45 kilometer, rundt 1400 høydemeter og en løype som tar deg gjennom noen av de vakreste fjellområdene rundt Idre i Sverige. Renens Stig under Idre Fjällmaraton skulle passe meg godt. I stedet ble det en dag der kroppen protesterte allerede tidlig, og hvor det å komme seg i mål etter hvert ble langt viktigere enn tiden på klokka.
Tekst: Isabelle Nygårds. Foto: Idre Fjällmaraton
Det er noe eget med minuttene før starten på et fjelløp. Rundt meg på torget på Idre Fjäll står løpere som vet at de har mange timer i fjellet foran seg. Den svenske nasjonalsangen spilles, nervøsiteten ligger i lufta, og snart skal vi ut på Renens Stig – den lengste av de fire distansene under Idre Fjällmaraton.
Jeg står sammen med klubbmedlemmene fra løpeklubben min, den svenske digitale løpeklubben Let’s Run. Vi klemmer hverandre, ønsker hverandre lykke til, og så løper vi av gårde.
Arrangementet består av Rävens Stig på 8 kilometer, Björnens Stig på 18 kilometer, Vargens Stig på 28 kilometer og Renens Stig på 45 kilometer. Jeg har valgt den siste.
Jeg gledet meg. Dette skulle være min type løp.
En rolig start før alvoret begynner
Starten går, og feltet beveger seg gjennom tunnelen, forbi skistadion og ut på grusen. De første kilometerne er snille. Jeg løper sammen med venninna mi, Jossan. Vi hadde bestemt oss for å starte sammen. På maraton er vi ganske jevne, men jeg vet at Jossan har mye mer erfaring enn meg i terrenget.
Etter hvert forsvinner grusen og erstattes av mindre stier, før vi fortsetter videre langs Burusjön. Den første energistasjonen kommer etter rundt 7,5 kilometer.
Og så begynner det.
Stien peker oppover mot Nipvallen. Herfra blir terrenget gradvis røffere, mer ujevnt og mer teknisk. Allerede her kjenner jeg at jeg ikke har noe punch i beina. I hver lille stigning brenner det i leggene. En følelse jeg aldri har opplevd tidligere.
Bakker er vanligvis min styrke. Denne dagen skjønner jeg tidlig at noe ikke stemmer.
Jossan drar etter hvert fra meg, og allerede da må jeg prøve å endre tankesettet mitt. Jeg forsøker å roe meg ned og få ned pulsen, som også er langt høyere enn normalt. De første mørke tankene begynner å komme. På en god dag er dette akkurat det terrenget jeg liker. Jeg pleier å være sterk i motbakker.
Jeg prøver å ikke tenke for mye på det. Det er langt igjen.
Skogen åpner seg etter hvert, og til slutt kommer vi opp på snaufjellet med Nipfjället og Slagebäckstöten rundt oss.
Stein, røtter – og enda mer stein
Naturen er utrolig vakker, og solen titter frem mellom skyene. Etter den første turen opp på snaufjellet går det nedover igjen. Men dette er ikke nødvendigvis kilometer hvor man bare kan slippe seg løs og hente inn tid.
Underlaget består av stein. Mye stein. Noen partier krever at blikket er konstant festet noen meter foran føttene. Jeg hører en mann bak meg rope: «Satan, så fint!»
Jeg ler og svarer: «Det er vanskelig når man vil se opp og ned samtidig.»
Mellom steinene dukker det opp røtter, små tjern og skogspartier, før vi etter drøyt 20 kilometer kommer til Svens Foskdalsvallen. Derfra venter en ny klatring.
Granskog blir til fjellbjørk, fjellbjørk blir til snaufjell. Stien går opp, opp og opp, og ved omtrent 23 kilometer når vi endelig energistasjonen ved Nipfjället.
Der ser jeg Modde. Han står med Let’s Run-flagget vårt, og plutselig kjenner jeg på glede igjen. Modde og sønnen hans er der for å heie og ta bilder av oss i klubben, og det å se kjente ansikter gjør godt.
Her er naturen utrolig vakker. På Nipfjället har mange venner og familiemedlemmer tatt turen opp. Det heies, klappes og jubles, og mange løpere stopper et øyeblikk for å ta bilder av den magiske utsikten.
Vanligvis er halvveis en ganske deilig tanke. Denne gangen føles det mest som en påminnelse om hvor langt jeg fortsatt har igjen.
Men jeg er ikke den som bryter.
Samtidig som beina og pulsen ikke spiller på lag, begynner magen å protestere. Egentlig startet det allerede rundt kilometer 15. Det blir vanskeligere å få i seg energi, og hver gang jeg spiser, føles det som om magen reagerer umiddelbart. Energien blir lavere, og jeg begynner også å kjenne meg svimmel.
Jeg velger å spise mindre og heller drikke mer. For der oppe på snaufjellet finnes det ikke akkurat mange steder å gjemme seg hvis ulykken skulle være ute.
Städjan foran oss
Så kommer en av løypas store belønninger. Städjan dukker opp foran oss.
Fjellet med sin karakteristiske form er et av områdets mest kjente landemerker, og løypa går flere kilometer over åpent fjellterreng med utsikt i alle retninger før selve klatringen begynner.
Det er vanskelig å ikke stoppe opp mentalt et øyeblikk og ta det inn. For selv på en dag hvor kroppen ikke fungerer, er det utrolig fint her.
Så begynner klatringen mot Städjan. Den siste delen opp mot kammen er bratt, og vi kommer over 1000 meter over havet før det omsider går nedover igjen. Men heller ikke nedover betyr nødvendigvis enkelt.
Enkelte partier gjennom skogen føles nærmest som et fossefall av stein. Her handler det mindre om fart og mer om å finne riktig fotfeste og komme seg trygt ned. Jeg klarer ikke å forstå at vinneren løper denne løypa på rett over tre timer. Hvordan er det mulig?
Jeg velger å gå raskt i stigningene og prøver å løpe så raskt jeg orker på de flate partiene og nedover. Jeg tør faktisk å løpe nedover de steinete partiene, raskere enn mange andre. Jeg skjønner godt at man blir ekstra forsiktig nedover når man er sliten, men siden jeg ikke er sliten på den måten jeg vanligvis blir når jeg virkelig presser på, klarer jeg fortsatt å løpe bra nedover.
Ved Nordliften, rundt 32 kilometer, venter en ny energistasjon. Derfra går løypa videre på MTB-stier langs alpinbakkene, forbi Chocken og videre mot Slättvålen.
Jeg teller kilometer. Ikke fordi de går fort, men fordi hver kilometer betyr én mindre igjen.
Bakken som aldri tok slutt
Ved Slättvålen kommer energistasjonen ved omtrent 40 kilometer.
Fem kilometer igjen.
På papiret høres det nesten overkommelig ut. Men foran oss ligger løypas siste store klatring opp mot Gränjesvålen – bakken man kaller «Dödsbacken».
Akkurat der og da føles navnet ganske passende. Den tar aldri slutt.
Etter nesten 40 kilometer, med bein som har protestert i hver eneste stigning siden tidlig i løpet, skal vi altså opp én gang til. Jeg går. Prøver å holde kroppen i gang. Ett steg til. Og ett til. Jeg presser hendene mot lårene for å hjelpe til. Kommer meg opp, jogger rundt en sving – og så kommer neste stigning. Opp igjen, rundt en ny sving, og enda en stigning.
Gjennom høyttalerne under arrangementet har vi flere ganger hørt ordene: «Du är oslagbar.»
Det er også hele filosofien rundt løpet. Ikke nødvendigvis at du skal slå noen andre, men at du klarer langt mer enn du tror. Det gjorde jeg.
Til slutt når jeg Gränjesvålen og Toppstugan. Nå er den siste store klatringen gjort. Og da åpner himmelen seg.
Tre kilometer med hagl
De siste rundt tre kilometerne kommer haglet.
Ikke litt forsiktig fjellvær, men hagl som treffer ansiktet så hardt at det faktisk gjør vondt. Samtidig renner svetten inn i øynene. Flere løpere stopper for å søke ly, og noen holder klær foran ansiktet. Jeg velger i stedet å legge inn det siste giret for å komme meg ned så raskt som mulig.
Det gjør vondt i ansiktet. Det svir i øynene. Jeg er sliten, svimmel, og magen har for lengst meldt seg ut. Men akkurat da gjør det nesten ingenting. For nå går det nedover. Fra toppen kan jeg se utover landskapet jeg nettopp har beveget meg gjennom. Burusjön. Nipfjället. Städjan. Fjellene som for noen timer siden lå foran meg, ligger nå bak. Det er en ganske spesiell følelse.
Den siste kilometeren går ned mot Idre Fjäll, forbi sætera og tilbake mot tunnelen vi løp gjennom rett etter start. Og så er målstreken der. Etter 6 timer og 16 minutter.
Langt fra tiden jeg hadde sett for meg på forhånd.Men jeg er bare utrolig glad for at jeg kom meg dit. Jeg får medaljen rundt halsen. Jossan står i regnet og venter på meg, og jeg får en stor klem. Så kommer resten av klubbmedlemmene og tar vare på meg.
Når prestasjonen blir noe annet enn tiden
Jeg har løpt mange konkurranser og hatt både gode og dårlige dager – for det meste gode, faktisk. Jeg har en lang idrettskarriere bak meg og kjenner kroppen min veldig godt, men jeg har aldri tidligere opplevd at den har reagert på denne måten.
Den ekstreme syrefølelsen kom før jeg begynte å øke næringsinntaket underveis, så jeg tror ikke forklaringen nødvendigvis ligger der. Hvorfor pulsen var så høy, beina så tunge og magen etter hvert slo seg vrang, vet jeg fortsatt ikke helt.
Det jeg vet, er at formen har vært god inn mot løpet. Høsten er full av løp, og jeg er allerede klar for revansj.
Noen ganger får man kanskje bare en dag hvor kroppen ikke leverer det hodet hadde planlagt. Det er lett å være fornøyd med seg selv når beina flyr og klokka viser tallene man håpet på. Det er vanskeligere når forventningene må justeres mens man fortsatt står midt i konkurransen. Fra kilometer 10 til 45 fikk jeg øve ganske mye på akkurat det.
Idre Fjällmaraton ble derfor ikke løpet hvor jeg fikk se hvor fort jeg kunne komme meg gjennom 45 kilometer og 1400 høydemeter.
Det ble løpet hvor jeg fikk se hvor lenge jeg var villig til å fortsette når kroppen sa nei.
Og midt i alt det tunge var det fortsatt mye som gjorde dagen fin: utsikten, fjellene, de andre løperne, menneskene på energistasjonene og heiingen underveis.
De oslagbaras timme
Noen timer etter min egen målgang er det vår tur til å stå på den andre siden.
Under «De oslagbaras timme» samles løpere som allerede har kommet i mål, venner, familie og publikum for å heie frem de siste deltakerne. De som har vært ute aller lengst. De som fortsatt har de siste meterne igjen.
Etter å ha vært så langt nede selv noen timer tidligere, er det ekstra fint å stå der og få heie dem helt inn. Nå er det deres tur til å komme gjennom tunnelen og over målstreken.
Og nettopp i denne timen ga ordene vi har hørt gjennom høyttalerne hele dagen aller mest mening: «Du är oslagbar.»
Ikke fordi alle løper fortest eller får dagen de hadde sett for seg, men fordi alle har sin egen kamp og sin egen vei frem til mål.
Etterpå spiste vi middag sammen med klubbmedlemmene og deler dagens oppturer, nedturer og løpsopplevelser. Det er noe av det fineste med slike løpshelger. Prestasjonen er individuell, men opplevelsen blir felles.
Min dag på Renens Stig ble langt fra den dagen jeg hadde sett for meg. Men jeg kom meg gjennom 45 kilometer i fjellet. Og kanskje var jeg litt oslagbar likevel.
