Det ble gjentatte ganger servert plussord til hverandre og vi minnet oss selv på at dette gjorde vi av helt fri vilje.
Jeg er godt kjent i Trollheimen og vet at under gode forhold så er det mye løpbart terreng, men gode forhold skulle det ikke bli under historiens siste utgave av ultraløpet Xreid. Yr melder styrtregn dagene før løpet, dette gjør at flere i løpemiljøet som har startnummer sterkt vurderer DNS (do not start).
Værmeldingen bedrer seg noe i dagene før løpsstart og når startskuddet går kan man forvente oppholds og lite vind – en værmelding til å bli glad av. Gleden blir kortvarig, for bare etter 4 kilometer på grusvei bærer det ut i terrenget med stier fylt av noe som minner om sjokoladesaus.
Alt overvann som bakken ikke har klart å absorbere har samlet seg i stiene, og når du har 150 deltakere foran deg så blir det å belage seg på gjørmebryting de neste 20 kilometer før man møter høyfjellet.
Foto: Sebastian Mamaj
Den berømte veggen
Hodet begynner å tvile, kan dette gå? Som så mange ganger før forteller jeg meg selv at disse regnbygene som har kommet er lokale, og dessuten venter en fjellpassasje med mer fast (stein) underlag.
Jeg gleder meg til motbakkene, om lag 800 høydemeter står for tur før man kan nærmer seg sjekkpunkt 1. Det går i krabbegir oppover og hvert steg bringer meg nærmere mål, men det gir også en følelse av å gå inn værskifte. Temperaturen kryper nedover, ikke langt unna frysepunktet og regnet kommer og tiltar – hva er det som skjer, Yr meldte jo oppholdsvær under hele løpet. Jeg kjenner at den berømte kjelleren nærmer seg for meg, ikke fysisk men mentalt. Det blir «mørkt» i topplokket, dette ble vesentlig verre en de scenarioene jeg hadde vært gjennom før løpet.
Om dette ufyselige været ikke gir seg før jeg ankommer sjekkpunkt 1, så er det over og ut for min del.
Jeg tror værgudene måtte ha lest mine tanker og tenkt «alt for tidlig å gi seg etter 35 km». Oppholdsværet kom noen kilometer før min deadline.
På sjekkpunkt ble det påfyll av mat og drikke, tømme sko for gjørme og myr samt nye og tørre sokker. Jeg viste jo at tørre sokker ville jeg kun ha glede av mens jeg var på sjekkpunktet, men følelsen av å ha noe tørt på seg var uansett ubeskrivelig.
En sliten løper underveis. Foto: Adrian Lund
Plussord og selskap
Jørgen en løpevenn fra Hell Ultraløperklubb kom meg til unnsetning. «Skal vi løpe sammen til mål, vi er jo jevnbyrdes?».
Det ble oss to opp 1300 høydemeter over Trollhetta (et eldorado for en geolog, for her var det bare stein og atter stein) og de neste 60 kilometer til sjekkpunkt 2. Jørgen og jeg brukte tiden godt til høyttenkning over mange forunderlige temaene. Det ble gjentatte ganger servert plussord til hverandre og vi minnet oss selv på at dette gjorde vi av helt fri vilje.
Foto: Lars Aurtande
Tomt batteri og tom kropp
Det ble etter hvert særdeles tungt for meg og de siste myrene inn mot sjekkpunktet sugde alle krefter ut av meg – Jeg var TOM.
Jeg kjente en enorm glede ved inngangen til sjekkpunktet, ikke fordi et nytt delmål var nådd, men fordi jeg var fast bestemt på å avslutte løpet her.
Jørgen pushet på, og var klar for siste etappe på 40 km bare etter 15 minutters pause. Konkurranseinstinktet begynte å komme tilbake, men jeg kjente at jeg ennå ikke var klar for å fortsette.
«Jørgen, du må ta den siste etappen alene, jeg er usikker på om jeg klarer å fullføre».
Jeg blir sittende og får god oppvartning av Salomon-crewet, tankene svirrer frem og tilbake mellom å fullføre eller ta en DNF (do not finish).
Jeg graver dypt for å finne indre motivasjon til å fullføre de siste 4 milene, og etter næringspåfyll og oppmuntrende ord fra crewet så kommer motivasjonen sigende. Jeg kalkulerer med at det gjenstår en arbeidsdag og noen overtidstimer, med andre ord en «godt betalt arbeidsdag».
Jeg tar en titt på gps-klokken og blir forskrekket og oppgitt over at den har gått i svart, nok en grunn til å avrunde løpet på CP 2. To spreke damer registrerer min fortvilelse og kommer meg til unnsetning, «du kan slå følge med oss om du vil».
Jeg takker for tilbudet og mens jeg gjør meg klar svirrer tankene – vil jeg klare å holde tempoet, finner vi rytmen eller blir dette katastrofe?
Styrkedråper
Ut fra sjekkpunkt 2 skjer det noe særdeles uventet, har noen puttet styrkedråper i drikken min? Kroppen responderer utrolig bra, ikke støl, ingen smerter, masse krefter og hodet er fylt med positive tanker.
Med unntak av en liten feilnavigering så finner vi en fin flyt og holder følge frem til det gjenstår 15 kilometer. Jeg ser en rygg der fremme, takker for følget og setter inn en liten fartsøkning for å hente inn ryggen jeg ser langt der fremme. Slik fortsetter min taktikk til asfalten møter meg 6 kilometer fra mål.
Foto: Christian Smith
Både kjeller og superkrefter
Tanken slår meg, hvordan i alle dager kan jeg i det ene øyeblikket værer så langt nede i kjelleren, for så neste øyeblikk føle at man har superkrefter?
Jeg vet jo at det svinger både mentalt og fysisk under slike løp, men dette fascinerer meg og gjør ultraløp ekstra spennende å delta på.
De siste 6 kilometer på asfalt blir en ren seiersmarsj, ikke det at jeg kom til å vinne løpet, men det var en stor seier over egneopplevde begrensninger.
En stor takk til Xreid og Salomon for et meget godt gjennomført arrangement
RW-spaltist Askild Vatnbakk. Foto: Gudmund Høglund
Instagram: @trulswaeraas
Strava: Truls Wæraas
