Jeg har alltid vært fascinert av dyktige løpere og deres vei til framgang. Da jeg begynte å løpe litt mer seriøst mot slutten av 70-tallet leste jeg alt jeg kom over av løpelitteratur. Amerikanske Runner’s World hadde herlige reportasjer om Bill Rodgers og Frank Shorter som var USAs ledende langløpere på den tiden. Jeg leste Pekka Vasalas «Det finska löparundret» og studerte Arthur Lydiards treningsfilosofi, med mer.
Alle trente tøft og med mye mengde, hvilket var vanskelig å kopiere for meg som var fulltidsjobbende småbarnsfar. Derfor lurte jeg på om det fantes en snarvei. De ulike treningsprogrammene som ble publisert i Runner’s World hadde 11–13 økter i uka, og en totalmengde på 150–250 kilometer (!) i uka. Jeg testet litt forskjellig og lå stort sett på 70–100 kilometer i uka, og merket at jeg begynte å få ganske gode resultater hvis jeg bare var nøye med tempoøktene.
Øst-Afrikansk totaldominans
Etter en periode hvor dyktige italienske og portugisiske løpere dominerte (Bordin, Carlos Lopes og Fernando Mamade), så begynte det å røre seg blant de kenyanske løperne, bokstavelig talt. Og det også internasjonalt. De siste 10–15 årene har vært preget av totaldominans fra Kenya og Etioia med noen få unntak som Mo Farah, Galen Rupp med flere. Det er blitt skrevet spalte opp og spalte ned om hva som er grunnen til dette, og flere skandinaviske løpere som har trent i Kenya i perioder forteller om deres syn på «det kenyanska löparundret». Jeg var selv på et trenerseminar i 1995 og hørte på Mike Kosgei (hovedtrener i Kenya 1985–1994) og fikk med meg noen interessante fakta fra denne forelesningen.
Personlig har jeg stor tro på den treningen som legges ned i ung alder. Det gir et utrolig godt grunnlag for videre trening, og det gjør at resultatene kommer ganske raskt når man starter med mer organisert trening. Styrken i sener og muskler gjennom løping fra barnsben av – som ofte blir gjort barføtt på mykt underlag – skaper også en løpertype med mindre risiko for skader. Når vi vestlige løpere slenger oss på barfottrenden, kommer derimot skadene på løpende bånd, ettersom vi ikke har herdet føttene, leddene og muskelfestene på samme måte siden vi var fire år gamle.
På offensiven
Jeg tror også at kenyanske løpere har en tøffere innstilling til konkurranse og trening. Delvis på grunn av drivkraften til et bedre liv, men de har også innstillingen om at «jeg skal vinne dette løpet» eller «jeg skal være raskest på denne økta». Jeg husker hvordan vi pratet sammen under oppvarming før store konkurranser da jeg var aktiv. Alle hadde enten vært syke, skadet eller trent for hardt og var slitne. «Jeg tar denne konkurransen som trening», eller «jeg skal bare teste formen litt etter en lang skadeperiode». Dette var de vanlige strofene før startskuddet gikk. Men i Kenya kryr det av forbilder og olympiske mestere. Det sår et håp i løperne: Jeg kan også lykkes!
Mye mengde
Treningsmessig kjører kenyanere ofte doble økter, og i blant også tre økter per dag. Det kan være en rolig morgenøkt på 50–60 minutter klokken 06.00. Etter frokost og hvile kommer hovedøkta klokka 10.99 med fartslek, bakkeøkter eller progressive langturer der de starter rolig og øker farten suksessivt for så å avslutte raskere enn terskelfart. Den siste økta kjøres rundt klokka 16.00 og består ofte av en langtur på 60–90 minutter. Morgenøkta er i hovedsak tiltenkt for at man skal våkne og få ut slaggstoffer fra muskulaturen. Det gjør løperne klare for en god økt litt senere på dagen. På denne måten blir ukesvolumet høyt med to-tre økter om dagen, og dette er det vanskelig å kopiere for satsende, unge skandinaviske løpere som studerer og jobber ved siden av.
Ulike teorier
Simon Gustavsson og Tommy Ivarsson, som står bak den svenske nettsiden presteramera.com, har skrevet interessante teorier om hvorfor kenyanske løpere løper så fort, og hvorfor det kommer mengder av nye kenyanske løpere hvert år. De mener blant annet at oksygenopptaket er en faktor som er sterkt koblet til prestasjonen. Men i dette tilfellet er det ingen stor forskjell på oksygenopptaket til kenyanske løpere og europeiske løpere. Å løpe til og fra skolen er derimot en faktor som 86 prosent av de etiopiske løperne med internasjonal status har til felles. Transportløpingen fra unge år gir en stabil plattform. Sener, ligamenter og mitokondrier blir tidlig trent til å tåle belastningen som løpingen innebærer. Samtidig finnes det verdensløpere som ikke har vokst opp med transportløping, men som likevel er blitt veldig gode.
Mer karbo?
Den kenyanske dietten er ganske ensformig, med ugali (maisgrøt) og grønne grønnsaker til lunsj og middag. I blant serveres kylling i tillegg. Frokosten består ofte av te med sukker og litt brød. Fordelingen er cirka 77 prosent karbohydrater, 10 prosent protein og 13 prosent fett. Her har kenyanske løpere en betydelig høyere enzymaktivitet med tanke på fettforbrenning – til tross for et høyere karbohydratinntak. Denne evnen til høy fettforbrenning kan være en forklaring til at de kan holde høy fart på maraton, men på den annen side har det ikke så mye å si på distanser fra 800 meter til 5000 meter, der de også gjør det svært bra internasjonalt.
Arv og miljø
Arv og biomekaniske faktorer er også blitt diskutert mye. Kenyanske løpere har i snitt fem prosent lengre ben og 14 prosent smalere legger, hvilket kan påvirke løpsøkonomien. Hvis man ser på etiopiske løpere, så har de i stedet kraftigere lår og er i snitt lavere: for eksempel Kenisa Bekele som er 160 cm høy og veier 55 kilo. Han er verken særlig lang eller lett, men har fortsatt verdenrekorden på 10 000 meter.
Å leve og trene på høy høyde, hvilket mange kenyanske løpere gjør, er også en faktor som påvirker prestasjonen positivt. Nyrene øker produksjonen av hormonet EPO, hvilket gjør at flere røde blodlegemer bygges og gjør oksygentransporten mer effektiv.
Nevnte Gustavsson og Ivarsson mener også at psykologi og drivkraft også er sterke faktorer til fremgangen. Blant kenyanske eliteløpere rapporterer 33 prosent at de økonomiske mulighetene var grunnen til at de startet å satse løping. Kun 14 prosent motiveres av en OL-medalje i seg selv.
Trøndelags kenyaner
Den mest fremgangsrike treneren akkurat nå må være den italienske løpecoachen Renato Canova. Han trener et titalls kenyanske løpere – og Sondre Nordstad Moen. Moen tok kontakt med Canova i fjor, for å få hjelp med treningsopplegget, og for å kunne ta et skritt videre i sin utvikling.
Sondre løp 2.10,17 i Hannover våren 2017, så grunnformen var absolutt til stede. Deretter økte Canova farten på Sondres langturer. Ofte ligger disse i konkurransefart på maraton. Sondre trengte et par måneder for å komme inn i rytmen og tilpasse seg det nye opplegget, men kjente fort at det fungerte. Dessuten kjørte han flere harde baneøkter, for Canova ville også at han skulle forbedre seg på 5000 og 10 000 meter. I Valencia halvmaraton den 19. november passerte Moen 10 kilometer på 27,55, og slo til med en sluttid på 59,48 som var norsk rekord. Med Canova bak spakene fortsatte Sondre å imponere, da han løp på 2.05,48 i Fukuoka Maraton – personlig rekord med fire minutter, europeisk rekord og den raskeste tiden noensinne av en ikke-afrikaner. Mila mellom 30 og 40 kilometer gikk på 29,12!
La oss bare konkludere med at hard trening nytter. Og riktig trening. Hva er så riktig trening for deg?
