BERGEN: – Det er jo dette som er hverdagen, vet du. Det er her det skjer.
Martin Kvalø smiler mens han manøvrerer barnevogna gjennom Bergens gater. For de fleste som ferdes langs gatene i vestlandshovedstaden, er han kanskje bare en travel småbarnsfar i lilla løpejakke. Men bak det jevne tempoet og den stødige vogna ligger det et mål som krever både logistikk og en god porsjon utstyrsnerding. Martin har nemlig satt seg et mål som krever både fysisk og mental råskap i 2026: Han skal bryte den magiske tretimmersgrensen på maraton.
En daglig kabal
Det er ingen hemmelighet at hverdagen som løpende småbarnsfar krever sitt. For Martin starter dagen tidlig, og treningen må flettes inn der det er rom. Nå er han i permisjon og nyter livet med det sist ankomne familiemedlemmet, mens treningen ofte gjøres med barnevogna på laget.
– Dagene er egentlig ganske like. Vi får de to eldste jentene av gårde i barnehagen, og så er det frokost og lek med han her, forteller Martin og nikker mot vogna. – Og så bærer det ut på tur. Som regel ligger øktene på mellom 10 og 15 kilometer, i rolig tempo, med noen intervaller i uka.
Han legger ikke skjul på at barnevogna er blitt et viktig treningsverktøy, selv om den legger visse begrensninger på hvor han kan legge turen. – Jeg kan ikke så godt springe i fjellet med vognen, bemerker han med et smil. – Det blir mye asfalt og flate strekk, men det er den tiden jeg har. Da blir det en naturlig del av hverdagen.
Fellesskapet som drivkraft
Selv om mye av mengdetreningen skjer alene med barna på slep, er det sosiale fellesskapet i løpegruppen Team Macody blitt en viktig glede i hverdagen. Gruppen, som startet som en liten gjeng på fem under pandemien, teller nå opp mot 30 løpere på de faste lørdagsøktene.
– Det er en helt annen dynamikk. Man får jo, sånn som vi gjør nå, veldig gode anledninger til å snakke mye sammen. Det er en fin arena for å bli kjent med folk uten barn også, forklarer han.
For Martin handler lørdagene om mer enn bare kilometer; det er her han finner likesinnede som forstår både gleden av en god intervalløkt og frustrasjonen over en kranglete akilles, for å nevne noe.
Den tekniske jakten på sekunder
Etter et 2025 som han selv beskriver som et «miserabelt år» preget av skader og sykdom, har Martin i 2026 virkelig funnet flyten. Med et snitt på over 100 kilometer i uka, overlater han ingenting til tilfeldighetene når målet er «sub 3».
Samtalen glir lett over på alt fra teknologien i de nyeste karbonskoene til forberedelser til selve løpsdagen. Han reflekterer over utstyrsutviklingen og bemerker at man kanskje har overdrevet bruken av karbonplater i hverdagen, men han er likevel fascinert av hvordan teknologien kan dytte ham frem til siste minutt.
– Hvis det ikke går nå, så går det aldri
For Martin handler ikke maratontreningen bare om god form, men også om å faktisk gjennomføre når det store målet skal nås.
– Folk blir jo litt nervøse før dagen det gjelder. Man sover gjerne litt dårligere natten før, og alt blir så voldsomt, sier han.
En av de største fellene han ser andre gå i, er mangelen på forberedelse til selve starttidspunktet. Mange legger treningen til ettermiddagen, mens de fleste maraton starter tidlig på dagen. – Du må nesten trene på det du skal gjøre. Hvis du alltid løper klokken fire på ettermiddagen, får kroppen et sjokk når startskuddet går klokken åtte om morgenen.
Presset han legger på seg selv er tydelig, men kontrollert: – Hvis det ikke går med sub 3 nå, så går det aldri, konstaterer han.
Men med hundre kilometer i banken hver uke og en perfekt innstilt barnevogn, ser det ut til at 2026 er året da Martin skal få lønn for strevet.
