Da Lene begynte å trene i voksen alder, fikk hun følelsen av at hun har funnet puslespillbrikken som hun har manglet i hele livet.
Tekst: Sylwia Sørensen / Foto: Privat
Lene Sandvik Torgersen (35) bor sammen med mann og tre barn i Trondheim. Da Runner’s World traff henne i mars, trente hun mot Backyard Ultra i april. Lene har satt seg som mål å springe over 50 kilometer. For å klare det trenger hun å løpe åtte runder på 6,7 km. Man løper den samme distansen helt til man gir seg. En ny start er en gang i timen.
– Det er en veldig artig konkurranse, hvor man er mye sosial og tempo ikke er i fokus i det hele tatt, sier Lene.
Hun løper cirka 35 kilometer i uka, og trapper gradvis opp. Målet er å få cirka 50 kilometer ukentlig. Lene ligger bak treningsplanen på grunn av brudd i en tå i februar. Men det bekymrer henne ikke.
I høst deltok hun i Backyard Ultra Muruvik, og klarte å løpe 47 kilometer. Etter det har formen blitt enda bedre.
– Det å holde på å trene mot et løp hvor målet er 50 kilometer pluss, er ett så stort mål at jeg klarer ikke helt å tro på det. Jeg føler at jeg lever i den største drømmen akkurat nå, smiler Lene.
Liv med mye motstand
Lene har vært psykisk syk så lenge hun kan huske. Allerede fra tidlig i barndommen har hun kjent de samme symptomene som hun har opplevd som voksen. Hun har brukt veldig mange år i psykiatrien og har fått veldig mye hjelp.
Lene sin hverdag preges av bipolar lidelse og posttraumatisk stresslidelse. Som Lene forklarer om bipolar lidelse, har man depressive perioder, og perioder med mani eller hypomani. I hennes tilfelle er det snakk om hypomani.
– Periodevis er det veldig oppslukende. Når jeg er i en depressiv periode, påvirkes alt av dette, og dørstokkmila er veldig høy. I hypomani finner jeg småting som jeg henger meg opp i, og det skygger for alt annet. Jeg kan legge alle essensielle behov som søvn, mat og hvile til side, fordi det er ikke tid til det, forteller Lene, og understreker at hun prøver å sette veldig stor pris på de gode, stabile periodene imellom.
Hun er også veldig opptatt av sykdomsforebygging, og prøver å legge merke til tidlige tegn på depresjon og hypomani. På den måten kan hun og behandlere ta tak i dem før det blir veldig alvorlig. Lene lider også av PTSD relatert til barndomstraumer.
– Når du går gjennom et traume som barn, så utvikles hjernen din i krise. Hjernen min leter konstant etter krise, fordi det er sånn den er laget. Når jeg er trygg, så tenker jeg det må være fare en plass, jeg bare vet ikke hvor den er, sier Lene, som opplever veldig angst og har veldig vanskelig for å stole på folk.
Hun har gått i traumebehandling siden 2012, men jobber fortsatt med det å klare å være trygg.
Manglende brikke
For fem år siden bestemte Lene å endre livsstilen sin. Hovedsakelig ønsket hun å gå ned i vekt. I et opplegg gjennom Universitetssykehuset i Trondheim, fikk hun hjelp til en sunnere livsstil. Å være fysisk aktiv var endel av det.
– Jeg spiste sunt og var mer aktiv, så jeg gikk ned vekt. Men det jeg merket aller best var at jeg var mer psykisk frisk. Jeg følte at jeg fant en puslespillbrikke som har manglet hele livet.
Lene fortsatte å trene regelmessig, men så kom pandemien. Plutselig ble alle treningssentrene stengt. Så Lene tok frem løpeskoene og begynte å løpe. Hun var fast bestemt på å være fysisk aktiv. Resultatene overrasket henne.
– For meg har løping blitt mye mer enn trening. Det har blitt en lidenskap. Når jeg er ute og springer, tenker jeg ikke på vekt eller at det er bra for kroppen min. Jeg springer fordi jeg elsker det!
I starten var løping for Lene en liten del av gåturene. Etter hvert tok løpingen stadig mer plass, og til slutt kunne hun løpe uten å måtte gå. Den strategien anbefaler Lene til alle som vil komme i gang med løpingen.
– Mange som starter med løping tenker at de må løpe hele distansen, men det stemmer ikke, understreker Lene, som utdannet seg til personlig trener etter hun fant treningsgleden. Selv om Lene er i god form, tar hun gåpauser på de lengste løpeturene.
– Sånn klarer jeg å bevege meg over en lengre distanse. Og skal jeg springe ultra, så klarer jeg ikke å fullføre distansen uten å gå.
I sin trening er Lene ikke så opptatt med lengden på løpeturene, men antall kilometer og totalbelastningen i løpet av en hel uke. Hun løper mest turer mellom 5 og 10 kilometer. På vinteren er hennes lengste på 15 kilometer, og i sesongen 20 kilometer.
Drømmen om hundre
Lene tar rolige skogsturer, men trives best på asfalt. Hun foretrekker etstabilt underlag på grunn av problemer med balansen.
– Jeg har en liten ekstra utfordring, fordi at jeg har Cerebral Parese. Jeg får fort spasmer i venstresiden, hvor jeg har CP. Jeg prøver å ikke la det stoppe meg, men det er krevende, sier Lene.
Hun har store løpeplaner, og en drøm om å løpe 100 kilometer.
– Det høres litt fjernt ut nå, men det var et tidspunkt da 5 kilometer var helt fjernt for meg. Så jeg tenker at 100 kilometer er absolutt mulig. Vi skal se hva fremtiden bringer, sier Lene.
I tunge perioder betyr nye konkurranser ekstra mye for henne.
– Hvis jeg vet at jeg skal springe ultra snart, så har jeg ikke tid til å droppe treningen. Jeg vil klare å nå målet mitt. Det motiverer meg, uansett hvor langt nede jeg er psykisk. Løping er så viktig at det er nesten sterkere enn depresjon. Medaljer er også en ekstra motivasjon.
– Jeg elsker å få dem. Jeg deltar bare i løp hvor jeg får medaljer, smiler Lene.
Hennes medaljer ligger ikke i en skuff, de presenteres på en kleshenger.
Sprer løpeglede
Da Lene startet livsstilsendringen sin, og merket hvor mye fysisk aktivitet hjalp henne, begynte hun å lure på om folk vet hvor bra trening er for psykisk helse. Hun har jobbet frivillig innen psykisk helse i mange år, og blant annet holdt erfaringsforedrag.
Rett etter hun begynte å løpe, startet hun også å dele sine erfaringer på Instagram. Der viser hun løping, konkurranser, treningsturer, men først og fremst sine gode og dårlige dager.
– Det er veldig typisk meg. Når jeg først begynner med noe, så hiver jeg meg ut i alt det. Jeg gjør aldri ting halvveis, ler Lene, og forklarer at det handler både om trening og åpenhet om psykisk helse.
Hun har et sterkt ønske at en dag det skal være like lite tabu å si at man er psykisk syk, som å si at man har kreft.
– Og alt i alt er det viktig for meg å spre et håp, at det er mulig å leve et godt liv med psykiske lidelser.
Lene har vært ufør i mange år. Nå er hun på vei tilbake til arbeidslivet. De siste årene har hun utdannet seg til å bli personlig trener, og jobbet litt med det.
Da Trondheim maraton søkte etter ambassadører, kontaktet hun en prosjektleder. Nå jobber hun deltid med sosiale medier for Trondheim maraton.
– Det er veldig stas. Jeg er en del av et løpemiljø som er helt fantastisk fint og støttende. Og jeg har blitt enda mer opptatt av løping.
Familieturen til Geitfjellet
– Jeg er en bedre versjon av meg selv, hvis jeg tar vare på meg selv. Løping er en del av dette. Jeg er veldig heldig at jeg har helsepersonell og pårørende rundt meg, som forstår hvor viktig løping er for meg. De hjelper meg og motiverer meg til å fortsette med løping.
Lene ønsker også å være et forbilde for barna. Hun vil være en forelder som trener, tar vare på seg selv og gjør ting hun brenner for.
En god form gir henne mulighet til å gjøre ting som tidligere var for krevende. Lene husker godt en familietur til Geitfjellet, i Bymarka i Trondheim. Det var før hun endret livsstilen sin, og veide 130 kilo.
Turen var så tung for henne at de måtte stoppe før de kom halvveis. Lene knakk sammen og skrek.
– Nå er den turen som for fem år siden var helt umulig å få til, ikke en utfordring engang, smiler Lene.
Justere forventningene
Selv om Lene skryter over løpingens positive påvirkning, har hun også tunge perioder. Hun får mye hjelp fra helsepersonell. Hun er også klar over hva som hjelper henne. Det er blant annet veldig viktig å justere forventningene til seg selv i dårlige perioder.
– Hvis jeg er deprimert eller har en sykdomsepisode, så har jeg mer fokus på å opprettholde rutiner enn å være i fysisk aktivitet, sier Lene, og forteller at etter hun begynte å endre livsstilen sin i mai 2019, hadde hun en skikkelig stor depresjon.
Likevel dro hun på et treningssenter i Trondheim tre ganger i uken. Hun satte seg i boblebadet i ti minutter, og dro hjem. Å gjøre det var utfordring nok under sterk depresjon.
– Det at jeg opprettholdt rutinene, gjorde at det var veldig mye enklere å komme seg tilbake i fysisk aktivitet etter den verste depresjonen hadde lagt seg, husker Lene, og påpeker at det å justere forventningene til seg selv er veldig viktig.
Når Lene har dårlige perioder, betyr løping ekstra mye. Den gir pause fra alle symptomer.
– På løpetur er jeg ikke en psykisk syk person, men en løper. Jeg har verken angst, tankekjør eller depresjon. Det er rolig i hodet, og det er kun meg og løpeskoene. Det eneste som betyr noe, er neste steg, sier Lene, og reflekterer over at løpingen har blitt så viktig for henne, fordi det er det eneste hun har funnet som gir henne den pausen.
Som ambassadør har hun fokus på å spre løpeglede og heie på andre.
– Jeg elsker å springe. Å trene er veldig positivt for alle, om man har psykisk lidelse eller ikke, sier hun.
