Lørdag 25. august 2012 står som en påle i min løpekarriere. Det var dagen jeg debuterte i ultraløp. Og for en dag det skulle bli! For ikke å snakke om de dagene som fulgte…
Etter en periode med løping på begynnelsen av 1990-tallet, ble det mange år uten regelmessig løping. Jeg tok for alvor opp interessen for løping i 2010 og debuterte på halvmaraton i Oslo senere dette året. Siden har jeg hatt mye glede (og smerte) som følge av lidenskapen. Jeg har blant annet per 2017 fullført ti maratonløp i seks land, 21 halvmaratonløp i Norge og en rekke andre løp og karuselløp, og flere skal det bli.
Høsten 2012 ble jeg fristet av å delta på et nytt arrangement i regi av stiftelsen Midnight Sun Marathon i Tromsø, nemlig Tromsø Mountain Ultra 50 km – Nord-Norges første og et fabelaktig flott ultraløp i nydelig natur og variert og kupert terreng. TMU er del av Tromsø Mountain Challenge som inkluderer Ekstremløpet og Tromsdalstinden 1238 m opp over tre dager. I 2018 blir den syvende utgaven arrangert, og du er hjertelig velkommen til Tromsø i august for ei herlig helg med løping. Nok om det.
Med friskt mot, og uten særlig spesifikk trening frem mot et slikt løp, tok jeg fatt på 50 km og 1700 høydemetere. Etter fem kilometer kunne jeg konstatere at tidsskjemaet på syv min per km var sprukket. Etter 18 km og en del løping i myr kjente jeg de første antydningene til krampe. Etter 25 sparket jeg i en stein og falt så lang jeg var med kramper i begge beina. Som et sykt og hjelpeløst dyr haltet jeg meg videre over toppen ved foten av Tromsdalstinden. Med rimelig møre lår fryktet jeg at fandens oldemor skulle by meg nye pinsler fra a la carte-menyen. Noen hundre meter før hjelpestasjonen ved Tromsdalselva etter 32 fikk jeg nye krampetokter. Da trodde jeg definitivt det skulle være over. Men jeg klarte å kreke meg videre og fikk lett massasje av lårene og kviknet jammen til igjen.
Jeg nådde løypas høyeste punkt, og ble etter hvert forbiløpt av en som ropte «jeg er bygget for å løpe nedover». «Jeg er bygget for peise flat og nylagt asfalt,» tenkte jeg med meg selv og ønsket ham lykke til videre. Etter 40 km nådde jeg «sivilisasjonen», kun en kort tur med Fjellheisen unna bebyggelsen. Men da var det enda 10 km igjen. Lykken var stor da jeg passerte min første helmaraton etter 6 timer og noe (ja, jeg glemte å debutere på maraton før ultra). De neste fem kilometerne var uhyre kuperte – nesten ikke til å tro. Tungt oppover, og veldig tungt nedover, men jeg kom meg til siste drikkestasjon. Da skulle det bare være nedover, så etter en slurk Cola gønnet jeg på igjen til krampa tok meg for siste gang. Jeg lusket meg inn til mål med et lettelsens sukk og i lykkerus over å ha fullført mitt første ultraløp.
Beina fikk kjenne det i dagene etter løpet. Trapper var «no good», men det eneste jeg tenkte på var at dette skal jeg gjøre igjen! Med litt bedre treningsgrunnlag.
Om Thomas
Du kan lese hele historien på Thomas K. Føres egen blogg. For en mer suksessfull gjennomføring av Tromsø Mountain Ultra 50 km to år senere, les gjerne innlegget «Ultra-Schmultra» på samme blogg.
Om Runner’s World-stafetten
Alle løpere har sin unike historie. I Runner’s World-stafetten vil vi enten høre om én konkret løpsopplevelse som har satt spor, eller historien om hvordan du ble en løper – hvordan startet det hele? Ønsker du å dele din historie, eller vet du om noen som kan inspirere med sin? Send en mail til sara@runnersworld.no og merk emnefeltet med Runner’s World-stafetten.
