Etter totalt fire tretthetsbrudd er det sikkert mange som ville ment at Lene burde stått over favorittløpet i år. Og som hun selv sier: «Fornuften tok overhånd». Det vil si, hun stilte til start, bare på halv distanse (med splitter nye sko). Her er løpsrapporten fra Karmøy Maraton.
Ja, plutselig var det “this time of year”, og da snakker jeg ikke om jula, selv om den er like om hjørnet, men Karmøy maraton – et av mine favorittløp gjennom året.
Mulig det er på grunn av at jeg er oppvokst et steinkast fra startområdet, men og fordi det var her jeg debuterte på mitt første halvmaraton i 2015. Glemmer vel aldri den dagen, med snøstorm og stiv kuling og tida var til og grine av, men likevel stolt som en hane av å ha gjennomført.
Siden den gang har jeg nå deltatt sju ganger, fire av dem på halv- og tre på helmaraton.
I år feiret de 10-års jubileum, og de som har deltatt hvert år siden oppstart fikk tildelt jubileumsstatuett.
Om Karmøy Maraton
Karmøy maraton er et lite lokalt arrangement som har vokst siden oppstart for 10 år siden.
Ideen kom da de fire intiativtakerne var ute og løp en langtfredag – maraton på Karmøy burde realiseres. Det startet med halv- og helmaraton, og har siden den gang økt med både 10-kilometersdistanse og barneløp.
Fulldistansen går rundt sør Karmøy, mens halv går fra Kopervik langs vestsida til Ådland for og snu. Her møtes de to løypene. 10-kilometerløypa går i samme trasé, men snur halvveis.
Når fornuften tar overhånd
Men over til årets løp. Etter nå totalt fire tretthetsbrudd så tok fornuften overhånd. “Endelig”, hadde vel legen sagt. Så jeg meldte meg på halvmaraton denne gang.
Denne distansen har jeg ikke løpt siden 2017 her, så jeg var faktisk overraskende nervøs. Jeg følte at jeg rett og slett ikke hadde noe aning om hvordan formen min var til denne distansen lenger.
De som kjenner meg vet jo at jeg er blitt alt for glad i lange ultra-løp, for da kan man jo kose seg og spise underveis (jeg er jo alltid sulten på løp), og løpe sakte, som jeg sier.
På en halvmaraton må man jo gi litt på … Merkelig hvordan hodet er skrudd sammen.
Lørdag morgen kjørte jeg til Kopervik og Åsebøen stadion. Fikk henta startsnummer og prata litt med andre kjente løpevenner.
Skodilemma og skodilla
Som vanlig etter alle skadene så var jeg usikker på valg av sko til løpet, hva skulle jeg gå for? Mye demping og mindre smerter, eller lite demping og mer fart, men da mest sannsynlig mer vond etterpå. Bagen var pakket med tre par med til start – var SÅ usikker.
Men skrekk og gru, der sto Frode med stand og solgte sko!!
Hvem finner på å kjøpe sko rett før start å løpe med de liksom?
Noen burde advart henne …
Jeg fikk flere advarsler om at det var galskap, men min filosofi angående løpesko er at man ikke skal måtte trenge å løpe inn skoene. Passer de meg ikke, så vet jeg det etter én kilometer, så jeg tok sjansen.
Var jo “bare” en halvmaraton liksom, og jeg skulle jo ha en rolig tur.
Jeg hadde klart å lokke Camilla Falch med meg til løpet, og hun var veldig oppspilt på å prate seg gjennom et løp med meg.
Off, stakkars Camilla hadde aldri løpt konkurranse med meg før … Noen burde kanskje advart henne ;)
Etter 1 kilometer hørte jeg hun ropte bak meg: “Syns du sa du skulle starte rolig??”
Det viste seg nemlig at formen var litt bedre enn forventa, så jeg bare fløt av gårde i lykkerus.
Løypa starter ganske flatt, men så går det en svak stigning et stykke, så her var planen og starte rolig og heller øke farten nedover. Men jeg løp på følelsen, fokuserte på å puste ned til magen og slappet av, kikket ikke på klokka før jeg var halvveis.
Dette var skikkelig godfølelse-løp;) Å kjenne på krefter og fart i bena hele veien inn, lykke!
Løp i mål på min raskeste tid på Karmøy;)
Perser på rekke og rad
Vel i mål visste jeg at Camilla ikke var langt unna, så jeg løp ned mot inngangen til stadion igjen, og der kom hun i fint driv innover.
Jeg brølte det jeg kunne, for jeg viste hun kunne sette ny pers. Hun ble helt forfjamsa, “what? Perser jeg?”
“LØP FOR F…..”, skreik jeg og løp sammen med henne rundt banen. Og jammen satte hun ny personlig rekord med 2 minutter. Da kom det noen gledestårer!
Så fort Camilla var i mål, var det å løpe ned igjen og vente på Randi Trøen som hadde reist opp fra Stavanger. Jeg viste at hun hadde et stort ønske om ny rekord, så tanken var og hjelpe henne og siste stykket.
Og der kom hun innover, og jeg igjen skrek det jeg hadde og løp langs banen med henne også, og jammen ble det ny rekord med over minuttet.
Vel hjemme etter årets siste løp, litt høy på meg selv, ny medalje i samlingen og veldig klar for en litt “off season” noen uker frem til nyttår. For da starter opptreninga til 2023!
Juleklem fra Lene
