Med to gutter i barnehagen, ukentlige podkastinnspillinger, jobb i Schibsted og mål om å løpe sitt første maraton, går hverdagene til Franco Roche i høyt tempo. Men pulsklokke vil han ikke bruke.
– Ofte løper jeg en tur for at jeg skal orke husvasken. Spesielt hvis jeg har sagt at jeg skal gjøre husvasken i dag, så kan det bli dasset bort og forskjøvet til en dag eller to, og så gjør jeg noe hjernedødt i stedet. Men hvis jeg tar den løpeturen, så kan jeg love deg at ting blir gjort.
Selv om arbeidsdagene som kommunikasjonsrådgiver i Schibsted sjeldent er like, har en løpetur blitt en konstant for Franco Roche.
– Løping er problemløsende. Hvis jeg sitter litt fast på jobb, eller hvis jeg skal skrive et manus til en podkast, så tar jeg en løpetur. Eller hvis jeg skal svare noen på en mail, og er litt usikker på hva jeg skal skrive. Å ta et steg tilbake, løpe en tur, da kommer ofte de gode tankene, synes jeg. Mange av de gode ideene jeg har hatt, tror jeg, har kommet på løpetur. Det virker som man får en slags rus i hodet som bare setter i gang, forteller Franco.
I 2017 startet Franco podkasten Fantasyrådet med sine to gode venner Simen Aasum og Sondre Golden Midtgarden om det populære spillet Fantasy Premier League. Syv år etter oppstarten står Fantasyrådet på egne bein som en landets mest populære fotballpodkaster, og i fjor kunne den lærerutdannede 36-åringen kalle seg forfatter med boken “Fantasyvettreglene”. Selv hører Franco aldri på podkast når han løper.
– Jeg hører bare på musikk. Da jeg skulle legge inn en sluttspurt de siste kilometerne i Wien, så dunker jeg på med Slipknot.
Foto: Marta Fryziak
– Det er min Porsche 911
Med tatoveringer på overkroppen og Slipknot i øregangene, kan fasaden høres mer skremmende ut enn den faktisk er. Med lun stemme og varmt blikk forteller Franco om en aktiv barndom med fotball, turn og snowboard.
Etterhvert la han fotballskoene på hylla, og gikk videre inn voksenlivet med jobb og familie. Tidsklemma strammet seg til og vinduet for egen trening som før sto på vidt gap, hadde en bare liten glippe igjen inntil vinduskarmen.
– Det handler jo litt om når vi bikker 30 og får barn, så tar ikke kroppen like godt vare på seg selv som det den har alltid gjort. Hvertfall når du spiser lørdagsgodt på en onsdag og tar deg en kveldspils til Champions League. Og da går det fort galt når du bikker tretti, når du bare sover seks timer fordi du har små barn, sier Franco.
– Jeg startet å løpe for treningens del, men jeg fortsatte med det da jeg merket at det hadde så mange andre effekter. Alt fra at man blir en bedre pappa til en bedre ektemann, til at når man selv føler seg bedre, så føler folk rundt deg bedre.
I kompisgjengen er det flere aktive og sporty pappaer. Gjenkjennelsesfaktoren av å legge inn løpeturer i en hektisk familiehverdag er høy. Med kreative løsninger som å ta med femåringen på sykkel på friidrettsbanen inspirerer de hverandre, samtidig som de ser det humoristiske i å ikke la selvrealiseringen ligge.
– Vi spøker jo litt med de tingene jeg driver med nå. Jeg lager podkast, har skrevet bok, og nå er det løping. Det er min Porsche 911. Det er mye midtlivskrise, egentlig. Moderne midtlivskrise, ler Franco.
– Det handler nok litt om livssituasjonen. Det må jeg være ærlig å si. At vi har mindre tid til å gjøre ting som tar lang tid. Så tar jo løpinga åpenbart lengre og lengre tid jo mer man skal løpe, hvis man skal satse litt og sette seg noen mål, så vil det ta litt tid. Nå som jeg har fått trent kontinuerlig og blitt bedre og unngått skader, merker jeg at jeg er på et skjæringspunkt hvor jeg ser at resultatene jeg fått frem til nå, de vil jeg utfordre.
I april løp han sitt første halvmaraton i Wien. Da han krysset målstreken etter 1.30.20, slo tanken han med en gang.
“Jeg kan bedre dette.”
– Ja, da kom det rett etterpå. For da visste jeg at jeg hadde det i meg, og jeg klarer ikke hvile i den tanken. Nå var jo det mitt første halvmaraton og, det er dumt hvis det skal være det beste jeg gjør. Det blir jo på en måte bare lista du legger, beskriver Franco.
Å stå på startstreken uten ambisjoner er ikke noe alternativ for Franco.
– Jeg merket det da jeg løp Ecotrail i mai. Selv om jeg tenkte at «nå skal jeg bare kose meg», så fant jeg ingen grunn til å ikke prøve å gjøre noe bra ut av det. Så jeg melder meg ikke på løp bare for å delta. Da er jeg der for å prestere.
– Men så har jeg det problemet at jeg må på do hele tiden. Da jeg var i Wien var jeg sikkert på do tre ganger på morgenen, og så måtte jeg på do under hele løpet, så med en gang jeg kommer i mål, så er det det første jeg må.
Problem nummer to – bokstavelig talt – var at alle offentlige toaletter i Wien koster penger, som Franco hadde latt ligge igjen på hotellrommet.
– De nektet å slippe meg inn. Så jeg begynte å late som jeg måtte kaste opp. For da tenkte jeg at jeg kanskje kommer inn. Men nei. Så jeg endte opp med å bryte meg inn på en do på McDonald’s, hvor det også kostet penger. Og da gikk jo alarmen på hele McDonald’s, for det var noen som ikke hadde betalt en euro for å gå på do. Her kommer småbarnspappaen med karbonsko fra Norge som ikke snakker tysk og holder på å bæsje seg ut. For femte gang den dagen.
Foto: Marta Fryziak
Den fryktinngytende løperlivsstilen
Tross toalettinnbrudd og følelsen av å være noen sekunder bak det han før start trodde var uoppnåelig, la opplevelsen av halvmaraton igjen en god smak i munnen til Franco. Og som for så mange andre løpere, tok det ikke mange sekundene før løpebasillen satt seg på hans tatoverte skuldre og tok et stort jafs.
– Så lenge jeg ser at jeg kan bli bedre, vil jeg alltid ha personlige ambisjoner med løpingen. Men jeg vil ikke at det skal vike for alle de andre tingene jeg er glad i. Jeg liker veldig godt å løpe, men hele den der løperlivsstilen, den har jeg ikke. Og den vil jeg ikke ha heller.
– Hvordan er løperlivsstilen?
– Altså, jeg besvimer jo av blod. Jeg kan love at jeg aldri kommer til å ta en laktatmåling i hele mitt liv. Også er jeg er bare veldig lite interessert i det fysiologiske ved løping. Det samme med det matematiske. Jeg ser andre legger ut skjermbilde av hvilke soner de springer i og sånn. Jeg har aldri brydd meg om det. Kanskje folk gjør det mer for det psykiske, Som en slags placeboeffekt i forberedelsene til et løp, at nå vet jeg at jeg har gjort alt riktig og trent i henhold til puls.
Franco har aldri løpt med pulsklokke. Hver gang han løper ut på stien på utsiden av nabolaget, eller presser seg runde etter runde på banen, styrer han alt etter sin indre klokke.
– Akkurat det med pulsen er på en måte en ting, men ta for eksempel kosthold og søvn. Jeg er ikke glad i å legge meg tidlig. Så når jentene i Løperådet snakker om å ikke undervurdere søvn, så går det ikke inn hos meg. Ja, det er et interessant tema, men du får meg ikke til å gjøre det. Fordi de to-tre timene jeg har for meg selv, eller med kona mi og ostepop og drumstick-squashies på, de får ingen ta fra meg. Selv om jeg må opp klokka seks nesten morgen, så sitter jeg oppe til tolv. Det er verdt det. Og jeg kjøper sjokolade på vei hjem fra butikken. Går og spiser på fortauet som en 14-åring.
– Det er for mye litteratur, podcaster og ting som forteller deg hvordan du skal leve livet ditt. Hva du må gjøre for at det skal være sunt. Så mange timer må du sove. Dette må du spise. Sånn må du pulsen din være. Det tipper lasset for meg. Jeg vil heller gjøre ting jeg liker og setter pris på. Så selvfølgelig skal jeg ikke si at folk skal spise drumstick-squashies hver dag, men den hverdagskosen der, på vei hjem fra butikken, det kommer jeg ikke til å stoppe og unne meg.
– Hva er terskel?
Som pappa til to gutter på fem og to år, setter Franco også opp en egen timeplan for løpeøktene sine. Småbarnsfaren skjønte fort at det er lettere å få kabalen til å gå opp når han har planlagt hvilke kort som ligger i hvilken bunke.
– Når livet består av barn og jobb så må du legge en plan. Jeg har faste dager hvor jeg opparbeider meg litt tid, så jeg legger inn en innsats på tirsdag og onsdag for at jeg skal kunne stikke på Føyka og løpe intervaller på torsdag. Så jeg fyller opp de timene til dagene for å få plass i timeplanen. Så er det vanskeligere i helgene og ikke minst i ferier, men spesielt når du har barn, så må du legge en plan. Veldig lite gjøres spontant. En gang i ny og ne, kanskje.
Franco er fast bestemt på at treningsplanen må være konkret og bærekraftig.
– Min treningsplan er at jeg skal løpe tre timer i uka og rundt 40 kilometer. Og det har jeg jo økt til nå nettopp. Jeg har kapasitet til masse mer, men det handler om at jeg de to siste årene har økt det for fort, så har jeg fått betennelser her og der.
Så når rammen er på plass, lar han følelsene styre.
– Lenge løp jeg bare på følelsen den dagen. I dag springer jeg tolv kilometer, i dag springer jeg sytten. Jeg legger kanskje inn en liten sluttspurt for å få litt sprut i beina. Og sånn har det egentlig vært i nesten to år. Jeg har ikke tenkt på puls, bare kost meg. Men nå løper jeg en intervalløkt i uka, og så har jeg en kortere bakkeøkt, hvor jeg også gjør litt styrkeøvelser på ett bein, da får jeg kjørt lårene og leggene litt. Litt oppoverbakke og et beinstyrke. Og så er det to turer på over ti kilometer.
Til forskjell fra den store majoriteten av løpere her til lands, holder ikke Franco noe igjen når intervalløkta skal gjennomføres.
– Det er den som er minst lystbetont. For da presser jeg meg såpass at jeg må ned i gresset etterpå.
– Du er ikke opptatt av å løpe på terskel?
– Nei, nei, nei. Hva er terskel? svarer Franco med glimt i øyet.
– Jeg tar det mest på dagsformen. Denne tusenmeteren skal jeg springe seks ganger, og så løper jeg egentlig så fort jeg kan på de seks.
– Så fort at du ikke hadde klart sju?
– Ja, sånn har det faktisk føltes. Om det er lurt eller ikke, si det, men det har i hvert fall føltes bra å få noen sånn. Jeg merker at jeg blir mindre sliten av langturene, jeg kjenner det ikke i pusten lenger. Da blir langturen den økta i uka jeg koser meg mest med. Og det har jeg tenkt nå som jeg skal løpe maraton, at langturene må trappes opp, så kropp og bein lærer seg å funke i tre-fire timer.
Foto: Marta Fryziak
Å løpe naken
Da Franco nærmet seg målstreken i Wien, passerte han mange løpere på de siste kilometerne. Hvilken rolle klokka på håndleddet spiller i det skyldsspørsmålet hadde vært vanskelig for selv de beste advokatene å bedømme, men det trengs ingen advokatbevilling for å forstå at verdien av å kjenne sin egen løpekropp er stor. Samtidig ser Franco bekymret på en potensiell hverdag med pulsklokke.
– Jeg er redd for at jeg ikke skal bruke klokka på løping og trening. Jeg ser jo at det har en funksjon, men det blir nesten som en skjerm nummer to, tre, fire eller fem, mener han.
– Jeg tror jeg lever et bedre liv når jeg har mindre kontroll. Jeg trenger ikke enda et sånt kontrolltårn i livet. Men så møter jeg meg selv litt i døra, for jeg er jo veldig mye på mobilen, også når jeg bare ligger hjemme på sofaen. Men det får være nok det, tenker jeg.
Å løpe naken kan lett forveksles med streakere som søker oppmerksomhet på idrettsarrangementer, eller en merkelig Hollywood-trend som ønsket mer fokus på muskulaturens bevegelser under trening. Men etter treningsteknologiens voldsomme fremmarsj de siste årene, føler mange løpere seg nakne hvis de løper en tur uten pulsklokka. For Franco er det helt naturlig å løpe naken.
– Jeg tipper veldig mange av intervalløktene mine har blitt gjort på en dag hvor klokka ville sagt at jeg ikke burde løpt intervaller. Når jeg vet at jeg skal løpe de intervallene på Føyka den torsdagen, så spiller det egentlig ingen rolle om jeg har vært oppe med ungene den natta, lagt meg sent fordi jeg har sett på fotball og skulle tømme posen med ostepop. Da gjør jeg bare det jeg har planlagt.
Og kalenderen viser torsdag og Franco har planlagt sin faste intervalløkt, men den indre klokka prøver å fortelle Franco at han bør ta en rolig dag, tilpasser han seg.
– Da sier jeg til meg selv er at nå løper du ikke like fort som du vanligvis gjør. Og så fullfører du dem likevel, for da blir egentlig ganske bra til slutt uansett. Hvis de to første er ganske seige, og så kommer jeg inn i en slags flyt hvor kroppen har snudd, selv om den kanskje starter litt trått. Da føles det også mye bedre når du er ferdig, for da har du gjort det du hadde planlagt at du skulle gjøre. For hvis jeg skal begynne å flytte økta til dagen etter, fordi klokka sier at kroppen ikke er klar, da er det andre avtaler og jobb, og da blir det fort ikke noe økt i det hele tatt.
Når Franco løfter blikket og ser startstreken til hans aller første maraton komme nærmere og nærmere, lar han klokka ligge igjen hjemme – uten at det gjør noe med ambisjonene.
– Å komme under tre timer er mitt langsiktige mål. Om jeg klarer det allerede nå i høst på første forsøk, det tror jeg ikke. Hvis jeg skal se inn i han fremtids-Franco her nå, så tror jeg han om to måneder etter litt trening kommer til å sette seg på 3,15-3,20. Da er jeg på 4.30 per kilometer, og det tror jeg at jeg skal klare. Spørsmålet er hvor leggene mine er på kilometer trettifem. Det har jeg ikke testet enda. Så jeg må lære kroppen å løpe så lenge. Og det gleder jeg meg til.
