– Jeg løper fordi jeg fungerer bedre i hverdagen, rett og slett. For meg trengs ikke bedre motivasjon, sier Maria Tørø, som lever med en alvorlig sykdom og beinskjørhet.
Tekst: Sylwia Sørensen / Bilder: Privat
Maria (35) hører ofte at hun ser så ung, fin og frisk ut.
– Usynlig sykdom vises ikke. For mange er det vanskelig å forstå at det finnes folk som er såpass syk, selv om de ser friske ut, sier Maria, og legger til:
– Jeg er 100 prosent ufør på grunn av sykdommen. Nå har jeg helsa mi som fulltidsjobb, hvor løping er en veldig viktig behandling og del av hverdagen min.
Den verste aktiviteten
Maria husker at hun som barn var mye i naturen sammen med foreldre sine. Men hun var ikke veldig aktiv. I gymtimene var det spesielt én type aktivitet som hun mislikte sterk.
– Løping var det verste som jeg kunne være på. Jeg har aldri likt det før jeg ble syk, sier Maria.
Idéen om å begynne med løping kom egentlig til Maria kun på grunn av at hun ville kvitte seg med ekstra kilo som hun fikk under graviditeten. Men selv om hun kom tilbake i form, fortsatte hun å løpe.
– Jeg fant ut at for meg er løping mye mer enn bare en treningsform, sier Maria, og legger til:
– Før trodde jeg at det handlet om å springe fort og bli raskest mulig ferdig med løpeturen. Da jeg roet ned tempoet, begynte jeg å sette virkelig pris på tiden i løpeskoene. Da fant jeg gleden i å ta en løpetur.
Tung diagnose
Etter hun fikk barn, plagdes Maria med flere symptomer, som blant annet utmattelse, svimmelhet, magesmerter og manglende matlyst. Hun så også ut som hun hadde solet seg mye, selv om hun ikke gjorde det.
Etter hvert oppsøkte hun legehjelp. Sommeren 2015 fikk hun påvist Addisons sykdom.
– Kort forklart har jeg en autoimmun sykdom. På grunn av binyrebarksvikt mangler jeg livsviktige hormoner, som aldosteron og kortisol, mest kjent som stresshormoner. Alt stress er egentlig skadelig for meg og kan trigge sykdommen, sier Maria, og forteller at man kan også havne i Addisonkrise.
Hvis stressnivået øker, for eksempel på grunn av influensa eller magevirus, skjer en akutt forverring av sykdommen. Maria har vært innlagt åtte ganger på grunn av Addisonkrise.
Hver dag ute
Maria bor i Trondheim sammen med samboer og deres to barn på 7 og 10 år. Som i de aller fleste familier, skjer det mye. Lekser må gjøres, måltider lages, fritidsaktiviteter står på planen osv. Det som er hverdagen, kan også være stressende. For å takle det, trenger Maria å ha pauser.
– Det er mer avslappende for meg å løpe 10 kilometer enn å være 20 minutter på butikken, sier Maria.
Rett etter at barna har dratt på skolen, prøver Maria å trene. Selv om hun har løpemølla hjemme, bruker hun den sjelden. Det som gjelder, er å være ute hele året rundt. Til marka er det bare to kilometer hjemmefra. Så hun tar gjerne det som oppvarming, før hun kommer til skogen.
Maria trener overalt, i byen, i marka, på stier og i fjellet. På vinteren tar hun stort sett treningsturer på asfalt, mens resten av året løper hun mest i skogen. Hun trives best i naturen. Der slapper hun av på en helt annen måte enn når hun tar løpeturer i nabolaget.
– Jeg synes at å løpe i terrenget er en veldig fin og naturlig måte å springe på. Man senker automatisk farten, får naturlige pauser, og går litt. I tillegg opplever man naturen mens man trener.
Maria trener hele året rundt. Dårlig vær stopper henne ikke, tvert imot. Når det er snøstorm, regner mye eller er iskaldt, vil hun komme seg ut så fort som mulig.
– Jeg elsker faktisk å springe i dårlig vær. Jeg synes det er kjempedeilig, fordi jeg føler meg på en måte rå! Det er også artig å treffe andre løpere på sånne turer.
Hjernetrim på løpetur
– Løping er egentlig stress for kroppen, og jeg mangler det hormonet som gjør at kroppen takler stress. Men merkelig nok kan jeg løpe kilometer etter kilometer uten at det påvirker sykdommen negativt, sier Maria, og forteller at i begynnelsen tok hun ekstra medisin før løpeturer. Det virker som om kroppen har blitt vant til løpingen.
– Jeg har lært kroppen å takle stress, og det har jeg tatt med meg videre i andre settinger også. Jeg har blitt mer motstandsdyktig mot alle typer stress egentlig, sier Maria.
Maria merker at løpingen hjelper henne å fungere bedre.
– Det er bra for skjelettet at jeg holder meg aktiv og muskulær. Og det har en slags effekt. Jeg springer fordi jeg fungerer bedre i hverdagen, rett og slett, sier hun, og forteller at hun sliter veldig med hjernetåke.
Når hun løper, føles det som hun våkner under turen.
– Alt kan plutselig bli så klart. Jeg kan være kreativ, og komme på noe som jeg vil dele på Instagram. Noen ganger stopper jeg for å lese litt på telefonen, sier Maria, som gjerne tar en løpetur før møter, intervjuer eller foredrag hun skal holde.
Daglig er Maria avhengig av medisin, men hun har klart å gå ned på dosen.
– Det har vært mulig fordi jeg har klart å roe kroppen ned ved å bruke fysisk aktivitet og naturen. I perioder, når jeg ikke klarer å være aktiv, fungerer jeg verre, merker hun.
Unngå belastning og fall
Noen år etter Maria fikk første diagnose, kom en beskjed at hun også har beinskjørhet på grunn av tidligere veksthormonmangel. Hun hadde ingen mistanke om det, men fant det ut tilfeldig. Hun hadde beintetthetsmåling for å ha data for å sammenligne med senere.
– Det kom som et sjokk. Det har ingenting med Addisons sykdom å gjøre, men det er en veldig uheldig kombinasjon. På grunn av Addisons, må jeg gå på kortisonbehandling. Medisinen som jeg er avhengig av resten av livet, er dårlig for skjelettet, samtidig som jeg har alvorlig beinskjørhet.
Det første Maria tenkte da hun hørte diagnosen, var om hun kan løpe eller ikke. Hun kontaktet fysioterapeut, og tok også informasjonskurs om beinskjørhet og fysisk aktivitet gjennom sykehuset. Hun lærte seg hvordan hun kan trene, hva hun ikke bør gjøre, og hva hun må være forsiktig med.
Fra før har Maria vært forsiktig i marka, hvor det er mye røtter og ujevnt terreng, så det var ikke noe problem.
– Egentlig er det eneste som jeg er ekstra forsiktig med, er springing i nedoverbakker. Jeg må ta det rolig, fordi det er veldig belastende for kroppen å springe nedover. Og på vinteren løper jeg alltid med pigg for å unngå fall, sier Maria.
Tilpasset trening
I noen år sprang Maria nesten hver eneste dag, men så kom skader. Etter hun fikk vite om benskjørheten, gikk hun ned på kilometermengden. Nå er de fleste løpeturene mellom 5 og 10 kilometer, mens på en god dag kan hun fort springe en halvmaraton.
For å få litt bedre restitusjonstid løper Maria hver andre eller tredje dag. På hviledager tar hun gjerne gåturer eller fjellturer. Hun svømmer også hele året rundt.
Marias hverdag preges av sykdom. Dagen før Runner’s World skulle møte Maria Tøre, ble hun så syk at møtet måtte avlyses. Maria havnet på sykehuset.
– Det varierer veldig hvor syk jeg kan være og hvor lenge jeg må innlegges. Jeg prøver å være ganske raskt tilbake i rutiner, og ikke minst ta på meg løpeskoene. Det er en fin start etter et sykehusopphold, sier Maria.
Litt over ei uke etter hun ble utskrevet, tok hun seg en tur på 20 km. Hun hadde en bra dag, så det føltes riktig, fordi Maria lytter alltid til kroppen. Alle treningsturer er tilpasset til dagsformen, både når det handler om belasting, tempo og lengde.
Tempo er uviktig
Maria understreker at hun ikke er et konkurransemenneske. Hun bryr seg ikke om medaljer eller tider. Likevel kan man treffe Maria på løpekonkurranser. Hun stiller opp som frivillig, fordi hun vil være en del av løpemiljøet, uten å selv måtte springe.
Tidligere deltok hun i konkurranser, men fant ut at det ikke var bra for henne. Mye som foregår på ett sted, viste seg å være for stressende.
Maria deltar gjerne i virtuelle løp, spesielt de som støtter en sak, som Rosa sløyfe-løpet. Og en gang i årer springer hun Backyard Ultra. Der kan hun løpe lenge og rolig.
– Jeg trenger ikke å ha et løp som et mål for å opprettholde løping. Jeg trives så godt når jeg løper alene eller med venner. Jeg er på evig jakt etter endorfin-rusen, som man kjenner når man er ute, smiler Maria.
Hun vil gjerne løpe på nye plasser og i forskjellige land. Når hun er på reise, har hun alltid løpeskoene med seg, fordi det er en veldig fin måte å oppleve nye steder på.
– Målet mitt er bare å fortsette å løpe. Det gir meg frihetsfølelse. Jeg bare tar det som det kommer, en løpetur om gangen, sier Maria.
