Stadig ser man idrettsmesterskap bli lagt til land med tvilsomme styresmakter og verdier. Den tilhørende debatten om politikk og idrett er dermed sjelden langt unna. Noen hevder at disse tingene bør holdes adskilt, men de kjenner kanskje ikke til Emil Zátopek. Kongen av intervalltrening ble etter hvert en bonde i et politisk spill, og fikk i løpet av livet kjenne både løping og politikk på kroppen. Her er historien om tidenes kanskje aller beste utøver i verdens minst kompliserte idrett.
Tekst: Nicolas Berg
Historien om den legendariske OL-vinneren, som skulle sette en rekord som sannsynligvis blir stående til evig tid, begynner i Kopřivnice, en liten by øst i dagens Tsjekkia. På 1920-tallet var det derimot midt i datidens Tsjekkoslovakia, med en annen tid på alle kanter.
Emil var ett av seks barn František og Anežka Zátopek fikk sammen, selv om han i realiteten vokse opp med kun tre søsken. Emil var heller ikke den eneste personen i fortellingen om ham selv som ble født 19. september 1922. Mer om det senere.
Zlín, Bat’a og en skofabrikk
Året den fremtidige legenden ble 15, tok han toget fra Kopřivnice og sørvestover til Zlín. Byen representerte flere muligheter til unge mennesker, til tross for at gründeren Tomáš Baťa og hans familie mer eller mindre hadde tatt styring over hele byen, gjennom å sysselsette folk i skoproduksjon for selskapet Bata. Dette kan i det store og hele virke ganske irrelevant for Zátopeks karriere, men politikken skulle følge ham gjennom store deler livet, uansett hvor lite eller mye han ville det selv. I dette tilfellet betydde det å være underlagt Bat’as kontroll, siden familien styrte hele byen, men det politiske livet var likevel bare såvidt igang.
Løpet han ikke kom seg unna
Etter frigjøringen etter andre verdenskrig kom etter hvert det tjsekkoslovakiske kommunistpartiet til makten. Her var det ingen vei utenom styresmaktenes ønsker og helt ukjent var det vel ikke for tsjekkoslovakene å bli beordret til det ene eller det andre.
I mai 1941 skulle det være et løp gjennom gatene i Zlín, og alle fjerdeårsstudenter ble beordret til å være med. Unge Zátopek prøvde å gjemme seg unna. Først ved å skylde på en kneskade, en forklaring legen hans ikke godtok. På konkurransedagen hadde han fortsatt ikke gitt opp, og 18-åringen prøvde å gjemme seg i et bibliotek – han tenkte at ingen kom til å bry seg om fraværet hans likevel. Der tok han feil. Unggutten ble funnet og ble pent nødt til å stille til start.
Med over hundre løpere i feltet og kun 1400 meter fra start til mål, må det ha vært litt av et kaos i Zlíns gater. Zátopek lot seg derimot ikke affisere, og fant ut at når han først skulle løpe, kunne han like gjerne gi alt. Underveis ble han heiet fram, og han fantaserte også om jubelscenene ved en eventuell seier. Riktignok endte den framtidige OL-vinneren på andreplass, men gnisten for løping var tent.
Etter hvert fikk Zátopek muligheten til å trene med lokale idrettslag, før han etter hvert fant veien inn i militæret. Det var her han la mye av grunnlaget for sin fremtidige suksess, gjennom et treningsregime ingen tidligere hadde sett maken til.
Fulgte i Nurmis fotspor
Den legendariske finnen Paavo Nurmi hadde eksperimentert med en slags forløper for intervalltrening, og rasket med seg tolv OL-medaljer, hvorav ni gull, etter å ha stilt opp i Antwerpen, Paris og Amsterdam i henholdsvis 1920, ’24 og ’28. En uforglemmelig prestasjon, og tolv OL-medaljer er fortsatt rekord i friidrett, men treningsmessig skulle han snart se seg forbigått av vår tsjekkoslovakiske venn.
Innledningsvis begynte Zátopek med for eksempel 10 x 300 og 10 x 400 meter, før han gradvis økte belastningen. På det meste løp han utrolige 50 x 400 meter både morgen og kveld, altså nesten en maraton i dragtid på én dag. Husk også at på denne tiden var det ikke lov å være profesjonell, så man måtte være sysselsatt utenom løpingen også. Zátopek var altså i militæret.
Til tross for disse steinharde øktene var Zátopek ingen mann til å fire på kravene. De fleste har vel opplevd at intensiteten i egne intervaller har dalt mot slutten, eller kanskje til og med at man har avbrutt økta? Ikke denne mannen. «Når jeg blir sliten, øker jeg tempoet», uttalte han. Og resultatet gikk virkelig inn i historiebøkene.
London Calling
Hans første OL var det første etter krigen. Med et Europa nede for telling i kjølvannet av krigen var det ikke et skred av søknader om å få arrangere mesterskapet. Men med London og Storbritannia som en av få deler Nazi-Tyskland ikke klarte å få kontroll over, ble det de som tok oppdraget. Lekene var et lyspunkt i en ellers lite optimistisk periode for mange. Kanskje særlig for utøverne fra Østblokk-landene ble opplevelsen et kjærkomment avbrekk fra hverdagen.
«Jeg hadde lest om Big Ben, Westminster Abbey og Buckingham Palace, men å se dem i virkeligheten var overveldende – det var som en drøm», uttalte spydkasteren Dana Ingrová, senere Zatopkova. Den tsjekkiske kvinnen fikk ikke med seg edelt metall hjem fra disse olympiske lekene, men hun både ankom og dro fra London som Emil Zátopeks kjæreste. Senere ble hun også hans kone, noe Zátopek måtte søke det tjsekkoslovakiske forsvaret om og først fikk avslag(!) på.
Hvit shorts og rød vest
I en tid hvor mellomtider og oppdateringer underveis var på et annet nivå enn i dag, så Zátopek etter kreative løsninger for å finne ut om han skulle ha riktig tempo på 10 000-meteren. Han hadde ingen trener i det daglige, men Karel Kněnický fungerte som støtteapparat i forbindelse med mesterskap.
71 sekunder per runde (på 400 meter) ble vurdert til å være en tilstrekkelig tid for å vinne, og Kněnický fikk oppdraget om å vifte med en hvit shorts dersom Emil holdt korrekt tempo. Dersom han måtte øke farta, var det Danas oppgave å vifte med en rød vest.
Etter åtte runder med hvit shorts og en stadig økende ledelse for konkurrentene, begynte Zátopek så smått å bli bekymret. At den fremste rivalen Viljo Heino lå i tet gjorde ikke ting lettere.
På den åttende runden kom endelig den røde vesten opp, og den tsjekkiske yndlingen kunne øke farta. Én runde senere, hadde han løpt forbi alle, inkludert Heino, men finnen ville ikke gi seg.
De to kjempet side om side i ei stund, før Zátopek dro ifra, og mistet oversikten. «Where is Heino?», spurte han en funksjonær på sin begrensede engelsk. «Heino is out», var svaret han fikk.
Etter 16 runder hadde den finske forhåndsfavoritten fått nok, og de siste ni rundene ble en maktdemonstrasjon på Wembley. Gullet var tsjekkoslovakisk.
I 5000-meter-finalen gikk det ikke like bra. På en gjørmete bane ble det en duell mot belgieren Gaston Reiff og nederlenderen Wim Slijkhuis. På et tidspunkt virket Zátopek å være en slagen mann, hektet av, og ute av kampen om gullet. Både nederlenderen og belgieren lå flere titalls meter foran.
Så våknet tsjekkoslovaken. Først hentet han igjen Slijkhuis, og tempoet hans mot slutten var raskere enn Reiffs. Likevel: Det var ikke nok meter igjen til å vinne, gullet ble belgisk.
Det utrolige løpet hadde gitt Zátopeks never-say-die-attitude mange nye fans, men i den tsjekkoslovakiske leiren var tonen en annen: Hvordan kunne han dumme seg ut og ikke vinne gullet? Det lange svaret kunne være komplisert, men det korte var at han hadde løpt altfor fort og slitt seg ut i semifinaleheatet.
Kommunister, målsettinger – og gruvedrift?
Årene mellom London 1948 og Helsinki ’52 var ikke enkle. Kommunistene var nådeløse mot politiske motstandere, og Tsjekkoslovakia hadde blitt et tyranni. Forholdet mellom Zátopek og styresmaktene var heller ikke ukomplisert, selv om han etter hvert ble medlem av kommunistpartiet (muligens for å slippe mer mas og bråk).
Samtidig uttalte han at den klare ambisjonen var å vinne to gull i Helsinki, noe som var svært risikofylt. Den stalinistiske tilnærmingen til sport var at underprestasjoner måtte straffes, så her gjaldt det å levere. Eller, for å sitere Zátopeks venn og Sparta Praha friidretssklubbs fremtidige trener, Zdeněk Fator: «Hvis Emil hadde ødelagt ankelen sin på trening, hadde han blitt sendt til urangruvene.»
I London hadde han «bare» deltatt i to løp, men kanskje fantes det en utvei? Offiseren Colonel Sábl foreslo i 1951 at Zátopek også skulle stille opp i den lengste distansen – maraton – for å øke sjansene for edelt metall. Innledningsvis ble han møtt med lett skepsis, men i løpet av det neste året var det tsjekkiske lokomotivet både overbevist og forberedt.
Særlig det siste var viktig i et OL som var så politisert at utøverne bodde i to ulike leire, avhengig av om de representerte kommunistland eller ikke. Zátopek selv var derimot ingen mann for polarisering, og så gjerne sitt snitt til å knytte bånd med folk fra den andre siden av jernteppet.
Ingen maratonløper – enda
Selv om Zátopeks største prestasjon inkluderer en maraton, er det greit å huske på at han veldig lenge ikke var en maratonløper på noen måte. Ideen om å triple i Helsinki 1952 og stille på den aller lengste og seigeste distansen dukket opp sommeren før, men innledningsvis bare som en flyktig tanke. Tsjekkeren var i utgangspunktet en spesialist på 5000- og 10 000-meter, og det var disse distansene han hadde lovet gull (og grønne skoger?) på.
Helsinki 1952
10 000-meteren åpnet med 2:52 på den første kilometeren, og etter 14:43 var halve løpet unnagjort. Ved start hadde de andre deltakerne omtrent backet unna i respekt for Zátopek. Amerikaneren Fred Wilt hadde uttalt at «det eneste vi kan håpe på er at Zátopek brekker beinet.»
Blekket fra forhåndsstempelet rant altså nedover panna til lokomotivet ved start, og tjue runder senere hadde han fått en solid ledelse. Noen ville kanskje roet ned mot slutten, med resten av OL i tankene, men ikke Emil. 64 sekunder brukte han på de siste 400 meterne og det første gullet var i boks.
I semifinalen i 1948 hadde antakelig Zátopek gjort en stor feil ved å gi alt og slite seg ut før finalen, men fire år senere var en lekse lært. Fjerdeplass på halv maskin var fasit i Helsinki, og finalebilletten var enkelt sikret.
Et knapt kvarter for historiebøkene
Dagen etterpå, altså bare tre dager etter 10 000-meter-finalen, skulle løperne tilbakelegge tolv og en halv runde for å kjempe om edelt metall. Men motstanderne var ikke den eneste utfordringen: Kvinnenes spydkastfinale skulle gå samtidig som 5000-meteren! Ingen av de to OL-deltakende kjærestene Emil og Dana fikk gjort noe med at de ikke kunne se hverandre. Dessverre/heldigvis(?) ble spydkastingen forsinket, så Dana slapp i hvert fall å bli forstyrret i sitt eget kast. Men ikke fikk hun se kjæresten heller, fordi hun satt i garderoben og ventet.
5000-meteren var antatt å skulle bli en langt tøffere utfordring enn 10 000-meteren for den tsjekkoslovakiske helten. Finske Hannes Kohlemainen var den eneste tidligere i historien som hadde doblet og vunnet både 5000 og 10 000 i samme OL, i 1912, så Zátopek hadde i hvert fall ikke historiebøkene med seg. Heldigvis var i hvert fall gjørmebadet var London byttet ut med sol – og et elektrisk publikum!
De fem første rundene gikk alle unna på under 69 sekunder, åpningstempoet var raskt. Gaston Reiff, den eneste som hadde slått Zátopek i London, var blant løperne som var innom teten. Likevel: 600 meter før mål var belgieren ferdig og noterte en lite flatterende DNF.
Nå var det tyskeren Herbert Schade, franskmannen Alain Mimoun og briten Chris Chataway som virket å være i stand til å ta gullet – selvsagt i tillegg til den viss kar fra Tsjekkoslovakia. Dette løpet skulle gå helt inn!
Fjorten minutter og seks sekunder etter startskuddet var det likevel ikke verken tyskere, franskmenn eller briter som kunne juble høyest. Emil Zátopek avsluttet med en runde på 58 sekunder, og rundet det hele av med å gi Mimoun en solid klem før han hentet medaljen. Begge de to store idrettspersonene visste de hadde vært med i et løp for historiebøkene, selv om bare én av dem kunne vinne.
Dana fikk som nevnt aldri se kjæresten sin ta dette OL-gullet, siden hun var i garderoben og ventet på sin egen konkurranse. Plasteret på såret ble et kast på over 50 meter, og nok en gullmedalje til paret.
Maratondebutanten
Få dager senere var det tid for den ultimate testen. Zátopek kunne tatt medaljene sine og reist hjem til heder og ære – han hadde jo oppnådd det han hadde lovet fedrelandet. Likevel ville han bli udødelig, så han stilte seg opp på startstreken, til tross for at han aldri hadde løpt 42,195 kilometer tidligere.
Blant konkurrentene denne gangen fant man for eksempel engelskmannen Jim Peters, som nettopp hadde satt ny verdensrekord med 2:20:42 og svensken Gustaf Jansson – og den barføtte(!) pakistaneren Khawaja Aslam.
Starten gikk i et forrykende tempo, og den første fem kilometerne gikk unna på 15:43. Angivelig vurderte tsjekkoslovaken å ta bussen hjem etter å ha løpt halve løpet, men droppet det i mangel på penger.
Sitron? Skeptisk!
I en tid hvor ernæringsfysiologi var noe ganske annet enn hvor mange gels man bør ha med seg i beltet, hadde Zátopek ikke engang noe særlig erfaring med hvordan få i seg næring i lange løp. Etter 25 kilometer fikk både han og Jansson tilbud om en halv sitron som påfyll. Begge var skeptiske til å tape tid på å få den i seg. Zátopek bestemte seg for å la svensken være prøvekanin, og vurdere effekten den hadde, for så å eventuelt ta en sitron ved neste mulighet.
Etter 30 kilometer hadde flere løpere brutt, én hadde blitt sendt til sykehus. Det tsjekkiske lokomotivet hadde fortsatt mer fyr igjen i kjelen, og var 26 sekunder foran Jansson og over ett minutt foran Peters. Likevel var han like isolert som mannskapet i en tanks under første verdenskrig; han hadde ingen anelse om hvordan det gikk med de andre ute i den krigssona en maraton kan være. Så han løp videre – med alt han hadde!
Da han endelig kom til mål, var det i ensom majestet inn på stadionet til ropene om «Za-to-pek!» Eller, som finnene hadde døpt ham: «Saatu-Pekka!», som kan oversettes til noe sånt som «Eventyr-Petter.» For både Zátopeks liv og karriere var et eventyr på dette tidspunktet.
Til dags dato er det ingen andre som har vunnet disse tre distansen i ett og samme OL, og med tanke på den stadig mer spesialiserte treninga som kreves for å ta gull i noen av dem, er det vel også heller usannsynlig at det skjer igjen.
På dette tidspunktet var Zátopek 30 år, og alle timene med torturlignende intervalløkter i alle slags ugjestmilde omgivelser hadde gitt avkastning. Men det skulle vise seg at den litt mer enn middels ivrige løperen hadde tatt sin siste OL-medalje.
Billett til Australia
Riktignok satset han også mot OL i Melbourne i 1956. På veien ned løp han til og med ombord i flyet til Australia, endog han fikk beskjed om å slutte, de andre ombord var redde for at flyet skulle styrte. Tross alt var det kun sju år siden Torino FC hadde fått hele laget utslettet i en flystyrt utenfor sin egen by, og kun litt over et år før Manchester United skulle lide samme skjebne i München. Å reise med fly var på ingen måte risikofritt på denne tiden. Men Zátopek ville altså trene – selv ombord i et fly!
Likevel: Å passere 30 var mer nådeløst da enn nå, og faktisk endte 34-åringen opp med å verken stille på 5.000- eller 10.000-meteren. Han mente selv han hadde blitt for treg, og i tillegg hadde diverse skader satt ham tilbake.
Til slutt endte han opp med å stille «kun» på maraton. I 35 australske varmegrader ventet han på startstreken – og i motsetning til forrige gang, visste han hvor vondt det ville bli. Noe av det delte han med sine medkonkurrenter, som også kom til å måtte lide i den stekende varmen.
«Today, men … We die a little.»
Det ble ikke helt den avslutningen publikumsyndlingen hadde sett for seg. Av over 50 startende løpere, hvorav 33 fullførte, kom han på 6. plass, til stor skuffelse for seg selv. Franskmannen Alain Mimoun, som hadde blitt slått av Zátopek ved flere anledninger tidligere, ble dagens mann med gullmedaljen rundt halsen. «Dette var mitt siste løp», uttalte Zátopek i etterkant.
Det ble det riktignok ikke, men den aldrende superløperen hadde likevel sett sine beste dager, og deltok aldri i OL igjen. Faktisk skulle det gå jevnt nedover etter dette, og verre enn noen så for seg.
Så var det politikken igjen da
Gjennom årene hadde Zátopeks forhold til både politikk og egne styresmakter vært komplisert. Han hadde vært en perfekt gallionsfigur for kommunistpartiet i eget land, selv om han ikke nødvendigvis verken likte eller støttet dem, men samtidig hadde han erfart at han også kunne komme unna med en del ting fordi han var seg selv.
I 1968 var det derimot nye tider. Sovjetunionen invaderte Tsjekkoslovakia, og det var på mange måter starten på slutten. Styresmaktene aksepterte etter hvert å samarbeide med sovjeterne, antakelig i mangel på bedre alternativer, men Zátopek var like frittalende som alltid.
Historisk sett har opprørere og motstandere i slike sammenhenger stadig blitt drept eller torturert, men kommunistene fra øst hadde andre idéer. Her ble politiske motstandere simpelthen frosset ut av samfunnet og tvunget ut i arbeidsledighet. Zátopek mistet også alle sine militære rangeringer, etter hvert nærmest alt av sin posisjon som folkehelt.
Kort fortalt måtte han flytte vekk fra kona og venner i Praha for å jobbe med hardt fysisk arbeid (nøyaktig hva er ukjent). Ingen visste heller egentlig riktig hvor han var, men det virker noenlunde sikkert at han stadig var på flyttefot mellom obskure steder med lite folk.
Zátopek vender hjem
I 1977 var han ikke lenger regnet som noen politisk trussel, og fikk komme tilbake til Praha mot at han takket ja til en nedverdigende jobb som handlet om papirflytting på et kjellerkontor. Denne jobben skjøttet han tillitsfullt til han pensjonerte seg i 1980.
Ti år senere ble han rehabilitert, et begrep som i denne konteksten betyr noe i nærheten av å bli frifunnet for opprør eller motstand mot Sovjetunionen. Han var ikke den eneste som ble rehabilitert, men mange ble det posthumt.
22. november 2000 døde kanskje tidenes største løper 78 år gammel etter trøbbel med hjertet. I løpet av karrieren hadde han brutt uslåelige rekorder, tatt OL-gull i samme OL som kjæresten også gjorde det, vunnet hjertene til millioner av tilhengere, satt en sannsynligvis uslåelig rekord av en trippel – og gitt den ene OL-medaljen sin til australieren Ron Clarke! Zátopek mente at Clarke hadde vunnet 10 000-meteren i Mexico 1968 om løpet ikke hadde vært i høyden, noe som nesten tok livet av ham, og ga ham like godt en av medaljene fra Helsinki.
I tillegg hadde han vært en politisk opprører (tenk om dagens utøvere kunne brukt noen av stemmene sine på samme måte …), sluppet unna for mye, og likevel betalt en svært høy pris for sitt samfunnsengasjement. Til slutt ble han, blant annet sammen med inspirasjonskilden Paavo Nurmi, en av de tolv første i IAAFs Hall of Fame, lansert i 2012. I tillegg har han fått en statue av seg selv utenfor et friidrettsstadion i Zlín, som han reiste til som unggutt. Så sent som i 2021 ble det også laget en film til ære for løpelegenden, med det ganske enkle navnet Zátopek.
Et annet interessant element med det tsjekkiske lokomotivet var at alle snakket varmt om ham. Folkehelten tok seg av alle han møtte, stilte velvillig opp for alle som ville ha en bit av ham, elsket å fortelle historier og anekdoter, og dette var noe av grunnen til at han ble umåtelig populær. Innovasjonen med intervalltrening var forut for sin tid, og i tillegg elsket han løping mer enn noe annet.
For Emil Zátopek var ikke løpingen et middel for å oppnå et annet mål. For ham var løpingen målet i seg selv.
