Sophie Power er mor til tre og balanserer jobb, familie og lidenskap for ultraløping. Hun har fullført noen av de mest utfordrende løpene i verden, som MDS (250 km), Spartathlon (246 km), UTMB (170 km) og Spine (431 km). Hun har sine aller beste resultater fra 24 timers løping der hun blant annet endte opp som beste britiske løper og nummer 19 i VM i 2023.
Bildet som startet debatt
Sophie skapte debatt om kvinner og morsrollen i idretten da bildet av henne som ammet sin tre måneder gamle sønn under UTMB gikk viralt. Hun hadde ønsket å få overført startplassen til hun var klar til å delta etter fødselen, men løpsarrangøren sa nei. Sophie hadde allerede mistet plassen 4 år tidligere, på grunn av sin første graviditet, så for ikke å gå glipp av muligheten igjen, bestemte hun seg for å delta til tross for at det bare hadde gått 3 måneder siden hun fødte. Etter at bildet ble viralt, bestemte Sophie seg for å bruke plattformen sin til å gjøre en forskjell for kvinner i idrett. Hun vil at alle kvinner og jenter skal ha mulighet, evne og inspirasjon til å drive med idrett.
Hun opprettet organisasjonen SheRACES og har laget retningslinjer for løp som ønsker å bli mer inkluderende for kvinner. I tillegg er hun styremedlem i forsknings- og innsiktsorganisasjonen Women in Sport og har blitt en viktig stemme for kvinner i ultraløpsverdenen. Blant annet har hun klart å endre UTMBs regler slik at de nå tillater kvinner, som følge av graviditet og fødsel, å flytte sin plass i opptil 5 år i fremtiden. Sophie tror at vi vil få mange flere kvinner til startstreken i ultraløpene dersom løpsarrangørene tar grep for å gjøre rennene mer kvinnevennlige.
Tror du at kvinner er mindre interessert i å løpe ultramaraton enn menn?
Nei! Jeg tror noe av det med ultramaraton er at det kanskje passer enda bedre for kvinner enn menn. Maraton handler om tid. Det handler om personlige rekorder. Det handler om tall og raske løyper. Du kommer til et løp og det handler om å sette en ny PB (personal best). Og hvis du ikke gjør det, da var det ikke et godt løp. For noen kvinner er det ganske fremmedgjørende og stressende. Jeg tror ultraløp er mer overkommelig. De korteste er ikke mye lenger enn et maraton og de har ofte lange cut-offs som du kan gå. Du kan nyte dagen ute. Du kan nyte distansen. Det er deg mot terrenget i stedet for deg mot klokken. Og det er en veldig sosial og inkluderende atmosfære. For mange kvinner tror jeg dette gir mye styrke. Så jeg tror ikke vi er mindre interessert. Hvis vi ser på startstreker rundt om i verden, mange av de kortere ultraløpene, 50km-løpene, der er det 50% kvinner nå.
Det er fortsatt få kvinner som deltar i ultramaraton, rundt 10-30%. Hvorfor?
Det øker. Jeg tror at når vi bryter ned barrierene og kvinner ser flere kvinner gjøre det, og vi snakker mer åpent om hvordan du gjør ting og prøver å avmystifisere 100miles distansen, tror jeg vi vil fortsette å se en økning. Våre retningslinjer har nettopp blitt sendt av ITRA (International Trail Running Association) til tusenvis av terrengløp over hele verden. Vi ser at de virker. Men det er veldig forskjellig fra kontinent til kontinent faktisk. Europa har bare 27% kvinneandel i terrengløp totalt, men USA er på 35% og Oseania på 40%. Kvinner som deltar i terrengløp på verdensbasis har gått opp fra 18% til 28% de siste 10 årene.
Foto: UTMB
Hvorfor bør flere kvinner vurdere å løpe ultramaraton? Hva er fordelene?
Vi tror på «The power of racing». Det er noe med det å stå på startstreken. Å krysse en målstrek som gir kvinner mestringsfølelse. Å gjøre noe for deg selv, det er ofte ganske vanskelig å gjøre, spesielt når du har omsorgsansvar. Det betyr mye for vår selvtillit. For mange kvinner handler det faktisk ikke om selve løpet. Det handler om å ha unnskyldningen og motivasjonen til løpeturen du trenger for din mentale og fysiske helse. Uten løpet i dagboken, er det vanskeligere å få tiden til å trene. Og et ultraløp, det er litt skummelt. Det får deg virkelig til å fokusere på hvordan du må trene for oppgaven. Vi sier gjerne at løpet er en fest. Fordi du har gjort alt arbeidet, endringen har allerede skjedd, og løpet er bare den morsomme biten.
Hva er det største likestillingsproblemet innen ultraløping i dag for den kvinnelige eliteløperen?
Synlighet før, under og etter løpet. De kvinnelige løperne forsvinner ofte, noen ganger får de ikke engang sin egen mållinjetape. Under løpet er det ofte vanskeligere å se hva som skjer i kvinneløpet. Med mindre kvinner har samme synlighet og samme dekning som menn, kan de ikke argumentere for de samme sponsorene. Vi trenger at løpene virkelig synliggjør at det er to separate løp. Et herreløp og et kvinneløp. Og at vi snakker om det som to løp. Herrenes vinner er denne personen og kvinnenes vinner er denne personen. Det er ingen «overal» vinner!
