Du har sikkert fått med deg den 24 år unge Bergens-løperen som tok en soleklar seier i Oslo Maraton tidligere i år? Man skulle tro at han har trent for dette hele livet. Det er altså ikke tilfellet. Det er ikke mange årene siden en nabo i Førde la merke til unggutten som gikk fra dør til dør med spenstige skritt og solgte VG. Mannen visste at gutten var en aktiv fyr – hadde sett ham løpe oppe på fjellet med stoppeklokka. Mannen tipset om et gateløp, gutten stilte til start – og vant. 10 kilometer på 37 minutter. Gutten var 18 år. Året etter bestemte han seg for å satse.
Bedre sent enn aldri
– Ja, jeg begynte å løpe ganske sent, jeg var 19 år da jeg begynte å satse. Før det gikk det i fotball, håndball og langrenn – jeg var ingen idrettsutøver, men jeg var aktiv, forteller Marius Vedvik, som nå er blitt en rutinert langdistanseløper. Etter hvert, og særlig etter sin første konkurranse, forstod han at det var løping han skulle holde på med.
– Jeg likte å løpe. På Cooper-test på skolen løp jeg greit selv om jeg ikke trente for det. Året etter mitt første løp trente jeg litt løping, men det ble ikke ordentlig seriøst før mai 2011. Da begynte jeg å trene to ganger om dagen. Jeg har alltid elsket idrett, men trente ikke målrettet mot én ting før da, sier han. Deretter gikk det slag i slag. Han startet i militæret på Håkonsvern i Bergen og kombinerte militærtjenesten med løpetrening og et par konkurranser.
– I Hytteplanmila kvalifiserte jeg meg til Nordisk terrengløp, så den sesongen løp jeg både nordisk og EM terrengløp, og etter dette sendte IL Gular meg en melding, forteller Marius. Før det trente han bare for seg selv i Førde og i militæret, men etter den tekstmeldingen har han vært tilknyttet Bergen-klubben Gular i aller høyeste grad.
Artikkelen fortsetter under bildet. Foto: Thore-Erik Thoresen.
Et løperliv
I dag bor Marius i klubbens eget kollektiv, Gularhuset. Her bor han med 12 andre idrettsutøvere, hvorav 10 løper aktivt og trener to ganger om dagen.
– Det er ganske unikt. Det hender vi er oppimot fem stykker som drar ut på løpetur sammen klokken syv om morgenen, sier han og skryter av det gode treningsmiljøet og mulighetene det å bo sammen med andre likesinnede gir. Men, kan livet bli for løpsfiksert, lurer vi på? Marius ler når han forteller at han, i tillegg til å bo på Gularhuset og å løpe aktivt, også jobber på Löplabbet i Bergen.
– Altså, når man bor på Gularhuset og jobber for Löplabbet, så blir det mye løping. Men jeg har en bachelorgrad i sammenlignende politikk fra Universitetet i Bergen, og jeg tok et valg etter bacheloren – jeg ville satse.
Enorm framgang
Det er altså bare fem år siden Marius startet med løping, men når han først startet fikk han rask framgang. Grunnet all den allsidige treninga i oppveksten, var ikke skader et problem. Marius hadde sin første banesesong i 2012 og de personlige rekordene kom på løpende bånd og han ble tatt ut til å representere Norge i flere nordiske og europeiske terreng-mesterskap. Han konkurrerte på flere mellom- og langdistanser på bane, og gjorde det bra på det meste. 2014 står fortsatt som en gull-sesong. Marius var først over mållinja etter 5000 meter under NM på Jessheim og først var han også på 10 000 meter i nordisk mesterskap. Dette året kvalifiserte han seg også til sitt første senior-EM, i Zürich, også her på distansen 10 000 meter. Den sesongen var han ranket som nest beste europeiske utøver under 23 år på distansen. Det året så det ut til at framgangen aldri kom til å stoppe opp, og OL i Rio to år senere var selvfølgelig målet.
To år senere…
To år etter gullsesongen 2014 møter vi Marius Vedvik i en hotellobby et steinkast unna Bislett Stadion hvor Marius skal løpe 5000 meter senere på kvelden i et av sommerens elitestevner. Førde-gutten har slitt med en kneskade som har gjort at han har måttet avstå fra løping i åtte uker. Han har dermed også innsett at OL-drømmen må utsettes med fire år.
– Målet har lenge vært OL i Rio, det var det målet jeg satte meg for noen år tilbake. Og det så veldig bra ut fram til 2014 – da perset jeg med over et minutt på 10 000 og over et halvt minutt på 5000 meter, så det gikk veldig bra fram til da, men så perset jeg litt for lite i fjor, så jeg har hatt litt for lite utvikling siden 2014 til at OL skulle være realistisk, forteller han, men innser at han har mange år igjen.
– Det var kjedelig selvfølgelig, da jeg innså at jeg ikke klarte målet mitt, men det kommer et nytt OL om fire år og jeg har jo god tid – så lenge jeg gidder har jeg 15 år til. Jeg er usikker på om jeg orker å holde på så lenge, men det blir i hvert fall fire år til, ler han.
– Jeg fikk trent bra fram til terreng-EM i desember i fjor og gjorde en grei figur der. Deretter reiste jeg på treningsleir til Portugal i januar og i slutten av februar bygde det seg opp og jeg fikk en alvorlig skade – en belastningsskade i kneet som flytter seg litt rundt. Nå går det greit, men det gjør jo vondt, så jeg trener styrke og får mye behandling av massør og fysioterapeut – det går bare bedre og bedre nå, forteller han. Og godt er det. Få uker etter at vi møtte ham i Oslo, løp Marius det som antakelig kan kalles sesongens høydepunkt. Til tross for skader og til tross for at OL-kravet var litt for langt unna denne gangen, kvalifiserte han seg likevel til halvmaratondistansen i EM i Amsterdam.
Artikkelen fortsetter under bildet. Foto: Thore-Erik Thoresen.
Halvmaraton i EM
Til tross for skader og til tross for at OL-kravet var litt for langt unna denne gangen, kvalifiserte han seg likevel til halvmaratondistansen i EM i Amsterdam. Der løp Marius inn som andre beste nordmann etter Asbjørn Ellefsen Persen. Med tiden 1:06:29 ble han respektable nummer 37 av 92 løpere.
– En 37. plass var bra med tanke på forutsetningene. Det var en kjempeopplevelse å være med i EM for åttende gang, men første gang på halvmaraton, forteller Marius i etterkant av mesterskapet, og trekker også fram at det generelt var god stemning i troppen og et godt mesterskap for Norge.
– Det var veldig kjekt å springe i Amsterdam med mange tilskuere og nordmenn ute i gatene. Jeg har lært at det er mange plasseringer å hente siste halvdel av en halvmaraton dersom man er fornuftig sjøl. Jeg vil også si at det var mye bedre stemning i den norske troppen i år enn hva det var for to år siden, sikkert litt på grunn av mange gode resultater, sier han, og trekker fram inspirerende lagkamerater som Ingvill Måkestad Bovim, brødrene Ingebrigtsen og hekkeløperne Karsten Warholm og Amalie Iuel. Marius gleder seg allerede til neste EM:
– Jeg ser fram til å hevde meg bedre i Berlin om to år!
Framtidsplanene
Med andre ord skal Gular-løperen holde på noen år til. OL om fire år er ikke utenkelig, og viktigst av alt, han har et par klubbrekorder som må tas.
– Jeg har tenkt mye på dette her. Jeg ser for meg å bo på Gularhuset i to år til – jeg kan jo ikke bo der for alltid. Men det blir i hvert fall fire år til med banesatsing. Treneren min, Arne Risa, har klubbrekordene fortsatt, forteller Marius. Risa ble nummer åtte i OL i 1968 på 3000 meter hinder og hadde lenge norgesrekorden på 5000 meter, som da også er den fortsatt stående klubbrekorden som lyder på 13:41:0, hvilket er fire sekunder raskere enn Marius’ pers.
– Jeg skal ikke gi meg før jeg har den rekorden, bedyrer Marius, før han forteller om tankene han har gjort seg opp om framtida:
– Jeg kommer i hvert fall til å konkurrere i utholdenhetsidrett lenge, kanskje gå over til motbakkeløp etter hvert. Jeg løper jo ikke for pengenes del, men det skal nevnes at det er veldig lite å hente i friidretten, og mye mer i motbakkeløp. Så det er noe jeg vurderer på sikt. (Dagen etter intervjuet fant sted, altså et døgn etter 5000-meteren på Bislett, løp Marius motbakkeløpet Storhesten opp i Førde).
– Jeg har høye ambisjoner. Jeg vet at det er tøft å bli verdensmester eller olympisk mester, men jeg har talentet og muligheten til å komme til VM og OL. Det er klart, en må jo drømme litt, men muligheten er der for at jeg kan hevde meg. Jeg har en lang veg å gå, men det skal jeg klare.
Les også: 50 maraton før fylte 50
