Det er nok mange løpere der ute som ser klipp fra store løp og tenker at – jeg, jeg skulle ha satset. Jeg skulle ha gitt alt fra jeg var 12 år, og så hadde det kanskje vært meg med flagget på brystet og abnormalt kort shorts. Men så skylder vi på at det går ikke, for nå er jeg så gammel at det er for sent. Lena Selen startet ikke med systematisk løpetrening før for to år siden, og tok sitt første gull ett og et halvt år senere, 31 år gammel.
– Etter Jentebølgen i Trondheim i juni 2015 ble jeg plukket opp av noen Strindheim-løpere som trengte folk til stafettlaget, og så ble jeg med dem på treninger frem mot St. Olavsloppet senere den måneden, forteller hun.
Strindheim IL er en pålitelig produsent av dyktige idrettsutøvere, og Lena følte seg fort hjemme i et miljø med ambisiøse og ikke minst treningsglade likesinnede.
– Jeg fortsatte å stille på fellestreninger gjennom sommeren og høsten. De største prestasjonene viste seg ikke i starten, men det var heller ikke målet. Min første 1500 m ble gjennomført i noen godt brukte mengdesko på tiden 5.05, og litt senere ble en 3000-meter løpt på tiden 10.39, forteller Lena.
– Helt greit, sa treneren.
Nysgjerrig
Det er lagidrett, og spesielt fotball, som er treningsbakgrunnen til Lena.
– Det var fellesskapet som tiltrakk meg mest, hvor gleden over seierne kunne ganges opp i antall spillere på laget, og tilsvarende kunne nederlagene deles på alle, sier hun.
Hun spilte høyreving og påpeker at det nok var kondisjonen som var hennes største styrke som fotballspiller. Løping har alltid vært en del av henne, og hun kaller det en regulerende faktor i livet hennes.
– Når jeg var glad, løp jeg av glede; når jeg var sint kunne jeg løpe av meg frustrasjon; og når jeg var trist fant jeg ro i fri flyt mellom trærne i skogen, forteller hun.
Det har vært et område for utløp av følelser så vel som mengden energi hun sier hun har i seg. Hun beskriver seg selv helt fra barndommen av som et nysgjerrig og tenkende vesen.
– Det er mange spennende verdener på innsiden av hodet mitt, ler hun.
– Jeg tror det kunne blitt ganske mange bra (og dårlige) TV-serier om noen skulle laget et manus av alt som foregår i hodet mitt.
Hun forteller videre om hvordan hun alltid har elsket å lære nye ting, og at hun frydet seg på skolebenken samtidig som energien bygget seg opp og måtte få utløp. Idrett og skole har vært hennes hovedarenaer hele veien til og med i dag med PhD-studier og satsning på løpingen.
– Det er der jeg har følt meg hjemme, og jeg har liksom aldri blitt ”mett” på utfordringene på disse områdene, sier hun.
Fellesskapet
Det er lett å bli kjent med Lena. Praten går lett, og hun er like god til å dele av seg selv som hun er til å være nysgjerrig på andre. Mest interessant av alt er den åpenbare driven, ikke etter å prestere og levere, men etter å simpelthen leve. Hun sier selv at hun liker å ha likesinnede rundt seg som kan dele opplevelser og nyoppdagelser, på skolen, i jobben, på banen. At hun på mange måter passer bedre i lagidrett enn i den individuelle løpeverdenen, men så er det også der Lena velger å ikke være en individualist. Hun foretrekker fellestreninger, treningssamlinger og stafetter fremfor å løpe alene.
– Uten medspillere føler jeg meg ensom, og fellesskapet betyr mange ganger mer enn all verdens medaljer, forteller hun.
Dette oppsummerer Lena som idrettsutøver og som person; hun er ikke ute etter å sanke gull, men leter etter en følelse. Det nysgjerrige blikket hennes søker ikke bare utover og rundt seg, men inn i kroppen for å se hva mer den kan gjøre.
– Det er ikke selve prestasjonene som driver innsatsen min, mer utforskningen som ligger i det å flytte grenser. Sjekke ut hvordan det er bak neste sving.
Samtidig som hun sier hun trenger samarbeidspartnere på veien mot satsningen, så har hun et fokus i treningen som gjør det lettere å skjønne at hun til tross for lite løpeerfaring, egentlig har flust av det. Å se henne trene er å se konsentrasjon og like stor tilstedeværelse som hun ti minutter senere har i en samtale med en god venn, med en kaffekopp i hånden. Hun utforsker stadig nye ting, og det er ikke bare fysiske svinger hun er nysgjerrig på, men også mentale, for eksempel på tur med hunden.
Utviklingen
Treneren hennes i Strindheim var også enig i at det var mer rundt neste sving. Etter den første sommeren med idrettslaget så fortsatte Lena å komme på treninger, og selv om motivasjonen primært var å trene med en hyggelig gjeng, så var hun nysgjerrig på om det var noe som helst forbedringspotensial i det hun kaller ”de pensjonerte fotballbeina”. Men det gikk til våren 2016, nesten ett år senere, før det begynte å skje noe.
– Treneren begynte å reagere på at jeg løp ganske så fort på intervallene, og ble med meg til Tyrvinglekene i juni 2016, sier Lena med et smil om munnen.
Der presterte hun 3000 m på 9.46, nesten ett minutt fortere enn et drøyt halvår tidligere. Det gikk stadig fortere, og høsten 2016 løp hun 1500 m på 4.32. I NM løp hun 5000 m på 16.48, som ga henne en 6. plass.
– Jeg var strålende fornøyd. ”Wow, topp 10 i et NM”, tenkte jeg, ”nå er vel potensialet nådd!”
Men treneren var ikke enig, og her var det bare å gå på.
– Og det fikk han rett i, sier hun.
2017 har startet glimrende for Lena med 3 gull i NM innendørs, Nordisk mesterskap innendørs og NM terreng.
– Nå er det bare å satse videre og se hvor langt jeg kan dra det!
Konkurranseforberedelser
Som travel master- og nå PhD-student, er dagene fylt opp med studier og aktiviteter, og Lena sier hun ikke har hatt muligheten til å optimalisere forholdene for prestasjon utenom treningene som skal gjennomføres.
– Jeg har ingen rutiner på hvordan timeplanen skal se ut før et viktig løp. På en måte er det kanskje bra, for da tenker jeg ikke så mye på konkurransen før samme dag som jeg skal løpe. På en annen side tror jeg nok jeg kunne hatt fordel av bedre restitusjon og oppladning før konkurranser.
Det er dette som gjør Lena så morsom å snakke med. Hun har et rått fokus og stålkontroll på oppgaver som skal gjennomføres, men om hun har knytt riktig sko først og tatt på klærne i riktig rekkefølge, eller hørt på den samme sangen mens hun gjør drilløvelser i bestemt rekkefølge – det er ett fett. Hun lever totalt i
det øyeblikket hun er i, og når treneren sier løp, da løper hun.
– Treneren lager løpsopplegg for de siste ukene før viktige konkurranser. Den siste hardøkten er 3–4 dager før selve konkurransen hvor treningen er tilpasset distansen jeg skal løpe. De siste dagene før er alltid helt rolige, sier hun.
Snus
Det nærmeste Lena kommer en rutine er heller en dårlig vane.
– Saken er at jeg snuser, MYE, og er fullstendig klar over at jeg absolutt ikke burde gjøre det, da nikotin har direkte innvirkning på oksygenopptaket, sier Lena med et lurt smil.
I starten av løpekarrieren brydde hun seg ikke ”så hardt” om det, det var jo ikke snusen som avgjorde om hun holdt følge med landets elite, dem hun på det tidspunktet var det hun kaller et hav bak. Det havet har tørket ut betraktelig nå, men ikke nok da hun sto på startstreken i NM i fjor, hennes første store mesterskap. Lena var ikke helt forberedt på kameraer i flere former som var rundt omkring banen. Ett minutt før startskuddet går står alle løperne i banene sine, og Lena blir brått usikker på om hun hadde tatt ut snusen. Ferdig oppstilt hadde hun ikke mulighet til å gå av banen for å finne en søppelbøtte heller. Den utradisjonelle løperen hun er med sine lite planlagte rutiner. Den lærevillige, nysgjerrige jenta som har virret seg inn blant de store, men som fortsatt ikke passer helt inn i stereotypien.
– Så der sto jeg da, mens de andre klapset seg i ansiktet, hoppet og rettet på lykke-hårbåndene sine, og så diskret som mulig sjekker jeg leppa, mens en kameramann sitter med linsa rettet mot oss. DA følte jeg meg temmelig urutinert og malplassert, kan man si!
Hun ler godt, og sier hun skal slutte.
– Jeg LOVER!
Hun sier det er noe hun ikke er stolt av, men det har heller ikke vært en prioritet å slutte. I takt med sats
ningen innrømmer hun at det kanskje nå må stå for tur, og blunker lurt.
Overraskende gull
Til tross for snus så ble hun etter prestasjonen i NM tatt ut til laget som ble sendt til Finland for å løpe i Nordisk mesterskap. Masteroppgaven hadde frist om seks dager, og hun hadde overhodet ikke tid til å reise til Finland – sånn egentlig. Hun forteller om en periode preget av stress og lange dager på universitetet, blandet med lite optimal trening etter en lang sykdomsperiode med to virusinfeksjoner den vinteren.
– Jeg bestemte meg for å bli med, mest for å få det ultimate avbrekket fra skolepapirene, litt fordi jeg ikke kunne la sjansen gå fra meg, og en del fordi treningsmakkeren min også var tatt ut og vi kunne ta det som en koselig tur, sier Lena ydmykt.
Hun hadde ingen forventinger til seg selv, og tenkte at alt utenom sisteplass er godt gjennomført i slikt selskap. Men så ville beina til Lena noe annet.
– Under løpet fløt alt veldig lett, jeg tenkte ikke på noe, null bekymringer. Alt jeg trengte å fokusere på var ryggen til den finske jenta som løp foran meg, at hun ikke skulle få løpe fra meg.
Lena beskriver en transe, og en befriende følelse av å bare løpe, i stedet for komplekse formler og problemstillinger i masteroppgaven – så deilig simpelt. Plutselig varsler klokka om siste runde, og Lena er nesten overrasket over at det snart er slutt. Med masse energi i kroppen løper hun forbi finnen og tar det hun kaller et overraskende gull.
– Jeg var så paff at jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, og tror ikke jeg var den eneste som var en smule overrasket, ler hun.
Etter nedjoggingen var det rett tilbake på hotellet for å skrive med et hode hun sier var klarere enn på ukesvis, og så leverte hun masteren.
– I tide med et nødskrik, men det var verdt det!
Fremover
Hittil har balansen mellom løping, studier og jobb gått i Lenas favør, men utover våren har kroppet sagt ifra om at totalbelastningen har i en periode vært i overkant høy. Hun har bremset kraftig ned på trening, og håper at litt ordentlig restitusjon vil gjøre henne klar til å kjempe blant de beste i sommerens og høstens konkurranser. Mål nummer én er hoved-NM, og deretter terreng-NM. Hun sier at alt annet blir en bonus, og håper at vinden snur tilbake i hennes favør når kroppen får hentet seg inn og hun får trent som normalt.
– Jeg lærer noe av denne kjedelige perioden også, som kan bringe meg videre i satsinga. For satse skal jeg!
Lena er sikker i sin sak, og motivasjonen hennes fjerner enhver tvil noen potensielt skulle ha.
– Jeg synes selvsagt det er morsomt å vinne, men hvis ikke veien mot en seier har føltes god, betyr gullmedaljen veldig lite.
Som svar på hva som skiller henne fra andre løpere hun har møtt så sier hun ydmykt at det første som slår henne er at hun ikke er så opptatt av edle metaller og plasseringer.
– For meg har løpinga en mye mer grunnleggende betydning, og det er mange andre sider ved treningen som betyr mye mer enn prestasjonene, forteller hun.
Det er stor forskjell for Lena om hun drar på konkurranse med klubbvenninner eller uten, og om hun har disse å dele gleden med underveis og umiddelbart etterpå.
– Det er nok både en styrke og svakhet hos meg som løper, at jeg så sårt trenger noen å trene og konkurrere sammen med, sier hun.
Tiden vil nok bevise at styrken trumfer igjennom.
Les også: En unik løpeglede
