Hun kunne helt sikkert fylt alle disse rollene uten større problemer, men hun er altså journalist, tobarnsmor og maratonløper. Og i følge seg selv er hun ingen superwoman. Barna mener hun suger på kjøkkenet, og hun er elendig på husarbeid og cupcakes. Men maraton, det kan hun. Nå har hun satt seg et mål og er godt i gang med prosjektet «50 maraton før fylte 50.» Til nå har hun løpt 23. Fem og et halvt år gjenstår på å fullføre de siste 27. Et hårete mål? Trude har trua.
– De som kjenner meg sier at «dette klarer du», og jeg tror jo det selv og, smiler hun.
Og apropos hår: Trude driver også bloggen A blonde on the run – en blogg helt fri for sponsing, men full av autentisk løpeinspirasjon – rett fra levra og rett fra hjertet, hvilket gjenspeiler damen bak bloggen svært godt.
– Jeg vil ha min greie, min integritet. Jeg liker å skrive og jeg liker å løpe. Jeg kan dele det magiske og det forferdelige, forteller Trude. Alltid gestikulerende, alltid smilende. Ser deg rett i øynene, er nysgjerrig, har mye på hjertet. Ultrasosial ifølge seg selv.
Kanskje…
Jæren-jenta har alltid vært aktiv. Dette er antakeligvis grunnen til at hun aldri (!) har vært skadet etter at hun startet med løping. Som barn gikk det i både fotball, svømming og særlig håndball. Etter videregående startet Trude på Norges Idrettshøyskole og håndballsatsingen fortsatte. Hun mimrer tilbake til håndballtreningene og langturene rundt Nøklevann. Hun var alltid sist.
– Jeg har alltid løpt, men alltid løpt kort – fem, seks kilometer av gangen. Jeg har sykla mye, trent mye styrke, vært instruktør på Sats, oppsummerer Trude. Hun lå lenge på en totaldistanse på rundt to mil i uka. Høsten 2010 markerer et skifte i Trudes trening. Hun hadde lagt opp håndballen for godt og hun var lei av sykling og spinning, lei av styrketrening som hun hadde holdt på med fast de siste 10–12 årene. Det var da tanken slo henne: «kanskje jeg skal begynne å løpe litt mer.»
Artikkelen fortsetter under bildet
Der alt begynte
Trude og en venninne tullet med at de kanskje skulle løpe New York Marathon – Trude fylte 40 året etter, og venninnen fylte 30.
– Det passet liksom så fint – jeg klarte ikke å fri meg fra den tanken. Høsten 2010 meldte jeg meg på halvmaraton; Tre Sjøers i Stavanger. Jeg hadde mitt livs opplevelse – sprang på 2,08 og var så fornøyd – hadde aldri løpt mer enn 14 kilometer i hele mitt liv og var så stiv i beina. Jeg husker det veldig godt, dette var 6. november 2010. Og 6. november 2011 løp jeg NY maraton – 11 dager før jeg ble 40, forteller Trude. Det første maratonløpet var unnagjort og hun var strålende fornøyd. Målsettingen på 4.30 klarte hun med glans – 4,17 ble tiden. Rett etter løpet, samme kveld, meldte hun seg på et nytt løp; London Marathon 2012. Firetimersgrensa ble ikke brutt der, men samme høst, i Berlin, smalt Trude til med 3.59,38.
– Og da var det egentlig gjort. Da tenkte jeg: «hvor langt kan jeg komme, hva er det neste jeg kan være med på?»
Ufarliggjøring
Noe av det som utgjør hovedbudskapet i Trudes maratonprosjekt er at hun ønsker å ufarliggjøre løpingen og konkurreringen. Mange lar seg imponere av hvordan hun får alt til å gå opp. Mange skylder på for lite tid, men sannheten er jo at akkurat når det gjelder tid, så har vi fått utdelt akkurat like mange timer i døgnet.
– Jeg er ei helt normal dame med normal vekt, normal kost, to gutter hjemme og full jobb. Jeg tror at alle kan få til å løpe og prioritere trening, hvis de vil. Jeg ønsker å se hvor langt jeg kan strekke det – men ikke for enhver pris: jeg vil ta meg et glass vin, jeg vil kose meg med ungene. Men jeg velger å stå opp tidligere i tre av fire helger for å løpe lange turer, forteller hun. De andre øktene får hun klemt inn, enten før eller etter jobb.
– Det er ikke dødsviktig for meg å løpe på 3.29 med en gang, men jeg må ha meg noen mål langt der fremme, og det tror jeg er viktig – uansett hva du driver med. Jeg hadde ikke klart dette hvis jeg ikke hadde hatt et mål. Dette prosjektet driver meg, men jeg gjør det jo kun for meg sjøl, poengterer hun. Det er med andre ord ingen ytre motivasjonsfaktorer som driver Trude. Hun trenger ikke imponere noen, og hun har heller aldri følt på noe press. Foreldrene var aktive og treningsglade, og trening har alltid vært en del av livet. Indre motivasjon er det rikelig av.
– Den indre drivkrafta, den bare har jeg. Jeg er veldig heldig. Jeg har også en enorm glede av å inspirere andre og få andre til å løpe. Noe må du bare lære deg å like. Det er jo ingen som liker den første løpeturen – den første mila er jo grusom. Eller, kanskje ikke grusom, men… du skjønner.
Artikkelen fortsetter under bildet
Ydmyk
Det er ikke lenge siden det var helt fremmed for Trude å stå opp klokken 7 på morgenen for å trene. Nå er det innarbeidet i rutinene. Hun elsker å kose seg – elsker å skravle med venninner på cafe, men hun er også flink til å prioritere. Antall timer i døgnet er som nevnt likt for alle, men forutsetningene for løping varierer.
– Jeg eier egentlig ikke løpetalent, og har et løpesteg som sikkert ikke ligner grisen. Som gammel håndballspiller har jeg overvekt av raske, eksplosive muskelfibre, men alt er trenbart. Til en viss grad. Jeg får nok aldri til å løpe på 3.05, jeg er ikke en lettrent type og må nok trene noe mer enn mange andre for å oppnå de samme resultatene, men jeg føler meg veldig heldig og privilegert som kan holde på med dette, sier Trude.
Maraton nummer 50
Det er veldig tydelig at Trude elsker løpingen. Riktignok er det en sær greie, som hun sier, man får så mye på kjøpet. De løpene hun satser på, tidsmessig, legges oftest til utlandet. Før sommeren løp hun Stockholm Marathon, i november skal hun til Curaçao i Karibia. Gjennom løpingen får hun sett steder hun kanskje ellers ikke ville oppsøkt. De andre løpene, mindre nasjonale løp, fullføres hovedsakelig med tanke på trening og det sosiale.
– Det er en herlig garderobekultur på de små løpene, man får innblikk i en utrolig spesiell verden der man står og skifter side om side med gamle damer som skal løpe sitt 120. maraton. De damene er så fornøyde og så flotte. Antrekket matcher og sminken er på, forteller Trude, og en skal ikke se bort i fra at hun er akkurat likedan om 30 år. Men først er det disse 50 maratonene hun skal fokusere på, og ikke minst selve avslutningen på prosjektet – maraton nummer 50. Blir det et lite, lokalt løp med trivelig gardrobekultur, eller blir det noe eksotisk og storslått?
– Det har jeg selvfølgelig tenkt litt på, smiler Trude.
– Det må enten bli i New York, der alt begynte – åh, nå får jeg frysninger – eller så må det bli noe helt spesielt. Nordpolen, for eksempel, sier hun. Hun har også vurdert Athen Maraton, et helt spesielt løp, men har nok forkastet den ideen og heller mer mot å slutte sirkelen ved å avslutte det hele i byen der alt startet.
These vagabond shoes, are longing to stray
Right through the very heart of it, New York, New York.
