I sin nye spalte i Runner’s World deler hinderløper Jacob Boutera åpent og ærlig om elitelivet. Etter at Boutera løp finaler i EM og VM i 2022, har 2023 vært en brutal nedtur for Jacob. Med hans egne ord forteller han nå om den vanskelige veien tilbake til verdenstoppen.
Tekst: Jacob Boutera
Foto: Tonje Lien Wold
Hvis du leser dette er sjansen stor for at du også løper. Én gang i uka, 10 ganger i uka, 1500 meter, 42,2 kilometer, 3.00/km eller 6.30/km. Sa du 42 kilometer? At dere orker! Uansett. Tallene er bare detaljer.
Løping betyr mye for mange og fyller ulike roller på ulike tidspunkt i livet. For noen kan det være en form for terapi der de tenker sine klareste tanker, og løser sine vanskeligste problemer. For andre kan det være den lille timen om dagen som er helt fri for tanker. For mange er løping trening mot en konkurranse eller et stort mål. For enda fler har løping en helt spesiell egenverdi uten noe stort mål i enden.
For meg er det jobben min.
Jacob Boutera er en av Norges beste løpere på 3000 meter hinder.
I 2022 løp han i både EM og VM, og jobber nå for å komme tilbake på det nivået samtidig som han holder på med en mastergrad i juss.
I denne spalten får vi hans betraktninger på et eliteliv.
For etter en vellykket 2022-sesong åpnet nye dører seg. Jeg fikk proffkontrakt med On, og ble tatt ut på det norske landslaget. Nå ligger alt til rette. Det er akkurat disse rammene jeg har jobbet så hardt for de siste årene. Dette skulle jeg utnytte til det fulle.
Men som så mange ganger før hadde denne sporten andre planer. I slutten av november i fjor kom jeg hjem fra en lang treningsleir, og jeg følte meg sterk. Dessverre tok det ikke mange dager før jeg begynte å kjenne at noe ikke var som det skulle. Mange medisinske tester, enda flere spørsmål, men ingen svar.
Resultatet: Forfall til EM-terrengløp i desember og i skrivende stund 12 uker med en tung ikke-fungerende kropp.
Spør hvilken som helst løper eller idrettsutøver om hva som er hemmeligheten bak suksessen og du vil stort sett få det samme kjedelige svaret. Kontinuitet.
Spør meg om hva jeg frykter kan hindre meg i å få ut potensialet mitt, og du vil bli møtt med det samme myteomspunne uttrykket. Mangel på kontinuitet.
Pokerspilleren Jacob
Høsten 2015 skjedde to sammenfallende hendelser som skulle komme til å prege meg livet ut. Først fant jeg kjærligheten for løping, men allerede før stormforelskelsen hadde lagt seg ble jeg diagnostisert med den kroniske sykdommen Ulcerøs Kolitt. Fra den dagen visste jeg at dette ikke kom til å bli en enkel reise. Jeg forsto at kontinuitet ikke ville bli stikkordet i min karriere.
Ofte har jeg følelsen av at jeg spiller poker uten å ha særlig gode kort på hånda. Til tross for at jeg verken er en god kortspiller eller særlig god i sannsynlighetsregning, valgte jeg likevel å sette meg rundt bordet. Siden 2015 har jeg gradvis lagt på flere sjetonger. Nå er det mer i potten enn noen gang, og jeg kan ikke kaste meg nå.
Vi har alle lært den harde veien at ingenting er garantert i idrettens verden. Her er det ikke noe som heter «å få som fortjent». Idretten speiler sånn sett livet for øvrig. Selv om du føler at du gjør absolutt alt riktig skylder ikke løpingen deg noen verdens ting.
Jeg har ikke fortjent retten til å forbli på dette nivået, ei heller å ta det neste steget. Vi starter på nytt hvert år. Ingen leser gårsdagens avis. Iallfall ikke fjorårets. Jeg vet hvor mye jobb som lå bak det nivået jeg hadde i 2022.
Jeg er like klar over at jeg må gjennom den prosessen på nytt, og antageligvis gjøre den ennå litt bedre for å nå målene for årets sesong. Hvordan skal jeg håndtere det faktumet når jeg nå befinner meg milevis unna der jeg burde ha vært?
Det er litt som etter at dama har slått opp med deg og det eneste du hører på radioen er kjærlighetssanger.
Veien til kontinuitet
Et raskt søk i ordboka viser at kontinuitet kan defineres som «en ubrutt sammenheng, en utvikling som ikke blir avbrutt».
En utvikling som ikke blir avbrutt er det alle idrettsutøvere streber etter, og jeg skal på ingen måte prøve å snakke ned viktigheten av kontinuitet.
Derimot skal jeg prøve å fortelle deg at kontinuitet ikke er en absolutt forutsetning for fremgang. Og det eneste jeg har mer lyst på enn kontinuitet er fremgang.
Det er lett å tenke på fremgang som å gå bortover en gate. Du starter i en ende også begynner du å bevege deg fremover.
Kanskje må du stoppe på rødt lys et par ganger før du fortsetter videre, men du tar ingen omveier.
Det er lett å tenke på fremgang på den måten fordi det ofte er sånn fremgang ser ut. Men det er ikke sånn fremgang fungerer. I hvert fall ikke for de aller fleste av oss. Fremgang er ikke «en utvikling som ikke blir avbrutt». Fremgang kan være å gå noen meter bortover gata, for så å måtte ta en lang omvei som likevel, etter mye om og men, viser seg å føre deg litt lenger frem i gata enn du befant deg.
Ofte er disse omveiene mørke bakgater som det er lett å gå seg bort i. De er skumle fordi vi ikke helt vet hva som venter eller hvor de fører. Jeg befinner meg midt i en sånn bakgate nå. Desorientert og mørkeredd. Det føles ut som jeg beveger meg feil vei. Kanskje gjør jeg det også. Og når ting ikke helt går vår vei, så er det som om det eneste vi kan se er andre løpere som får det til. Det er litt som etter at dama har slått opp med deg og det eneste du hører på radioen er kjærlighetssanger.
Omveien kan være den gode veien
De eneste gangene fremgang er som å gå bortover en gate helt uforstyrret, er når du er nybegynner. Når du begynner å løpe kommer fremgangen umiddelbart. Men så blir du god, eller i hvert fall bedre, og du må oftere stoppe på rødt lys. Du må ta større sjanser og prøve hardere for å fortsette å bevege deg fremover, og da blir du plutselig nødt til å ta en omvei. Og det er en så frustrerende prosess fordi der du befinner deg er så langt unna forventningene dine om hvor du skulle vært.
Etter hvert som du blir bedre får du også høyere standarder for hva du anser som bra, og ofte lever ikke ditt nåværende nivå opp til den standarden. Det eneste du kan gjøre er å fortsette å jobbe og ikke miste troen på at gjennombruddet ditt kommer snart. Men noen ganger tar du feil så mange ganger på rad at du begynner å tvile på om det noen gang kommer. Det virker urealistisk og usannsynlig. Og kanskje er det både urealistisk og usannsynlig. Helt til du plutselig får det til.
Alle sliter litt iblant. Det ser kanskje ikke sånn ut fordi de har fremgang, men de fleste har blitt tvunget til å ta noen omveier. Og kanskje er det midt i disse omveiene at fremgang og vekst virkelig skjer. Man lærer ting om seg selv når man sliter. Man gjør feil, prøver nye ting, og man forteller seg selv at det kanskje ikke kommer til å gå.
Men det øyeblikket når du endelig når målet ditt på maraton, perser på 10 kilometer eller kvalifiserer deg til VM er ikke fremgangen. Det ser ut som fremgangen. Men det er bare etterdønninger av fremgangen. Fremgangen kom i det stille. Kanskje uten at du merket det. For du var opptatt med å slite, tvile på deg selv og tvile på fremtiden din.
Jeg har dessverre ikke en kort og konsis punchline for å avslutte denne teksten. Ingen fengende caption som hadde høstet likes på Instagram eller kudos på Strava. Jeg er bare en urealistisk løper som ikke har alle svarene. Akkurat nå føles det ikke ut som jeg har noen svar i det hele tatt. Jeg prøver bare å finne ut av alt dette mens jeg går. Akkurat som alle andre. Husk det.
