Jeg hadde jobbet hardt for å slå min personlige rekord på halvmaraton. Jeg knuste den. Noen dager senere takket venstre kne for seg.
I begynnelsen av september, under Trondheim Maraton, slo jeg min egen rekord på halvmaraton med drøye ti minutter. Jeg var i mitt livs form, og persefesten skulle fortsette en måned senere, under Trondheim skogsmaraton.
I mellomtiden kjente jeg på en tiltagende smerte i kneet. Rosenborgklinikken ble oppringt umiddelbart.
På startstreken
Den 3. september 2022 forbarmet værgudene seg over Trondheim. Torvet sydet. Flere tusen løpeglade ristet rastløst på beina. Mange smilte og lo, andre sto mutte og fokuserte. Der noen naglet øynene til nakken på løperen foran, flakket andre med blikket bak raske briller.
Hamburgerosen, eimen av solkrem, og en leflende stank fra de mobile pissoarene, hadde for lengst bredt seg utover brosteinen, da startskuddet gikk for halvmaraton. Til tross for et godt treningsgrunnlag, valgte jeg å starte i ei pulje jeg egentlig følte meg for god for.
Jeg var usikker. På formen, dagen, nervene. På sola. Jeg ville heller ligge foran i pulja mi, og jage pulja foran, enn å halse bak.
Giret opp for slakt
Jeg startet langt fremme i pulja, like bak fartsholderen. Jeg ignorerte trengselen og posisjoneringskåte løpefrender, og fant rytmen raskt. Men jeg oppdaget like raskt at jeg hadde gjort en tabbe; det gikk for sakte.
Etter tre-fire kilometer bestemte jeg meg for å finne de hullene jeg kunne, forsere alle foran meg, og innhente neste pulje. Jeg giret opp, og fant rytmen på nytt. Jeg holdt det gående slik, til passeringen på Trondheims torv.
Jeg befant meg nå i den golde ødemarken, landet mellom to puljer. Jeg hadde passert mange, og flere ryggtavler kom nærmere. Jeg holdt meg til masterplanen for løpet; en raskere andre runde. Negativ splitt. Jeg giret opp enda en gang, og følte meg som et rovdyr. Foran meg lå mange klare for slakt.
Tolv minutter raskere
Kroppen fungerte optimalt. Musklene lyttet velvillige til mine kommandoer, og jeg bykset forbi løper etter løper. Når to kilometer gjensto, hadde jeg fremdeles mer å gi, så jeg la inn det siste giret.
Jeg kom fornøyd i mål på tiden 1.44.12, noe som er bra for min del, på nåværende tidspunkt. Samtidig hadde jeg en ørliten bitter følelse av at jeg kunne gitt enda mer. Mestringsfølelsen trumfet uansett forbitrelsen.
Resultatet taler for seg; tolv minutter raskere enn i 2021. Jeg gav meg selv et klapp på skuldra, og skulle nyte denne personlige seieren en stund, samtidig med de siste forberedelsene til Trondheim skogsmaraton, en måned senere.
Fryktet løperkne
Noen dager senere, skulle jeg løpe ei rolig mil. Etter åtte kilometer kjente jeg at venstre kne begynte å gjøre vondt. Det ga seg ikke. Jeg tok det med ro noen dager ekstra, før jeg på nytt prøvde meg på noen bedagelige kilometer. Jeg kjente det igjen i kneet, etter fem.
Bekymringene økte i takt med smertene. På tur tre kjente jeg det allerede etter et par kilometer, og det ble verre. Det var vanskelig å stadfeste nøyaktig hvor smertene befant seg, men jeg fryktet løperkne.
I panikk ringte jeg Rosenborgklinikken, og fikk time raskt. Fysiorerapeuten, Georg, konstaterte at det ikke var noe galt med menisk og korsbånd, i alle fall. Men vi måtte ta det på alvor. Jeg fikk løpeforbud i minst to uker, og et rehabiliteringsprogram.
Styrke og rehabilitering
Trondheim skogsmaraton gikk åt skogen. Jeg gikk surmulende rundt på tunet og sparket småstein, vel vitende om at like bak åskammen, hadde startskuddet gått. Jeg kjøpte et halvt kilo smågodt den kvelden. Det var frustrerende å ikke vite konkret hva som plaget kneet.
Å trene styrke og rehabilitering konsekvent annenhver dag, og unngå løping, er tilnærmet en umulig oppgave for en turnusarbeidende og løpeglad trebarnsfar. Men surmuling og vilkårlig forflytning av grus, kommer man ingen vei med.
Det var bare å brette opp thigtsen. Beina fikk ei uke fri på fjellet i høstferien (bortsett fra flere dager med rypejakt, selvfølgelig). Deretter gikk jeg hardt ut, og fant også en rytme for styrketrening og rehabilitering. Rovdyret ble vekket til live på nytt.
Hoffas fettpute
I skrivende stund har jeg besøkt Rosenborgklinikken tre ganger. Smertene ble etterhvert tydeligere. Selv om kneet er lunefullt og smertene forflytter seg litt, er det verst rett under kneskåla. Fysio Georg mener at kneet er overbelastet, og at Hoffas fettpute er betent og hoven.
Jeg fikk streng beskjed om å prioritere styrketrening i vinter, noe som for så vidt er greit, jeg hadde uansett en plan om det. Bare ikke så mye, og så lite løping. Jeg får riktignok lov til å løpe litt, så lenge jeg holder meg til kortere turer. Planen om å satse mot ultraløping er satt på vent.
Det har gått snaut to måneder siden smertene dukket opp, og de er der fremdeles. Men, i mindre grad. Og i liten grad under aktivitet. Jeg skal ta ekspertisen på alvor, leve i min egen boble på Impulse Granåsen, og drømme om stinkende pissoarer og nye jaktmarker.
