kaste inn håndkledet allerede? Jeg forøker å svelge kamelen, men tanken slipper ikke helt. Jeg titter ned på klokka og det har gått 30 minutter. Tid for å trykke første gel inn i trynet og skylle den ned med vann. Vi har nå begynt å bevege oss ut av byen. Gatelysene er borte og når jeg ser framover, er det som å se en rød blinkende (obligatorisk med rødt lys bak på sekk/vest) orm åle seg opp den første ordentlige single track-stigningen. Jeg snur meg og ser en tilsvarende lys orm komme bak meg – et vakkert skue. Til min store overraskelse ser det ut til at det er bare jeg som tar meg tid til å stoppe for å nyte disse inntrykkene. Jeg har nå kommet inn i en gruppe med løpere som holder et tempo som passer meg. Vi løper i de lette partiene og går så fort det blir litt bratter bakker. Jeg har også på dette tidspunktet fått ”brettet” ut stavene, i denne posisjonen forblir de resten av løpet.

Ut i mørket
Kilometerne går unna langs den godt merkede løypa. Jeg er ikke på noe tidspunkt under løpet i tvil om veivalg, her hadde arrangøren gjort en meget god jobb. Samtidig som vi beveger oss gjennom terrenget, mister jeg litt bevisstheten på hvor i terrenget jeg egentlig er. Eneste guidelinen er lyskjeglen foran meg og søken etter neste merkebånd. Jeg prøver også å være litt ”lys-gjerrig”, så fort jeg havner bak en annen løper skrur jeg med intensiteten på min hodelykt for å spare batteriet. Lykta skulle vare i minst 6,5 timer gjennom natten, og kanskje noen timer sent på lørdag kveld. Alt etter når jeg nærmet meg mål.

Plutselig hører jeg noe som virkelig vekker hodet! Tonene fra Bulls on Parade (Rage Against the Machine) kommer stadig nærmere. Kort tid etterpå løper jeg inn på første CP hvor stemningen er helt cracy. Jeg leverer i fra meg vannflaskene som fylles opp av service innstilte arrangører, slurper i meg vannmelon, knasker en neve peanøtter og jafser i meg noen sure føtter. Til slutt tar jeg bonski på en halvliter vann og 2 kopper cola. Tømmer skoa for småstein og legger ut på stiene igjen – som en ny mann! Dette var vitamininnsprøytningen jeg virkelig trengte! Nå måtte jeg bare holde hode på rett plass for å unngå å øke farten. Jeg skulle fortsatt bruke en etappe til for å kjenne på formen.

Pina! Piedra!
CP 2 (24 km) begynner å nærme seg og jeg bruker siste kilometeren på å preppe hodet på gjøremål. Salttablett, halvliter vann, klokke på ladning og deretter samme prosedyre som på CP 1. 12 minutter etter ankomst legger jeg beina på nakken og kommer raskt opp i marsjfart. Beina er lette og fine, og jeg passerer flere løpere som sliter med å komme i gang. Nå er jeg der jeg ønsker å være. Hodet er med, kroppen fungerer og næringsinntaket har så langt gått som planlagt. Ut ifra løypebeskrivelsen skulle dette partiet inneholde det mest tekniske partiet på hele turen. Allerede etter 29 km forstod jeg hva dette innebar da jeg løftet blikket og fikk øye på veggen med blinkende røde lys som gikk rett til himmels. Vi var alle plutselig tilbake på neandertalernivå og krabbet på alle fire oppover bakken. Folk ropte pina (kongle) og piedra (stein) nedover for å advare folk lenger ned i bakken. Det kom stadig vekk noe rasende ned, her gjaldt det å holde blikket hevet og sansene skjerpet.

Bratt opp på den ene siden, ble etterfulgt av tilsvarende bratt og ulendt på den andre siden. Det var i dette partiet leder gruppen på 62 km løpet tok meg igjen. Og for en fart de hadde! Dette partiet viste til alvor forskjellen mellom oss amatører og de proffe utøverne. Mens jeg jobbet meg fra stein til stein, og i fra stein til rot, kom denne gjengen bare ”flyvende” gjennom terrenget som om det skulle ha vært uten nevneverdige hindringer – nok et imponerende skue. I bunnen av denne nedstigningen ventet CP 3 (34 km).

CP 3, kort stopp og endring av drikke strategi. Det begynte så vidt å bli grålysning, noe som betydde at solen og varmen ville komme for alvor i løpet av den neste timen. Som sagt tidligere skulle jeg nå gå i fra 1 liter til 1,5 liter drikke mellom postene. I tillegg så begynte jeg å kjøre på med 50/50 cola og vann i 2 av 3 drikkeflasker. De første 2 kilometerne på denne etappen var kanskje de 2 letteste under hele løpet. Asfaltløping i slakk nedoverbakke,  her var det bare å gasse på til virkeligheten hentet meg inn igjen. Det bars på nytt inn på stien og motbakke. Det var i denne overgangen jeg klarte å miste en full drikkeflaske noe som betød at jeg måtte rasjonere med inntaket fram til CP 4. Jeg hadde heldigvis tatt høyde for at noe kunne skje, så jeg hadde tatt med en ekstra tomflaske i vesten. Resten av denne etappen bare fløt i vei. Om jeg hadde svettet gjennom natten begynte jeg for alvor å svette nå når solen begynte å titte fram…

Innforstått med DNF
Etter å ha vært igjennom CP 5 – kort stopp, ventet nå en etappe hvor vi begynte å nå de store høyder. Dette var også etappen hvor jeg ble rundlurt av høydeprofilen. For etter å ha vært over toppen, dukket både topp 2, 3 og 4 opp. Makan til lureri! Men jeg må litt tilbake: Da jeg endelig var på toppen – altså topp 1, fikk vi for første gang øye på løypas siste topp ”Veleta” som ruver 3100 moh. Vi var nå på ca 1500 moh så det var fortsatt noen høydemeter igjen ennå. Eneste som lå mellom oss og Veleta var en dyp dal hvor vi skulle ned på ca. 800 moh. Veien videre fra topp 1 til topp 4 ble av det mentale slaget. Finn marsjfarten, finn deretter et punkt framme i løypa, ta seg til punktet for deretter å ta ”10 pust i bakken” før man hiver seg på marsj igjen. Endelig ferdig med topp 4, så bar turen nedover 8 km i relativt bratt og ulendt terreng mot CP 6. Denne CP’en var for øvrig hovedsjekkpunktet. Her fikk vi tilgang til dropbag, samt ekstra matservering og oppvartning. Ned fjellet ble hodet mer og mer overbevist om at løpet nå var ferdig når jeg kom fram til CP. Kroppen og beina var i overraskende god form, men hodet var ”mettet” av både varmen, høydemetrene og all den tekniske løpingen. Jeg var faktisk innforstått med at dagens løp skulle ende opp med navnet mitt på siste side av resultatlisten – uten sluttid, og med en DNF bak navnet mitt. Inge skam over det. Jeg hadde prøvd, men klarte det ikke

Smilet på plass igjen
200 meter før vi når CP 6 løper vi gjennom byens lille torg. Her er det yrende folkeliv og storslått heiing på alle deltagerne – ”Champione” ruvet over torget. Flere løpere avkjølte seg i landsbyens fontene før turen gikk inn de siste meterne til CP. Fra jeg løp inn på torget til jeg var ute av det og inn til CP var alle tanker om DNF BORTE! Fy fader hvordan det hjelper på en stakkar sliter at noen roper og heier på deg! Jeg var oppe igjen og klar for siste innspurt mot mål. Eneste hinder var bortimot 30 km mer eller mindre i motbakke.

Jeg hadde fått smilet på plass igjen. Humøret var på topp og jeg fikk vekslet noen ord med mine spanske medløpere. Må sies at det var ikke enkelt å få noen engelske fraser i fra noen av dem, men i mitt hode var all kommunikasjon på dette tidspunktet god kommunikasjon.

På CP 6 hadde jeg delt bord sammen med en erfaren middelaldrende spansk ultraløper. Vi hadde fått god kontakt over måltider med fraser som ”ok”, ”pastas”, ”Como estas”, ”I`m from Hell”. All den gode stemningen gjorde at vi to valgte å slå følge ut i fra CP og videre inn mot innspurten de siste 30 km og gode 2300 høydemeter. Ut i fra CP bar det ned bratte 100 høydemeter før det flatet ut i ca 1 km. Deretter kunne vi offisielt erklære at ”helvete” mot mål hadde startet.

Spanjol-trøndersk og andre ultra-hallusinasjoner
Inn i bakken var det fram med stavene igjen. Prøve å finne rytmen for deretter og bare male på meter for meter. Lufttemperaturen hadde nå nådd nesten kroppstemperatur, så svetten rant godt i bakkene oppover. Jeg hadde funnet tempoet, pulsen var kontrollert og jeg så lyst på livet. Litt oppe i bakken stoppet jeg ved en bekk og fylte vannflaskene mine fra en sildrende bekk – godt friskt kjølig fjellvann. Det gikk ikke lange tiden med ”friskt” vann på flaskene før jeg begynte å føle meg uvel. Pastaen jeg hadde spist på siste CP begynte å ville opp. Jeg måtte ta oftere pauser og jeg begynte mer og mer å tvile på at jeg skulle klare det. Jeg prøvde å finne lyspunkter, men det ble stadig mørkere og mørkere under kula som var ikledd en sort skjermlue – eller cap på nynorsk. Til min store overraskelse begynte flere av de spanske løperne rundt meg å komme med trønderske gloser. Hva F…  dere som ikke kan engelsk kan nå plutselig kav trøndersk? Det hele toppet seg når jeg sitter der på huk ved en bekk og kjøler ned håndleddene mine. Ut av skogen bak meg kommer en spanjol og uttrykke henrykt når han ser den sildrende bekken ”Hæææææææærlig gutta, endelig kalt vatn”. På ren refleks svarer jeg ”Hæ, ka sa du no”, og får svar umiddelbart tilbake ”No comprende” – forstår ikke. Hadde det begynt å rable for meg…??

Omsider fikk jeg tatt meg litt sammen og satte kurs mot neste CP. Jeg var på dette stadiet svimmel, overopphetet, spy syk og mutt i det jeg beveget meg sakte opp stien. Spanjolene fortsatte å prate trøndersk og jeg fikk alltid samme svar når jeg spurte om noe – ”No comprende”.

Medic, medic
Såpass ved mitt fulle fem var jeg at jeg skjønte at jeg hadde fått en snev av heteslag så jeg fortsatte jakten på CP 7 i jevnt sakte tempo. 20 meter i fra CP stopper jeg opp og henger meg over stavene. En spansk senorita kommer ned til meg og lurer på om jeg har det bra. Hun får det fyldige svaret ”OK”. Etter 100 pust i bakken får jeg karret meg opp de siste meterne, til min store overraskelse oppdager jeg at de har en egen medic camp der oppe. Jeg stabber meg bort til de og slenger ut en glose om de kan sjekke pulsen min. Dermed er hele bøtteballetten i gang. De 6-7 spanjolene som er der nærmest hiver meg opp på båren de har stående. En sjekker puls, en annen tar blodtrykket, en tredje sjekker blodverdiene mine, en fjerde henter kald klut og legger på panne og nakke og en femte er mest opptatt med å fortelle at han er bussjåfør og har vært i Norge.

Med god hjelp er jeg ifølge Strava oppe og går igjen etter 15-20 minutter. Jeg og bussjåføren er ferdig med å utveksle glosene ”bus”, ”very nice” ”Trondheim is very north, north, north in Norway” og ”good bye senor”. Jeg fyller flaskene, sluker ett dusin vannmelonbiter og setter i marsj videre mot mål byen Pradollano i Sierra Nevada.

Kroppen og hode var igjen på høygir. Nå var det bare 22 km igjen og siste innspurt. For en gangs skyld fikk hode bestemme over beina. Jeg skjønte såpass, skulle jeg komme meg til mål måtte jeg holde intensiteten nede. Kroppen var dehydrert og jeg var klar over at jeg nå balanserte på en knivegg i forhold til helsen. Fokuset ble derfor å holde jevnt rolig tempo, stoppe på de plassene det var skygge og en vindtrekk for å holde kroppstemperaturen nede.

10 km igjen
Etter ca 90 km løper jeg inn på en gresseng og blir møtt av et fantastisk syn – sjøen nedenfor mål byen Pradollano og siste toppen Veleta. Veien inn til landsbyen lå rett på oversiden av der jeg befant meg. Med antall kilometer på klokka, nærheten til veien og landsbyen gjorde det enkelt å dra slutningen på at nå var det bare oppløpet igjen – men den gang ei! Løypa gjorde 180 grader helomvending og tok oss ut på nye tøffe 5 km med teknisk terreng før vi endelig var på tur inn mot Pradollano.

Før jeg fortsetter videre må jeg ta en liten avsporing. Ved arrangementer i Norge stiller ofte Røde kors, Norsk folkehjelp, eller andre lignende organisasjoner som helsepersonell. De har faste stasjoner og kan nærmest sitte og vente på sine ”pasienter”. I dette løpet hadde de ordnet med løpende sanitetspersonell. Det var to makkerpar første halvdel av løpet og to makkerpar siste halvdel av løpet.

Inne på asfaltvegen inn mot mål byen tok jeg igjen ett av disse sanitetsparene og kom i god prat med dem. Det viste seg at de hadde vært der når jeg lå på båren, så de var nokså overrasket over at jeg i hele tatt fortsatt var i løpet. Som han ene sa, så hadde de avskrevet meg for videre deltagelse.

Det var under samløping med de to jeg skjønte hvorfor jeg holder på med denne ultraløpingen. Jeg skal ikke si at jeg så lyset, men jeg var på det tidspunktet helt i balanse med meg selv. Smilet og latteren satt løst, kroppen fungerte utmerket etter snart 100 km – og jeg likte mestringsfølelsen dette ga meg – DERFOR LØPER JEG ULTRALØP!

Etter å ha vært igjennom CP 8 sto nå bare sjarmøretappen igjen. 1000 vertikale høydemeter opp slalåmbakkene i Pradollano (5km), snu på toppen og ta en litt lengre vei ned til mål (7 km).

Startet i bunn av bakken med friskt pågangsmot. Så oppover i bakken for å finne første punkt for ”10 pust i bakken”, for deretter å gjøre det samme x-antall ganger til jeg sto på toppen. Merket på pusten at jeg nå beveget meg på høyder 2000+ moh, men med jevnt og kontrollert tempo gikk dette fint. Jeg plukket stadig vekk nye løpere og alt så lyst ut.

Etter hvert som jeg beveget meg oppover ble vinden bare sterkere og sterkere. Kastene var så sterke i enkelte partier at det tvang flere løper ned i bakken. Kunne dette være forsvarlig? Med all den vinden i kombinasjon med høyden begynte det etter hvert å bli litt kaldt. Solen var i ferd med å gå ned og hodelykta hadde jeg droppet på CP 6. Det begynte å haste med å komme seg til toppen!

Innspurten
Jeg hadde så langt brukt ca 20 min per km opp bakken og hadde unnagjort 4,5 av 5 km. Det var nå bare det siste henget igjen før vi var der. Til min store lettelse ble vi møtt av arrangøren som kunne fortelle oss at det dessverre ikke var forsvarlig å ta seg opp de siste meterne så vi måtte snu nå. Nå var det bare å legge beina på nakken og fly ned til mål.

Målet nærmet seg og jeg kunne høre speakeren og publikum juble etter hvert som løpere kom i mål. Jeg kjente at dette var noe jeg så enormt fram til.

Med bare 200 meter igjen til mål hører jeg publikum begynne å heie på meg i det jeg kommer til syne. Det er nå bare en trapp og noen meter igjen før jeg endelig er der. Så plutselig skjer det som ikke skal skje. Det kommer et voldsomt vindkast som kaster sand inn på øynene mine. Det er så ille at jeg kjenner øynene blir fylt av tårer, i sammen slengen så gulper jeg såpass at det setter seg som en klump i halsen. Jeg gyver opp trappa og tar imot hyllesten de siste meterne inn mot mål. Endelig så er jeg en FINISHER av Ultra Sierra Nevada 2018.

PS: Problemet med sand i øynene og klump i halsen ga seg heldigvis noen minutter etter målgang. Voksne menn gråter ikke – de får bare noe på øye som gjør at tårene presser seg på.

Hjemme i parkeringskjelleren
Da var jeg omsider tilbake til hjemmet mitt nede i parkeringskjelleren. Klokken hadde blitt 2 natt til søndag og planen var at jeg skulle ta en kjapp brush av meg selv, få noen timer på øyet for deretter å kjøre 400 km tilbake til Albir. Brushingen av kroppen gikk fint, jeg fikk pisset på flaske (med passasjerdøra på vidt gap) og jeg fikk i meg litt næring. Nå var det bare å vente på Ole Lukkøye. Dessverre så kom han aldri på besøk i den uutholdelige klamme og varme parkeringskjelleren, så jeg bestemte meg for å ta bilen fatt og komme meg ut. Kanskje ikke den klokeste avgjørelsen etter 41 timer uten søvn, men jeg måtte bare komme meg ut. Jeg kom meg sånn halvveis ut av byen, og parkerte på en bensinstasjon for å prøve å få noen timers søvn der. Fikk parkert bilen, og hoppet over i passasjerseter. Kjørte setet bakover og la ned ryggen. Det gikk ikke mange sekundene før beina begynte å oppføre seg som trommestikker, men jeg fikk 3 timer i døseland før jeg måtte gi opp forsøket med å sove. Fikk deretter satt snuten hjemover til Albir hvor mine kjære ventet på far som var på egotripp med den sære løpinga si.

Jeg må også nevene at Eivind løp inn til en imponerende tid på rett under 18 timer.

Helt til slutt har jeg en liten innrømmelse å komme med – Jeg har skulket treningen med staver. Dette var min første løpetur med stavene som turfølge… Oppfordrer ingen andre til å gjøre samme stunt.

Finalmente! 

Les en tideligere etappe av Runner’s World-stafetten her: Midlivskrise i et par løpesko

Om Runner’s World-stafetten
Alle løpere har sin unike historie. I Runner’s World-stafetten vil vi enten høre om én konkret løpsopplevelse som har satt spor, eller historien om hvordan du ble en løper – hvordan startet det hele? Ønsker du å dele din historie, eller vet du om noen som kan inspirere med sin? Send en mail til sara@runnersworld.no og merk emnefeltet med Runner’s World-stafetten.

Post Views: 1 584