Alt romsdølingen gjør, gjør han på ordentlig. Det finnes ingen snarveier, kun hardt arbeid. Som liten gutt herjet han på banen, men hang litt etter i utviklingen i tenårene. Fostervold betegner derfor seg selv som et treningsprodukt, først og fremst. Og det er litt av en karriere 44-åringen kan vise til for blåtrøyene fra Rosenes by.
Champions League
I hans tid som Molde-spiller, hvor han blant annet var kaptein i fire sesonger, tok lage fire seriesølv og ett cupgull. Det toppet seg med gruppespill i Champions League, der motstanderne het Real Madrid, Porto og Olympiakos. Fostervold var fotballspiller med stor F, og blant dem som trente det lille ekstra – fordi han ville yte best mulig.
– Jeg drev mye med egentrening for å kompensere for at jeg ikke var mer enn middels rask og eksplosiv, og det hjalp veldig, sier han. Det er godt over et tiår siden han entret den grønne gressmatta for siste gang på øverste nivå i norsk fotball. En alvorlig kneskade gjorde at han, mot sin vilje, ble tvunget til å legge lærkula på hylla. For godt.
– Vinteren 2002 ble jeg operert, men kom tilbake på banen, før jeg senere samme år, landet litt forkjært etter en duell. Da røyk det som var igjen i kneet.
– Det var en sorg
Dermed kom den nådeløse beskjeden om at fotballkarrieren var over, og det lenge før Fostervold egentlig hadde tenkt. Han hadde knapt rundet 30 år. Skaden var én ting, noe annet var tomheten.
– Det var en sorg. Selv om jeg hadde tatt en solid utdanning, og hadde bein å stå på utenom, hadde fotballen vært en så stor del av livet mitt. Det føltes som mye av identiteten min ble borte, og det er klart det kjentes fælt. Han synes også sykling var fælt, og noe han forbandt med noe negativt, i forbindelse med skader, som restitusjonstrening. Men sykling var det eneste han kunne gjøre, utenom styrketrening. Løping og fotball var uaktuelt.
– Jeg hadde valget mellom sykling og drive lett styrketrening, eller å svømme. Beina tålte ikke noe annet. Og minst av alt ville jeg utfordre kneet, sier han.
Hadde anlegg
Valget falt på sykling, som han anså som det minst kjedelige alternativet. Etter kort tid fikk han flere aha-opplevelser.
– Det gikk ikke mange øktene fra jeg hatet det, til jeg likte det, ler han. Kanskje ikke så rart at syklingen tross alt falt i smak, for dette var en idrett Fostervold tydelig hadde anlegg for. Som fotballspiller målte oksygenopptaket 70, som var best i fotballklassen, og vel så det. Fremdeles kan Molde-karen skilte med like høy verdi.
– Motivasjonen lå i at jeg ikke følte meg ferdig som idrettsmann, og nå fikk jeg god hjelp fra målrettetheten fra fotballbanen. Syklinga ble en måte å kompensere for fotballen på. Gjennom videre satsing på sykling, fikk jeg ut frustrasjonen som fulgte i kjølvannet av en fotballkarriere som brått tok slutt.
Hjelp fra de beste
Fostervold oppsøkte kompetanse. Søkte hjelp fra de beste, og kom i kontakt med Espen Tønnessen fra Olympiatoppen. Han dyttet den nyfrelste syklisten i riktig retning. Tønnessen trodde imidlertid ikke på det skyhøye oksygenopptaket, som er langt over gjennomsnittet for en fotballspiller, selv på elitenivå. En ny test avdekket likevel sannheten, og derfra var veien kort til suksess på sykkelsetet, til tross for at Fostervold var helt ukjent med idretten. Nå fikk han innblikk i treningsteorien og hva han måtte gjøre for å få rask fremgang. Senere tok han selv også topptrenerutdanning i regi av Olympiatoppen.
– Tønnessen sa jeg ikke fikk «daffe» rundt. Jeg kunne ingenting om sykling, og langt fra den taktiske biten. Gjennom dette samarbeidet, begynte jeg å forstå hva de beste på sykkel gjorde og hvordan de trente. Jeg har alltid oppsøkt kunnskapsmiljø for inspirasjon og læring.
Kjapt i Norgestoppen
Strukturert og riktig trening gjennom halvannet år, resulterte i NM-medalje på første forsøk. Oksygenopptaket hadde økt fra 70 til 80. På det høyeste var verdien 90, altså i liga med landets fremste utholdenhetsutøvere.
– Jeg hadde tidligere ikke syklet på temposykkel, men det var en kapasitet som passet meg best. Jeg skulle ikke tenke taktikk, men lære å sykle fortest fra A til B, sier han. Fostervold syklet seg til norgestoppen, med hovedsatsing fra 2006-2007, med god hjelp fra den gamle storsyklisten Jan Georg Iversen. Den grunnleggende kapasiteten ble omgjort til effektiv, mer spesifikk kapasitet. Resultatene lot ikke vente på seg, og norgesrekordene kom som perler på en snor, på både 10, 20 og 30 km. I samme periode deltok han i landeveis-VM på tempo. Han kapret enda flere NM-medaljer, men skulle han bli enda bedre, måtte han ha drevet med idretten på heltid. Den gang var ikke det aktuelt, med familie og full jobb og elitesatsingen på sykkel tok slutt i 2009. I dag jobber han som lærer på makspuls-linja ved Høgtun folkehøgskole. Den teoretiske utdanningen hans inkluderer master i organisasjons- og administrasjonsvitenskap, statsvitenskap, økonomi og flere idrettsfag.
– Jeg trives utmerket som lærer, kommenterer han.
Løp ikke en meter
Fra den dagen Fostervold vrengte av seg Molde-trøya på «Røkkeløkka» for siste gang, i 2003, løp han ikke én eneste meter de neste sju-åtte årene.
– Etter hvert ble jeg inspirert til å bli med i triatlon. Siden jeg ikke skulle satse på toppnivå lengre, passet det fint, tenkte jeg. Ikke overraskende slo konkurranseinstinktet til for fullt nok en gang. Dessuten liker Fostervold alt som er nytt og spennende – på arenaer han øyner sjansen til å lære noe, være i utvikling.
– Først av alt måtte jeg lære å svømme. Deretter måtte jeg lære å løpe pånytt. Følelsen av å være i utvikling og oppleve mestring – det blir man aldri for gammel til. Jeg finner stadig nye ting jeg vil prøve meg på. Det handler om lekenhet, å være åpen for nye treningsmetoder, sier han.
Allsidig
Entusiasmen i stemmen er ikke å ta feil av, selv når det prates om 3800 meter svømming i en iskald fjord, 180 kilometers sykling over Hardangervidda og 4,2 mils løping opp til Gaustadtoppen. I 2011 ble Fostervold nummer seks i Norseman.
– Det var en flott erfaring og opplevelse. Jeg hadde så vidt begynt å løpe igjen og måtte prøve å få kroppen til å respondere på løp. Det var blytungt, og fortsatt føles det ikke like lett å kjøpe som før skaden, sier Fostervold, som liker triatlon på grunn av allsidigheten.
– Jeg definerer meg som mosjonist nå, men har fortsatt stor glede av å konkurrere, selv om det er på et annet nivå enn tidligere. I 2016 står Ironman Haugesund, Challenge Tønsberg og Bytri Tønsberg på sesongplanen. I tillegg håper han å karre seg til toppen på Trollveggen Tri, vel å merke hvis kroppen tillater det.
Markant skille
Fembarnfaren er vant til travle dager, men trener i snitt 11-12 timer i uka. I perioder går det med litt flere timer. Olympiatoppens filosofi utgjør den røde tråden i opplegget, der grunnpilaren er markant skille mellom harde og lette økter.
– Det er vesentlig for å unngå skader og tåle mengde. Hovedvekten ligger på intensitetssone 3, men også en del på nivå 4 om høsten og vinteren. Jeg både løper, sykler, går på ski eller går i fjellet. Det blir to-tre intervalløkter hver uke, og også en styrkeøkt eller to, da med fokus på basis og baseøvelser. Fostervold anser seg selv som en typisk konkurransemann som alltid presterer bedre i konkurranse enn på trening.
– Det er ikke så viktig som før, men jeg er fortsatt flink til å finne rett spenningsnivå og toppe formen når det virkelig gjelder. Å spille gamle klipp i hodet et godt gammelt indianertriks jeg ofte bruker,
smiler han.
