Magni Maraton- Løpeglede, felleskap og eventyr!

Hva er Magni Maraton?

Magni Maraton er et Cannonball-løp arrangert av familien Magni: En varm og inkluderende familie som består av Pär og Marie- Louise og deres to barn. Et cannonball-løp betyr at deltakerne i prinsippet sørger for seg selv. Magni rigger til et bord, med forfriskninger, en løpsbok, penn, og muligheten for å sette igjen det man selv eventuelt vil drikke og spise undervis. Løpet ble arrangert for første gang 10. januar 2015 og har siden blitt en fast tradisjon for løpeglade sjeler. Det arrangeres ca. en gang i måneden og neste løp er allerede 1. mars. Verdt å merke seg er at løpet arrangeres for 100. gang i mai.

Det er en rundløype på ca. 5,25 km og for maraton løpes det 8 runder med start og mål på Stavset. Hver deltaker tar sin egen tid og noterer den i løpsboka ved målgang. Man kan velge mellom distansene 5 km, kvartmaraton, halvmaraton og maraton (men kan velge runder også og løpe en hybrid) Familen Magni er rause.

📍 Start og mål: Stavsetsvingen busstopp.
🏃‍♂️ Retning: Løpes mot sola.

📅Neste løp 1. mars 2025 kl. 10:00.
💰 Startavgift: Kun 100 kroner ved forhåndspåmelding. 150 kroner hvis du melder deg på selve løpsdagen.

Et kupp for en fantastisk løpsopplevelse!

Muruvikingan på tokt – 8. februar

Lørdag 8. februar var vi sju Muruvikinger som dro på tokt til Magni Maraton. Som alltid var målet enkelt: Løpeglede, løpefellesskap og ikke minst verdens skjønneste legomedalje!

Denne gangen var løpet likevel ekstra spesiell, på grunn av rekrutteringen i klubben. Vi hadde nemlig med en 13-åring og min egen 11-åring, Ludvik. Ludvik var spesielt entusiastisk! Han har heiet på løpet i flere år, men nå skulle han endelig få oppleve det selv. Ludde syntes riktignok at løypa var litt tøff, men han er sikker på at det blir lettere å disponere kreftene neste gang. Vi har derfor planlagt neste løp sammen, og er klare for start 1. mars – gutten vil ha flere legomedaljer! Vi hadde også med oss en førstereis til fra klubben, og det var veldig gledelig at Jostein også koste seg i løypa. Løpeglede er best når den deles.

Løpsrapport 8 februar:

Kvelden før løpet kom det en melding fra Pär Magni om at løypa kunne være isete. Rett før start var derfor skovalget et hett diskusjonstema. Med noen minusgrader og en sol som strålte fra klar himmel, lå alt til rette for en flott dag – selv om føret var utfordrende. Noe av det som gjør nettopp dette løpet så spesielt, er at siden det arrangeres så ofte merker man årstider og værforandringer godt. I Januar var det mye nysnø, i februar var det klink is. Hva blir det neste? Det kan bli både mye snø, men også skikkelig vår og bar, deilig asfalt! Den som møter opp, får se…

Tiden fra ankomst til start kl. 10:00 fløy av gårde!.

Marie Magni telte ned og ønsket god tur. Vi satte i gang! Det var som alltid god stemning i løypa og alle løperne ønsket hverandre god tur. Allerede første løpesteg kunne man kjenne på budskapet fra Pär dagen før, det var glatt og skoen sklei litt for hvert steg. Uansett var det deilig å kjenne kroppen være i bevegelse, det var bare å justere farten og jobbe på etter forholdene.

Feltet samlet seg raskt, og det var stor stas å holde følge med noen spreke menn – og Ludvik. Vi åpnet i en slak oppoverbakke, videre gjennom en undergang (her var det særdeles glatt) før vi kom ut på en lang, deilig slette. Ludvik åpnet friskt, kanskje litt for raskt, og fikk smellen allerede i første av fire (og en halv) motbakke med ca. like mange nedoverbakker. Siden han skulle løpe én runde og jeg to, lot jeg han og pappaen løpe i sitt eget tempo og fortsatte videre alene, sammen resten av feltet.

Opp og ned i løypa hadde jeg en hardhaus fra Beist Ultraløpeklubb foran meg. Han løp maraton (altså 8 runder) og var, som meg, uten piggsko. Etter siste motbakke var det relativt grei skuring ned til veksling. Ved vekslingen fikk vi ny energi fra Marie og barna, som heiet oss videre med stor entusiasme!

Jeg la meg litt foran for å dra litt jeg også, sånn at ultraløperen fra Beist skulle slippe å løpe alene hele veien. Det holdt ikke så lenge før han smatt forbi meg igjen, men håper det ga han litt energi.  Opp siste bakke smalt det skikkelig i lårene mine. Stivnet totalt– Hahaha! Kanskje ikke det smarteste at jeg akkurat denne uka hadde økt styrketreningen og startet med et nytt program? Men ned siste bakke løsnet det heldigvis litt, og jeg fikk til en slags sluttspurt.

Beist ultraløper løp ikke uventet først til veksling, men stoppet opp da jeg passerte mål og ga meg en high five. Vi takket for turen, og jeg kjente på en herlig mestringsfølelse. Etterpå så jeg at han hadde skrudd opp tempoet skikkelig de siste seks rundene – skikkelig imponerende! Det er så fantastisk å få ta del i dette løpefelleskapet uansett distanser eller fart. Løping er jo en idrett hvor man presterer alene, men om man åpner opp for det, er man på ingen måte ensom. Felleskapet er unikt. Så, med tunge lår og bitte små steg, jeg kom meg vel i mål, strålende fornøyd! Litt mer støl enn normalt etter mye tripping på is, men med et stort smil om munnen.

Som prikken over i-en ventet det beste på oss etter målgang:

Medalje, nydelig brownie, varm kaffe og saft! Perfekt belønning etter en god innsats.  Utrolig moro å drikke kaffe, skravle med medløpere og heie på andre som kommer inn til mål, eller til veksling. Nesten like moro å henge igjen, som selve løpingen. Vi måtte imidlertid raskt hjem denne gang. Vi hadde en fest å forberede.

Kick-off med løpeklubben

Senere på kvelden var det nemlig duket for kick-off med løpeklubben. Lokalet ble pyntet med ballonger og blomster i klubbfargene, og som seg hør og bør, var bordpynten tidligere løpsmedaljer. Det ble en kveld fylt med latter, taler, overraskelser og ikke minst kåringen av Årets Muruviking!

Nye eventyr ble planlagt, og vi ser selvsagt frem til å dra på flere tokt sammen!

Vi gleder oss til neste løp! Høres dette gøy ut? Bli med på moroa du også, og opplev felleskapet selv! 🏅🎉