Hvor ble tiden av?

Ja, himmel og hav, det har jammen gått mange måneder siden sist jeg skrev. De siste månedene har vært en berg- og dalbane: fra tidenes opptur, til noen skuffelser, og flytting inn i nytt hus midt oppi det hele. 

Oppturen i mai; Ecotrail

For femte gang skulle jeg løpe 80km på Ecotrail Oslo. Med en tidligere bestetid på 12:01 var målet klart: under 12 timer. Med nedturen fra i fjor ferskt i minne og en kraftig forkjølelse og halsvondt som skrek “holde deg hjemme”, så stilte jeg likevel til start i øs pøs regn denne lørdag morgenen i mai. 

Etter noen kilometer lurte jeg virkelig på hva jeg holdt på med. Galskap! Men regn og sår hals gjorde at jeg ikke orket å snakke med noen, og telefonen ble liggende. Ingen trøst fra en venn denne gangen.

Jeg løp kun for å komme meg til mål.

Jeg holdt jevn fart, og holdt det bare gående. Jeg kom i mål på 10:23! Jeg kommer seriøst aldri til å glemme det tallet. Denne lever jeg lenge på – kanskje litt for lenge. 

Mindre trening og lite søvn

Å bygge hus tar på, både fysisk og mentalt. Nattesøvnen forsvinner i vurderinger og avgjørelser man skal ta.

I tillegg skal et halvt liv pakkes ned, og mye skal kastes – men hva?

Midt oppi alt dette begynte jeg å bekymre meg for at jeg trente for lite, det ble en runddans. 

Stafett for livet

Stafett for livet i august ble årets første skikkelige nedtur. Målet var 130 kilometer på 24 timer. Men kroppen var sliten, og gnisten manglet. Jeg tok den tunge avgjørelsen om at jeg måtte hjem for å få litt søvn underveis.

Det var surt, men jeg vet i ettertid at det var det mest fornuftige å gjøre, og det ble tross alt likevel 80 kilometer under arrangementet. 

Jentetur til Hemsedal

Det er over et år siden jeg meldte meg på Fyrtrail Ultra i Hemsedal. Jeg gledet meg veldig til å prøve et nytt løp.

Vi var fire damer på tur, som leide hytte og satte snuten over Hardangervidda en fredag morgen. Det var flotte omgivelser og et supert arrangement med veldig god stemning hele helgen. 

Ikke i min villeste fantasi hadde jeg noen tanke om at dette ikke skulle gå bra. Så feil kan man ta!

Starten gikk 06.00 med høy musikk og fyrverkeri. Kroppen føltes fin og de første 7-8 kilometerne gikk som en lek. Men så gikk det opp, opp, opp og enda mer opp.

Jeg hadde selvsagt lest høydemeterprofilen og trodde jeg var forberedt, men himmel og hav, dette var bratt! Med regn i fjellet de siste 3 ukene var det vått, gjørmete, steinete og veldig lite løpbart. Det ble MYE gåing.

Etter 27 km passerte jeg første cutoff en halv time før tiden, så jeg tenkte ikke over at dette skulle bli et problem. Men så kom Queen of the Hill! Dette er en 4 kilometer lang bakke, og bratt er bare forbokstaven.

Jeg trodde aldri den bakken skulle ta slutt, og når man trodde man hadde nådd toppen, kunne man konstatere at det hadde man faktisk ikke. Jeg kom meg opp til slutt og ned bakken på andre siden, men nådde neste cutoff 3 minutter for sent.

Skuffelsen var enorm. Er det mulig?

Jeg ble hissig, skuffa, fortvila og det var jeg ikke alene om. Arrangøren innrømmet i etterkant at cut off tiden på dette sjekkpunktet var satt for kort, og den vil bli justert til neste år. 

Dette er seriøst det tyngste løpet jeg har løpt noen gang. Men gjett hvem som allerede er påmeldt til neste år? Man glemmer fort. 

Små oppturer i nedturen

DNF til tross, noen oppturer var det i løpet av helgen. To av oss fire damer som reiste sammen kom faktisk til mål, de som kjente sine begrensninger såpass at de valgte kortere distanser enn ultra. For det er tre distanser å velge mellom under Fyritrail; 18 km, 29 km og Ultra.   

Og så var jeg endelig på tur med Renate igjen! Det er alt for lenge siden sist, så skravla gikk og med mimring fra tidligere gode prestasjoner sammen tror jeg vi begge kjente på en gnist – løpeglede, altså.  

Positiv høst

Med de siste nedturene i hodet tok jeg noen dager og fikk tømt hodet.

Vi har kommet oss inn i nytt hus, og roen er i ferd med å senke seg. Og vet du hva?

Jeg kjenner at nå kommer løpegnisten sigende igjen, og heldigvis vet jeg at løping er ferskvare og at ingen turer er like.

Livet går opp og ned, og som «løpelegen» sier: Husk totalen av alt – trening, jobb, søvn og hvile. Og det kommer alltid et nytt løp.

Snakkes!

Lene