Da kreftlegen sa til Nora Hauge Svendsen at hun hadde god lungekapasitet, dukket en tanke opp i hodet hennes. Hva hvis hun løp Athen Marathon likevel?
Tekst: Sylwia Sørensen Bilder: Privat
I årets Rosa Sløyfe-løp i Bergen står Nora Hauge Svendsen (56) på startstreken. Hun løper sammen med sine voksne døtre. Hun har deltatt fire ganger tidligere, tre ganger etter at hun fikk kreftdiagnosen.
– Rosa Sløyfe-løpet har en annen mening for meg nå, og det tror jeg gjelder for jentene mine også. Jeg tenker på hvorfor vi er der, og jeg er litt mer emosjonell den dagen, sier hun.
Nora begynte å trene da hun var 41. Hun ville gjøre noe godt for seg selv i en periode hvor hun var deprimert. Løping kom ganske fort i bildet, da ei venninne foreslo at hun burde være med på et løp. Nora ble bitt av løpebasillen.
– Jeg merket at hver gang jeg løp eller var fysisk aktiv, gjorde det noe med psyken min. Jeg begynte å bruke løping som mentalt verktøy.
Første året deltok Nora i lokale gateløp. Etter hvert løp hun også i Oslo, og da kom lysten til å løpe maraton. Samme år som hun debuterte på maraton i Oslo, reiste hun til New York. Nora traff også mange fine løpere, og har blitt en del av en gjeng med voksne damer som trener og reiser sammen for å konkurrere.
– Jeg er så glad for at jeg begynte å løpe. Jeg fikk energi av å løpe, masse glede, mange gode venner, og har opplevd veldig mye fint, smiler Nora.
Løftet som reddet livet
Da Nora fylte 50 år i mai 2018, lovet hun sin eldste datter at hun skulle gå til mammografi. Da hun fikk innkallelse i begynnelsen av august, passet det dårlig. Hun hadde det veldig travelt på jobb.
– Vanligvis ville jeg utsette den timen, men jeg lovet min datter å ikke gjøre det. Det reddet livet mitt, sier Nora. Hun hadde ingen mistanke. Det var ingen forvarsel, eller kanskje, fordi hun husker at hun var veldig sliten på den tiden.
– Men jeg hadde det travelt på jobb, travelt i livet, og trente mye.
To dager etter mammografien, ringte telefonen. Nora måtte komme til Haukeland sykehus for å ta bilder.
– Men den dagen hadde jeg også biopsi, ultralyd, og traff leger. Så rett før jeg gikk, spurte jeg om det var mistanke om kreft. Da fikk jeg vite at det var det, og vi måtte vente på svarene, forteller Nora, og legger til:
– Det var veldig skummelt og veldig rart. Jeg var i mitt livs form og hadde det veldig bra på alle måter. Jeg gikk fra å være en veldig frisk femtiåring til å være alvorlig syk. Det var helt surrealistisk.
Å vente på svarene var veldig tøft. Og da de kom, ble kreftmistanken bekreftet. Det viste seg at Nora hadde brystkreft i tredje stadium. Svulsten var ikke veldig stor, men den var veldig hissig. Kreftcellene hadde spredd seg til lymfeknuter. Hun fikk klar beskjed at hun ikke burde google diagnosen.
– Jeg bruker google til alt, men den gangen gjorde jeg det ikke. Nå er jeg glad for det, sier Nora.
Hun fikk også beskjed fra en lege at hun måtte begynne å trene.
– Jeg vet ikke hva som var begrunnelsen, men jeg tror at legen visste at det skulle bli veldig tøft både fysisk og psykisk, sier Nora, som husker at hun da var veldig glad for sin lidenskap for løping. Å starte å trene rett etter diagnosen ville være krevende.
Drømmen om Athen Marathon
Rett før Nora fikk vite om kreftmistanken, bestilte hun tur til Hellas sammen med løpevenninner.
– Athen er som maratons mor, og du løper på Olympiastadion i Athen. Det var et stort mål for meg, sier Nora.
Så gikk alt i stykker, og hun sa til vennene at reisen var uaktuell på grunn av kreft.
Nora fjernet et bryst og lymfeknutene i armhulen. Da hun før operasjonen hørte fra legen at hun hadde god lungekapasitet, dukket en tanke opp i hodet.
Hva hvis jeg løper maraton likevel?
Først spurte hun sin mann Terje hva han tenkte om å spørre legen om lov til å løpe maraton. Han sa med en gang at det måtte hun gjøre, og han heiet på henne. Nora fikk lov å løpe maraton, men fikk ikke lov å perse.
På sykehuset fikk Nora beskjed om å ta det med ro etter operasjonen. Første dagen hjemme gikk hun tre kilometer.
– Jeg merket at jeg ble mye bedre både i hodet og i såret, som var veldig stivt. Da bestemte jeg meg. Jeg skal ta det med ro, men jeg må gå, sier Nora. Hun gikk 10 km i vanlig tempo hver eneste dag.
Selv om legen først ga Nora tillatelse til å dra til Athen, var det ingen selvfølge. Mellom operasjonen og reisen var det kun fem uker. I flere dager var det ikke sikkert om Nora kunne reise, men hun fikk grønt lys dagen før flyturen.
På maratondagen bestemte Nora seg for å løpe med sin bestevenninne, som hadde plan om å løpe til personlig rekord. Hun hadde tendens til å starte for hardt, så Nora ville hjelpe henne å disponere riktig. Hun har alltid vært raskere enn henne, så det passet henne bra. De løp sammen til 25 kilometer, så økte venninnen tempoet. Hun perset. Nora løp i mål på fem timer, en time saktere enn før diagnosen.
– Jeg var veldig emosjonell. Å løpe maraton i Athen var stort og skummelt samtidig, husker Nora godt.
– Jeg fikk en enorm mestringsfølelse, også for resten av behandlingsforløpet mitt. Jeg følte meg sterk, og jeg tenkte at jeg var mye sterkere enn jeg trodde.
På turen tilbake til Norge kom mange følelser frem. Nora gråt og gråt. Om noen dager skulle hun få sin første cellegift.
Treningen hjalp under behandling
Nora måtte gå gjennom et langt behandlingsforløp med cellegift, stråling, hormonbehandling og operasjon, som innebar å fjerne et bryst og lymfeknutene i armhulen. Behandlingen tok 15 måneder.
I den tiden skrev Nora dagbok. Nå vises det svart på hvitt at hun sto over trening kun syv dager. Da var hun i for dårlig form til å gå tur. Nora trente også to ganger i uka på Pusterommet, et tilbud via sykehuset. Der møtte hun likesinnede som henne, og vi trente styrke sammen med PT. For Nora var det helt fantastisk, og hun har fortsatt kontakt med folk hun trente med.
Da hun begynte på cellegift, begynte også hennes mann Terje å gå tur med henne hver helg. Etter hvert ble det til hver dag, og han gikk ned 20 kilo.
Nora forteller at hun aldri har angret på en tur, og hun merker at turen ofte blir lengre enn hun hadde planlagt. Det ga henne også mestringsfølelse, og hjalp å sortere tankene på de dårlige dagene. Noe av det tøffeste for Nora var det å akseptere at hun mistet håret. Plutselig ville det bli så synlig at hun var syk, så hun gruet seg mye til det. Noras datter, som er frisør, klippet henne. Så kom familien på besøk, og Nora hørte fra barnebarnet på seks år: «Mormor, du er så fin!» Etter det klarte Nora å akseptere hårtapet.
– Jeg har overrasket meg selv på hvordan jeg taklet behandlingsløpet, men det kan jeg takke treningen min for. Ved siden av familien min, var faktisk trening det viktigste for meg da jeg var syk.
Under behandlingen løp Nora noen gateløp i Bergen. Fire måneder etter hun var ferdig med behandlingen, løp hun Bergen City halvmaraton, som hun husker som et tungt, men fint løp. Hun deltok også i Ulriken Opp. Det som overrasket henne veldig positivt, var at i noen konkurranser hadde hun bedre tider enn før.
Livet med senskader
– Jeg aksepterte kreft veldig fort, det gikk greit. Men jeg fant ut at jeg ikke så lett aksepterte livet etter kreft, sier Nora, og forteller at hun savnet veiledning rett etter behandling. Hun følte seg superklar for livet. Hun begynte å jobbe 100 prosent nesten med en gang, ville trene som før, men det gikk bare for en stund.
Sakte, men sikkert, begynte senskadene å komme. Først prøvde Nora å ignorere dem. Når kroppen ikke ville trene, brukte hun hodet for å gå gjennom treningsøkta. Etter hvert ble det bare slit og ork å komme seg ut.
– Jeg har alltid vært opptatt av tidene mine. Klokka kan være din beste venn og verste fiende, oppsummerer Nora.
Det tok Nora lang tid å finne ut hva som skjedde med henne. Nå er hun 40 prosent i arbeid, og 60 prosent ufør.
– Jeg er ferdig med behandlingen, jeg ser frisk ut. Jeg er kreftfri, men jeg er ikke frisk. Det er vanskelig, mener Nora, som sliter med blant annet muskelsvakhet og fatigue.
– Jeg løper ikke som før, men det er ikke målet mitt heller.
Nå løper hun stort sett mellom fem og 10 kilometer, to til tre ganger i uka. Å løpe maraton eller halvmaraton er for slitsomt for kroppen. Samtidig vil Nora gjerne være med venner på noen løpereiser, hvor det finnes kortere distanser. Tempo er ikke viktig lenger, og Nora bestemte seg for å ikke være på Strava.
– Jeg er ute, ser mye fint, hører på fuglekvitter og pusten min. Jeg føler at det fungerer veldig bra for meg.
Når Nora ikke løper, går hun en tur i fjellet eller marka. Hun er aktiv hver eneste dag, men hun skjuler ikke at også for henne kan dørstokkmila være veldig vanskelig. Men da tråkker hun godt over den, for hun angrer aldri på en tur.
– Jeg er kreftfri og kreftoverlever. Kanskje kommer kreften tilbake, men jeg kan ikke styre det. Men jeg trener, og hvis jeg får tilbakefall, så skal jeg i hvert fall være på mitt sterkeste, både mentalt og fysisk, sier Nora bestemt.
RÅD FRA NORA
Vær aktiv – du kan løpe, gå i fjellet, gå langs veien, eller hva som passer deg. Det viktigste er at du er fysisk aktiv. Ikke vent på beskjed fra legen, bare start å trene.
Litt er bedre enn ingenting – det er bedre å ta en kort tur enn å stå over den. Man angrer ikke på en treningsøkt, men man angrer på å stå over den.
Prioriter riktig – det er bare 24 timer i døgnet, så du bør prioritere. Hvis du ikke har tid til å trene, sjekk hvor mye tid du bruker på mobilen. Kanskje du kan finne tid til å trene ved å redusere tid med telefon i sofaen.
Ro ned – prøv å ta stressnivået ned. Det vil også hjelpe deg å få en god søvn.
